Tore Strømøy vil ha sannhets- og forsoningskommisjon for døve

Finland er allerede i ferd med å gjøre det: For tre år siden iverksatte finnene en stor studie av urett som er begått mot døve og tegnspråklige fra 1900-tallet og helt fram til i dag. Nå er de i gang med et forsoningsarbeid, i et håp om å gjøre opp for det som har skjedd.

Et lignende sannhets- og forsoningsarbeid trengs for Norges del, mener blant andre Tore Strømøy. Han er NRK-profilen som står bak dokumentaren «Gåten Agnes». Den ble sendt som en miniserie i 2022, og sjokkerte mange seere.

Det er viktig å få frem historiene for å forstå den avstanden som har oppstått mellom døvesamfunnet og storsamfunnet

—  Annbjørg Horgar (SV)

Åpnet opp etter dokumentar

Dokumentaren forteller om skjebnen til Agnes Waade, en kvinne som på 1980-tallet ble landskjent for å rømme til skogs. I ettertid skulle det vise seg at flukten var et rop om hjelp. Waage var nemlig hørselshemmet, og hadde som liten blitt feilaktig stemplet som åndssvak.

Som voksen ble hun gjennom mange år utsatt for overgrep av menn i bygda.

– Hvor enestående er historien til Agnes?

– Den er jo både enestående og ikke enestående. For døve er blitt behandlet dårlig, og mange plasser har det skjedd overgrep. Etter at vi hadde sendt dokumentaren, fikk jeg høre mange historier om folk som hadde opplevd lignende ting. De hadde blitt sperret inne, og noen hadde blitt utsatt for overgrep.

Og fellesnevneren er at de ikke hadde mulighet til å si fra om det, påpeker Strømøy.

– Når de rundt heller ikke ville si noe, så fikk ingen vite noe.

– Menneskerettsbrudd

Forslaget om en sannhets- og forsoningskommisjon kommer fra SV, etter at tegnspråkutvalget forrige uke leverte sin utredning, NOU-en med tittelen Tegnspråk for livet.

Tegnspråkutvalget ble nedsatt i 2021, like etter at den nye språkloven ble vedtatt. Loven var historisk, fordi tegnspråk nå ble formelt sidestilt med norsk talespråk, og her fastslås det at offentlige organer har ansvar «for å verne og fremje» tegnspråk som et av flere minoritetsspråk.

Den nye rapporten foreslår dermed en rekke grep for å løfte norsk tegnspråk. Samtidig tegnes et historisk riss av politikken som har vært ført i møte med tegnspråkbrukerne, og hvordan døve og hørselshemmede på ulike måter er blitt tilsidesatt.

Et eget kapittel er viet menneskerettighetene, og her vises det hvordan politikken har utfordret, og fortsetter å utfordre døves rett til familieliv, utdanning og helse.

Kathy Lie, stortingsrepresentant for SV, kaller det et «grelt bilde».

– Det er et grelt bilde, som omfatter brudd på grunnleggende menneskerettigheter og systematisk nedbygging og frarøving av språk, identitet og kultur, sier hun. Lie etterlyser nå to ting:

Et krafttak for norsk tegnspråk. Og et kritisk blikk på de avgjørelsene som myndighetene har tatt gjennom årene:

– Vi må ta oppgjør med fortidens urett og legge grunnlag for en rettferdig og språkfremmende politikk. Finland har tatt det første skrittet mot verdens første sannhets- og forsoningsarbeid for døve og tegnspråklige. Norge må følge etter, sier hun.

[ Stian (34) har søkt 750 jobber uten å få napp. Skyldes det noe ingen tør å si? ]

Arr på hendene

Annbjørg Horgar, en av ytterst få aktive døve politikere i landet, og vara for SV til bystyret i Trondheim, berømmer utvalget for å sette ord på diskrimineringen som mange døve opplever.

– Utvalget presenterer også et begrep som er lite kjent, fonosentrismen. Det innebærer at storsamfunnet vurderer med lyd og hørsel som målestokk og norm, slik at døve og tegnspråklige stadig diskrimineres og marginaliseres. Vi må ta til oss NOU-en og den kunnskapen den deler, og ha brede diskusjoner rundt løsninger, sier Horgar.

Hun mener både døve og hørende bærer på holdninger som er blitt overført fra generasjon til generasjon, og hun mener det har satt seg en smerte og skam i døvesamfunnet på grunn av diskrimineringen. Derfor støtter også Horgar et sannhets- og forsoningsarbeid:

– Jeg mener det er viktig å få frem historiene for å forstå den avstanden som har oppstått mellom døvesamfunnet og storsamfunnet, og hvordan tegnspråklige ble og blir behandlet. Eldre døve hadde arr på hendene etter fysisk straff i skolen, sier hun.

[ – Det burde vært like enkelt å bestille tegnspråktolk som leiebil ]

– De har ikke blitt trodd

Tore Strømøy sier ideen om et sannhets- og forsoningsarbeid er god.

– Og man burde kanskje også tatt med andre med funksjonsnedsettelse. Det finnes mange slike historier om hvordan folk med handikap har blitt behandlet. Mye av problemet er at de ikke har vært i stand til å fortelle selv. De har ikke blitt tatt på alvor, de har ikke blitt trodd på, og de som har vært slemme, iblant de nærmeste, har heller ikke villet fortelle det. Jeg håper historiene nå virkelig kan komme frem.

Fortellingene som han selv har fått høre etter dokumentaren om Agnes Waade, kommer i stor grad fra mennesker som er i 60- og 70-årene. Det gjør at det er prekært å begynne å nøste opp i hva som har skjedd:

– Du kan ikke vente for lenge, sier han.

Mye av problemet, er at de ikke har vært i stand til å fortelle selv

—  Tore Strømøy, dokumentarskaper

Tilbake til egne døveskoler

Samtidig påpeker Strømøy at problemene også gjelder vår egen tid. Og han synes utvalget burde vært djervere i tegnspråkpolitikken.

For i den nye utredningen foreslås det at hørselshemmede og døve elever skal ha rett til grunnskoleopplæring enten på en landsdekkende tegnspråkskole, eller på en av tre regionale «knutepunktskoler» med tilhørende botilbud for elevene.

Årsaken er blant annet at kommunene stort sett ikke klarer å gi nok god opplæring til målgruppen.

– Det er tilbake til slik det var før, påpeker Strømøy.

Egne døveskoler ble nemlig avviklet etter en mangeårig integreringsdebatt og et Stortingsvedtak i 2011. Flere av de mørkeste kapitlene i norsk døvehistorie, som omtales i utredningen, knytter seg til at barn ble sendt hjemmefra for å gå på slike spesialskoler.

[ Hun slutter ikke å være døv etter klokka fire ]

Tegnspråk til alle!

NRK-profilen sier han forstår at egne skoler for tegnspråkbrukere, hvor man kan møte likesinnede, har mange positive sider. Men han spør hvorfor ikke alle barn kunne lært tegnspråk?

– Det hadde bare vært å innføre tegnspråk i 1.–3. klasse, akkurat som at vi lærer norsk og engelsk. Unger i den alderen hadde lært det fort, og hadde syntes det var artig å kunne gi tegn til hverandre uten at læreren hørte det. Da kunne også døve unger slippe å bli sendt bort.

Strømøy ble i arbeidet med dokumentaren kjent med mange døve, og da han var på et arrangement hvor han selv var den eneste som ikke kunne tegnspråk, fikk han en vekker:

– Da var jeg plutselig den ene som ikke forsto. Jeg følte meg så utenfor. Og da skjønte jeg: «Det er sånn det er, det er sånn dere har det, hver dag – over alt».

[ Å vere konservativ kristen, og kjæraste med Høyre-topp Henrik Asheim, har gjort Simon Stisen utsatt for fordommar fra alle kantar ]