Onsdag kveld kom nyheten om at Thomas Hylland Eriksen er død. Vårt Land løfter i den forbindelse fram dette intervjuet som Lars Gilberg gjorde med den berømte sosialantropologen i 2023.
Kreften kom i 2016. Plutselig befant den produktive professoren seg i det han kaller dødens forgård.
– Jeg skal ikke romantisere sykdom, det er noe dritt, men man lærer noe som er verdifullt, fastslår 61-åringen.
Lærdommen har han brukt til å skrive boken Syv meninger med livet. Ett av kapitlene handler om knapphet:
– Den friske har mange ønsker, men den syke har bare ett. Når tiden er i ferd med å utløpe, skjønner man hvilken verdi den har. Knapphet er nøkkelen.
– Hva legger du i det?
– I overflodssamfunnet er det største knapphetsgodet knapphet. Det er for mye av alt. Og for lite av for lite. Det er gjennom lengsel, venting og fravær at vi forstår hvilken verdi noe har.
---
Thomas Hylland Eriksen
- Alder: 61
- Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo
- Bok: Syv meninger med livet, Kagge forlag
---
Åndelig tomrom
Professoren i sosialantropologi snakker om hvor mye mer verdifull musikk var den gang han måtte bestille LP-er fra utlandet og gå og vente på dem i ukevis før de lå i postkassen. Om hvilken høytid det var å legge dem på platespilleren. Hvor mange runder de gikk. Hvordan hver detalj av lyd og hvert ord på coveret ble lagt merke til.
– Nytelsen er omvendt proporsjonal med innsatsen for å oppnå den. Når vi fyller hvert mellomrom med forbruk og adspredelser, med smarttelefonen som glidemiddel, oppstår det et åndelig tomrom. Vi får en matt lengsel etter lengsel.
Hylland Eriksen åpner for at vi på samfunnsnivå kanskje trenger en stor krise for å våkne av døsen. Pandemien skapte endring for mange, men mange har også glidd tilbake dit de var.
– I min egen trivelige gullfiskbolle svømte jeg i ring i år etter år helt til jeg plutselig fikk kreft og sto på dødens rand. Livet blir aldri helt det samme igjen. Jeg måtte lære å gå med gåstol, og jeg stabbet rundt og lærte å verdsette plantenes magiske grønnhet, rosmarinens aroma av jord, krydder og grønske, maurens målrettede militære marsj til sukkerskålen.
[ «Når man er avhengig av naturen, er det kort vei til at Gud finnes i naturen» ]
Håpløst rike
Hylland Eriksen er tydelig på at ikke all knapphet er god knapphet. Selv om folk som sulter vet hva knapphet er, er det ingen grunn til å idyllisere det.
– Det finnes to typer håpløse samfunn, det håpløst fattige og det håpløst rike. Begge har mistet håpet, men av motsatte årsaker.
– Så da er det ikke håp?
– Jo, jeg ser unge mennesker som kvitter seg med ting. De frigjør seg fra tingene og får mer tid. Fra evolusjonens side er vi programmerte til å leve med knapphet. Vi er gode til å ha for lite, for det har vi hatt gjennom hele vår kulturhistorie helt til nå. Men vi mangler medfødte redskaper til å håndtere overflod. Den er verken bra for livskvaliteten eller for planeten, og likevel er det særdeles vanskelig å hoppe av tredemøllen.
Døden er ingen sykdom
Hylland Eriksen mener håp og knapphet henger sammen med hverandre:
– Det er nesten ingen som snakker om håp lenger, verken politikere eller folk flest. Men når håpet og drømmen blir borte, blir verden flat og meningsløs. Da har vi bare forbruket igjen, og det har verken varighet eller dybde.
– Hvordan har egen sykdom påvirket disse tankene?
– Den har, kanskje litt overraskende, gjort meg mer ydmyk og takknemlig. Jeg er veldig mye mindre interessert i uvesentligheter enn før. Jeg tror alle har godt av en krise som får dem til å stoppe opp.
Innen vitenskap og teknologi har vi gjort store framskritt, men når det gjelder livets mening er vi samtidige av Buddha og Jesus
— Thomas Hylland Eriksen
– Kjenner du på at tiden er blitt et knapphetsgode?
– Ja, absolutt. Det finnes mennesker som oppfører seg som om døden er en slags sykdom som kan kureres. Sånn er det ikke. Vi lever på lånt tid. Vi kan ikke leve evig selv om vi spiser gulrøtter og jogger hver morgen. Det er ikke lenge siden forventet levealder her i landet var 70 år. Og for 200 år siden var den under 40 år. Det er interessant å reflektere over og vi snakker altfor lite om økningen i levealder og hva dette gjør med oss.
Hylland Eriksen påpeker at i tidligere tider var det vanlig at filosofer, forfattere og eventyrer kom i gang med det de ville gjøre veldig tidlig. De visste at de ikke hadde all verdens tid.
– Tanken om at man skal være ung hele livet, gjør at man mister muligheten til å modnes. Du får et liv som står stille i rasende fart.
Mozart på hvalrossjakt
Thomas Hylland Eriksen får fortsatt behandling for kreft. Han avdramatiserer betydningen av det ved å påpeke at han skulle vært død for lenge siden. Med diagnosen diabetes type én vet han at han ikke ville blitt gammel om han var født tidlig på 1900-tallet. Før 1922 var denne sykdommen dødelig.
– Du skriver om sju meninger med livet. Finnes det en overordnet mening?
– Det spørsmålet er stilt litt feil, mener jeg – det finnes ikke én mening. Livet er mening, og ikke bare på én måte. Innen vitenskap og teknologi har vi gjort store framskritt, men når det gjelder livets mening er vi samtidige av Buddha og Jesus. På dette området er ulike kulturer ganske like – vi stiller de samme tidløse spørsmålene.
Hylland Eriksen tenker at det er viktigere å fylle livet med mening enn å forstå hva som er meningen med stor M.
– Det er veven av mening vi fyller livene våre med – steder, mennesker, minner – som betyr mest. Vi skapes av våre relasjoner til omgivelsene. Mozart var verdens mest musikalske menneske, men han kunne jo aldri ha blitt komponist om han hadde vært født på Grønland. Da ville han blitt hvalrossjeger. Kanskje en middelmådig sådan.
