Den triste historien om kirken og arbeiderbevegelsen

Det begynte så lovende. Kirken og arbeiderbevegelsen spilte en viktig rolle i kampen mot nazistenes okkupasjon av Norge. I motstandsbevegelse og fangenskap etablerte lederne god kontakt med hverandre.

Det gjensidige tillitsforholdet varte kun de første månedene etter frigjøringen. Deretter vokste spenningene til gjensidig mistenksomhet og åpen konfrontasjon. Hvorfor ble det slik? Hva besto motsetningene i? Kunne det blitt annerledes?

[ KOMMENTAR: Susanne Sundfør har i krisetid gitt ut eit livsbejaande album ]

Velferd for alle

Nils Ivar Agøy har dokumentert dette i annet bind av sin historie om forholdet mellom kirken og arbeiderbevegelsen i tiden fra 1945 til rundt 1960. Først og fremst om forholdet mellom Det norske arbeiderparti og Den norske kirke.

Arbeiderbevegelsen ville skape en velferdsstat som sikret alle innbyggere økonomisk trygghet, godt helsestell og muligheter for utdannelse. De hadde i stor grad støtte fra andre partier og fra kirkelig hold.

Kirkelederne ville sikre kirken en videreføring av arven fra «Kirkens Grunn», opprørsskriftet som under krigen la grunnlaget for kirkens frihet fra staten. Målet var en selvstendiggjøring av kirken innen statlige rammer. Krigserfaringen hadde, etter deres mening, vist at staten burde lytte til og følge det kirken sto for. Fra sentralt hold i arbeiderbevegelsen ble kirken derfor anklaget for å ville profitere på krigserfaringene og styre statens verdivalg. De tok ikke helt feil. Et viktig, kirkelig dokument sa om skolens at dens hovedformål var «å gjøre vårt folk til et i dypere forstand kristent folk og derigjennom fremme Guds rike blant oss.»

---

Bok historie

• Nils Ivar Agøy: Knuste drømmer. Kirken og arbeiderbevegelsen. Tiden fra 1940 til ca. 1960.
• Scandinavian Academic Press
• Første bind i Agøys historieverk hadde tittelen: Kirken og arbeiderbevegelsen – spenninger, skuffelser, håp : tiden fram til 1940

---

Kondomstrid

De første, store diskusjonene sto om utdeling av kondomer til norske soldater i Tyskland og om statliggjøringen av Oslo lærerskole, eid av Indremisjonen. Fra regjeringens side (Arbeiderpartiet) ble det fremholdt at kondomene handlet om folkehelse og å forhindre uønskede svangerskap. Kirkeledere mente det var legitimering av løsaktig seksualmoral. I den andre saken mente flertallet i Stortinget at statlig lærerutdannelse var mer demokratisk enn privat drift, men sentrale politikere hevdet også at skolen på grunn av Indremisjonens eierskap «er omsveipte med ei åndeleg tvangstrøye, og har som oppgåve å tvinga den norske barneånda og ungdomsånda inn i ei trong sidegate.» Sentrale ledere i kristelige organisasjoner mente dette var antidemokratisk og et skritt i retning av flertallsdiktatur.

Biskop Eivind Berggrav gikk i et foredrag til angrep på velferdsstaten: Den er «sekulær, uten enhver anerkjennelse av Gud som livets Herre, men på den annen side vil spille forsyn, og deretter mener seg berettiget til å gripe inn på alle menneskelige områder....Den vil herske over samvittigheten.......sørge for at alle statens innbyggere får den «rette» overbevisning.....Det som nasistene kalte «livsanskuelse», heter i velferdsstaten demokratisk sinnelag.» Til slutt kom mistenkeliggjøringen: «Staten forlanger ikke noe som vil være direkte mot Guds bud, men den gjør en listig sving, så den dekker over sin egentlige hensikt.» Berggrav var ikke alene i å hevde slike synspunkter. Både hans og andre kirkelederes troverdighet ble trukket i tvil fordi de ikke tydelig anerkjente de anliggender som bar arbeidet for velferdsstaten. De skapte tvil om holdningen til demokratiet og lot Kristelig folkeparti gjøre mye politisk grovarbeid for seg selv.

[ – Partene gikk inn for å framtvinge konflikter ]

Berggrav møtte motstand. Den skarpeste motstand kom fra akademikere i arbeiderbevegelsen. De var utmeldt av Den norske kirke og preget av mellomkrigstidens religionsfiendtlighet. Flere målbar dypt autoritære holdninger, fremført som oppgjør med intoleranse og det de kalte «mørkemannsholdninger». De ville ha en kirke som var statskontrollert, åpen og liberal.

Einar Gerhardsens rolle

Samtidig som disse hadde et visst gjennomslag i Partiet, fantes en annen strømning, representert ved for eksempel Einar Gerhardsen og Haakon Lie. De ville ha en mindre konfronterende holdning overfor kristenfolket. Innad kunne de støtte seg til at Norges kristne arbeideres forbund fikk en ordnet plass i partiet ved et landsmøtevedtak i 1953. Forbundet ville synliggjøre det kristne nærvær i partiet og vise at kampen for velferdsstaten også er en kamp for rettferdighet.

Slutten av femtitallet og begynnelsen av sekstitallet innvarsler et mer avspent forhold. Kirken har en voksende erkjennelse av at den er del av et pluralistisk samfunn hvor velferdsstaten sikrer grunnleggende trygghet og derved frihet for alle. Ledende folk i arbeiderbevegelsen og kirken innser at sosialisme og kristendom ikke er alternative livssyn. Sosialisme eller sosialdemokrati handler om hvordan samfunnet skal organiseres. Einar Gerhardsen sa ved en anledning til kirkeledere : «Vi har gitt ungdommen noe å leve av. Nå er det deres sak å gi den noe å leve for.»

Ulike kulturer

Men, det finnes en annen historie om kirke og arbeiderbevegelse. Den finnes på lokalt plan. Arbeiderbevegelsens folk har i stor grad døpt barna sine, de er konfirmert i kirken, mange har giftet seg der og det store flertall fikk en kirkelig begravelse.

Agøy tematiserer i liten grad kulturforskjeller. Jeg tror de var viktige. Kirkens ledere var stort sett akademikere med rimelig god inntekt. Velferdsstaten var ikke et påtrengende behov for dem. De mest fiendtlige kirkemotstanderne var akademikere med samme bakgrunn. De mer forsonlige på begge sider hadde en annen klassebakgrunn. Tenkte kirkelederne at folkets behov kunne løses ved barmhjertighet, ikke rettferdighet? Og, var de sosialistiske akademikerne mer opptatt av å komme kirke og religion til livs enn å skape bred og folkelig oppslutning om kampen for velferdsstaten?

Agøy dokumenterer på en overbevisende og lettlest måte hvordan spenningene mellom kirke og arbeiderbevegelse utspant seg. Han gjør det ved omfattende bruk av opplysende sitater og et fyldig noteapparat. Boken er en blanding av kronologisk og tematisk fremstilling. Det kunne ha blitt rotete om det ikke var for at han i teksten lager krysshenvisninger.

Sår og mistenksomhet

Agøy forteller en trist historie. Den har skapt sår og årelang gjensidig mistenksomhet. Begge sider hadde vært tjent på å innse at etterkrigstiden innvarslet oppløsningen av enhetssamfunnet og at kampen for velferdsstaten kunne føres med ulike begrunnelser. Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet i 1984, fordi jeg deler verdigrunnlaget. Likevel har jeg ofte følt meg som en kirkelig outsider i en sterk partikultur. Samtidig har jeg opplevd mistenksomhet fra kirkelig hold fordi jeg har denne doble tilhørigheten. Begge deler burde vært unødvendig. Agøy viser hvorfor det ble slik. I neste bind håper jeg han vil vise at både kirke og arbeiderbevegelse stadig må nyorientere seg om de skal ha en plass i et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn.