– Sviket kunne hun aldri tilgi

Vårt Land har tidligere skrevet om hvordan det jødiske miljøet fra førkrigstiden i Bergen forsvant. Her er historien om en av de få som kom tilbake etter 2. verdenskrig.

I Strandgaten, gågaten som forbinder Nordnes med Bergen sentrum, lå det fram til 1983 en butikk med navn Grand Magasin. Voksne bergensere husker kanskje denne, en butikk hvor man fikk tak i alt mulig. Den var drevet av en sosial og pratsom innehaver, Amalie Laksov.

Amalie ble født Scheer, og vokste opp i Bergen sammen med sine to foreldre og seks søsken. Da hun var liten, drev foreldrene forretningen Grand Magasin. Siden tok brødrene over driften.

Etter krigen var Amalie den eneste i familien som returnerte til byen.

Snakket med barnebarn

– Jeg har truffet min farmor mye. Vi pleide å besøke henne i Bergen hver sommer.

Det forteller Susanne Laksov Laurin på telefon fra Stockholm – byen der hun selv er oppvokst. Som Amalie Laksovs barnebarn er hun – sammen med sin bror Joakim – også hennes nærmeste gjenlevende slektning.

Susannes far og Amalies eneste barn, Dan Laksov, var en begavet matematiker. Som professor ved prestisjefylte Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) i Stockholm, bodde han det meste av sitt voksne liv Sverige. Her stiftet han også familie.

Til tross for den geografiske avstanden fikk Susanne Laurin et nært forhold til bestemoren. Så lenge hun var barn, snakket ikke de to om krigen. Men dette endret seg da Susanne ble eldre.

Arrestasjon og tap

– På sine eldre dager pratet farmor masse, om arrestasjonen av farfar, og hva som fikk henne til å flykte, sier hun.

Da krigen kom til Norge i april 1940, bodde Amalie og hennes ektemann Håkon i Oslo. Dan ble født i juli samme år.

Under to år senere, i januar 1942, fikk alle jøder i Norge beskjed om å melde seg og få en «J» stemplet i passet. Dette gjorde både Amalie, Håkon og resten av storfamilien pliktskyldig. 26. oktober samme år gikk myndighetene til verks: Alle mannlige jøder over 15 år ble arrestert.

Amalies mann og hennes fire brødre ble alle sendt med skipet Donau til Auschwitz.

Innen sommeren 1943 var alle blitt drept. Hvorfor hadde de ikke klart å komme seg vekk i tide?

– Det hun sa var vanskelig med arrestasjonen av farfar, var at de som arresterte ham var så hyggelige. Hun var ikke så redd da han ble arrestert, sier Laurin og forteller at dette var tøft å bære for farmoren i ettertid.

Amalie Laksov og familien oppfattet seg som fullverdig norske. De snakket norsk, hadde norske navn, levde som sine landsmenn flest. Av denne grunn stolte de derfor også på norske myndigheter – at norsk politi skulle kunne gjøre dem ondt var vanskelig å fatte.

Susanne Laksov Laurin forteller at til tross for at hun aldri oppfattet bestemoren som bitter, så skulle hun resten av livet føle seg sveket av norske myndigheter.

– Urettferdigheten de ble utsatt for av den norske staten, var noe hun aldri kunne tilgi.

Urettferdigheten de ble utsatt for av den norske staten, var noe hun aldri kunne tilgi.

—  Susanne Laksov Laurin, Amalie Laksovs barnebarn

Sjelden personlighet

– Hun var utrolig flott, helt sjelden altså. Også var hun nådeløs klar. Klar på det som hadde skjedd, og urettferdigheten ved det. Samtidig inntok hun aldri noen offerposisjon.

Ordene tilhører Irene Levin, professor emerita ved OsloMet. Hun hadde et nært forhold til Amalie Laksov, eller «tante Dotten», som Levin helst kaller henne.

– Da jeg var barn, var hun med i min mors syklubb. Etter krigen pendlet hun mellom Bergen og Oslo. Siden fikk jeg et selvstendig forhold til henne i voksen alder. Vi hadde mange samtaler om det som hadde skjedd med hennes mann og brødre.

Levin gjenforteller noen av omstendighetene rundt arrestasjonen av Amalies ektemann Håkon Laksov.

– Håkon var jurist, og hadde i påvente av en annen jobb tatt på seg en midlertidig stilling som sekretær i det mosaiske trossamfunn. Etter hvert som folk skjønte hva som var i ferd med å skje ba de ham flykte, «Håkon, du må flykte», sa de.

– Men til det bare svarte han: «Det skal være en begravelse i Drammen, det er masse å gjøre i forbindelse med den. Jeg blir på min post!». Så ble han arrestert.

Levin sier at det for mange var vanskelig å tro at andre nordmenn kunne ville dem vondt.

– «Vi var norske, men ble ikke behandlet som det», sa Amalie Laksov, ifølge Levin.

[ Kjæresten til jødiske Eliana: «Når jeg hører drøye jødevitser nå, ser jeg deg» ]

Møte med naboen

Etter arrestasjonen av ektemannen, gikk Amalie Laksov til kasernen der Haakon satt fanget, forteller Levin. Hun fryktet at han frøs, og hadde med seg et pledd.

– Da hun kom dit, forklarte hun sitt ærend. Gestapobetjenten pekte så på jødene som sto oppstilt med hendene mot husveggen, og sa : «Det er dine forbundsfeller».

– Hun ble så redd at hun tisset på seg. I ettertid har hun fortalt meg at «åh, Irene jeg har aldri vært så redd i mitt liv». Hun visste ikke om pleddet kom fram, forteller Levin.

På tidspunktet for arrestasjonen bodde Amalie og Håkon i Dunkers gate 4 på Majorstua. På samme adresse bodde også Knut Rød. Som politiinspektør i Statspolitiet var han med på å forberede aksjonene som førte til jødearrestasjonene.

Etter å ha blitt informert om at de kom til å bli fratatt leiligheten gikk hun, på oppfordring fra en annen nabo, til Knut Rød for å be om hjelp.

– Da hun ringer på oss ham, sier han: «Hvem har sendt Dem». Hun svarer, på kav bergensk: «Det er deres nabo.» Det skjedde ulike ting i løpet av denne samtalen, men kortversjonen er at Rød ikke gjorde noen ting for å redde hverken Håkon eller hennes fire brødre, sier Levin.

Naboen tok håndklærne

Amalie og den da to år gamle Dan kom seg unna i tide. Opprinnelig var det planlagt en aksjon mot jødiske barn og kvinner den 25. november. På kort varsel ble denne aksjonen utsatt med et døgn i Oslo – dermed rakk en advarsel frem til Amalie og mange andre.

For Amalies del kom redningen i form av en ukjent mann, forteller Susanne Laksov Laurin.

– En mann banket på døra og sa at hun var i trøbbel, sier hun.

Det var starten på en dramatisk flukt. Amalie og vesle Dan måtte gjemme seg en rekke steder før de omsider kom seg til trygghet i Sverige. Resten av livet skulle Amalie være takknemlig overfor landet som tok henne i mot.

[ Stoltenberg: – Det finst vonde krefter der ute, som manglar respekt for menneskeliv ]

Samtidig var hun opptatt av å stå på egne ben.

– I Sverige tok hun seg jobb på en skofabrikk og klarte seg selv. Det var hun stolt av, sier Susanne Laurin.

Etter krigen returnerte etter hvert Amalie og sønnen Dan til Dunkers gate 4. I mellomtiden hadde leiligheten vært okkupert av NS-medlemmet Bjørn Østring og hans familie.

Irene Levin forteller at familien Østring hadde brodert inn bokstaven «Ø» på familien Laksovs håndklær – i den tro om at de aldri ville komme tilbake. Hun forteller om en samtale Amalie Laksov fortalte at hun hadde hatt med fru Østring etter tilbakekomsten.

– Åh, jeg mister alt, sa fru Østring oppgitt.

– Jeg har mistet mer, svarte Amalie da.

Der hjertet lå

Amalie Laksov kom til slutt til hjembyen Bergen. Her gjenåpnet hun en mindre utgave av familiebedriften Grand Magasin. Hun var det eneste familiemedlemmet som vendte tilbake. Både hennes og mannens søstre ble boende i Oslo, unntatt en av dem som flyttet til København.

Leder av HL-senteret Guri Hjeltnes tror returen blant annet skyldtes en følelse av plikt overfor en virksomhet familien hadde drevet – og fordi Bergen trakk. Samtidig beskriver hun Amalie Laksov som dyktig og hardtarbeidende.

– Hun startet bedriften opp igjen helt selv, og drev den til langt ut på 80-tallet. Hun hadde en jernvilje, og pendlet mellom Bergen og Oslo så lenge hun maktet, sier hun.

Susanne Laksov Laurin mener en ting var avgjørende for bestemorens retur til Bergen: Nemlig bergenserne.

– Hun snakket ikke noe særlig om hvorfor det ble sånn, men det var viktig for henne. Det var i Bergen hun følte seg hjemme, hun likte den bergenske mentaliteten og lynnet. Det var der hjertet hennes lå, hun var bergenser og patriot.

Irene Levin beskriver henne som en dyktig businesskvinne – i en periode hadde hun angivelig 46 ansatte. Hun mener det var viktig for henne å videreføre familiebedriften.

Samtidig nevner hun også Amalie Laksovs nære forhold til hjembyen.

– Hun var pære Bergensk og elsket Bergen. Hun eide også et sommersted ute ved Flesland.

Hun var pære begensk og elsket Bergen

—  Irene Levin, professor emerita ved OsloMet

En bunnløs sorg

For Guri Hjeltnes er det spesielt en ting Amalie Laksov sa som har festet seg.

– Hun sa til meg en gang at «jeg mistet min fremtidige familie» og en «hel fremtid». Det gjorde stort inntrykk på meg. Krigen og tapet av familie var for henne en bunnløs sorg.

Amalie Laksov opprettet i 1983 et minnefond til vern om menneskerettighetene. Guri Hjeltnes ble kjent med Laksov i Bergen da fondet ble opprettet.

– Amalie lærte meg om smerten ved de store tapene, om tomheten, stillheten, og uroen. De etterlatte endte ofte opp med å leve ensomme liv.

Susanne Laurin beskriver bestemorens historie som skremmende. En trygg tilværelse ble brått forandret til et mareritt. Spesielt det at politiet og regjeringen kunne svikte dem er ubehagelig å tenke på.

Samtidig sier hun at Amalie Laksov ikke sluttet å leve av den grunn.

– Farmor var ikke en tragisk, bitter person som hadde fått livet ødelagt. Hun var en person som trivdes godt med sitt liv, og som gjorde veldig mye med det.