– Dette var noe stort, annerledes alt annet jeg hadde lest av afrikansk litteratur. Måten romanen var skrevet på, bildet den gir av afrikansk historie. Det var provoserende, men samtidig veldig lekent.
Mohamed Mbougar Sarr (32) forteller om sitt første møte med den maliske forfatteren Yambo Ouologuem og hans Le devoir de Violence (1968). Den gangen var han var 16 år og gikk på skolen hjemme i Senegal.
Nå er Sarr selv en kjent forfatter. I 2021 vant han Frankrikes mest prestisjetunge litterære utmerkelse, Goncourt-prisen. Den fikk han for romanen Menneskenes mest fordekte minne, som han har dedisert til Ouologuem.
Vi møter Sarr i Oslo, før han senere på kvelden skal delta i en samtale om boken sin.
Skandale og retrett
Ouologuem fikk mye anerkjennelse for Le devoir de Violence, som på norsk fikk tittelen Blodig arv. Ikke lenge etter kom beskyldningene om at enkelte avsnitt var plagierte.
– Saken ble voldsom. Det var en litterær skandale, men det var også rasisme i anklagene. Ouologuem prøvde å forsvare seg. Han forklarte at han hadde forsøkt å leke med den litterære kanonen, men oppdaget, etter min mening, at han ikke fikk lov til å leke med den, sier Sarr.
Ouologuem trakk seg tilbake fra offentligheten og levde etter hvert som eremitt og muslimsk lærer i hjemlandet Mali.
Sarr peker på litteraturen blir til i dialog med tidligere tekster og verk.
– Ingen forfattere kommer ut av ingenting. Aksepterer du den tanken, blir det også vanskelig å si at «dette er plagiat» og «dette er ikke det» – om det da ikke er snakk om klare kopieringer av setninger.
Labyrintisk vandring
En hovedkarakter i Menneskenes mest fordekte minne, den Paris-bosatte senegalesiske forfatterenaspiranten Diégane, oppdager en mystisk forfatter hvis skjebne kan ligne Ouologuems: T. C. Elimane.
Elimane får i 1938 mye oppmerksomhet for romanen Det umenneskeliges labyrint, og blir kalt «den sorte Rimbaud». Men også han blir anklaget for plagiat – og forsvinner fra offentligheten.
Jeg søker frihet når jeg skriver, og frihet betyr at du noen ganger ikke vet hva som skal skje
— Mohamed Mbougar Sarr
Diégane legger i vei på en indre og ytre ferd for å finne ut hvem Elimane var, og hva som skjedde med ham. Romanen tar form som et lappeteppe av ulike steder, mennesker og historier. Sarr fletter også inn fiktive anmeldelser, kommentarer og mediesaker om T.C. Elimanes bok.
Ordet labyrint er hyppig nevnt i omtalen av Sarrs roman.
– Jeg hadde ikke noen klar plan, jeg skrev ut fra ideen om en labyrint – og meg selv som gikk rundt i den. Opplevelsen min var den samme som den jeg håper leseren får: Iblant en følelse av å være fortapt, eller å være på én måte, og så – i neste kapittel – ha et nytt perspektiv. Jeg søker frihet når jeg skriver, og frihet betyr at du noen ganger ikke vet hva som skal skje.
[ «Dangarembga viser hvordan misjon og kolonialisme henger sammen» ]
Senter og periferi
Sarr vet godt hvordan det er å leve i ytterkanten av det etablerte miljøet han i dag er en del av. Som ung student flyttet han til Paris og ble etter hvert som forfatter – ikke ulikt romankarakteren Diégane.
Diégane og forfattervennene hans dras mellom landene de har emigrert fra og det litterære dansegulvet i Paris. De ønsker å bli anerkjent, men kjenner på ambivalens. På samme vis har de motstridende følelser knyttet til det å være forfatter med afrikansk bakgrunn i Frankrike.
– Er dette noe du selv kan relatere deg til?
– Ja, selvsagt, jeg står mellom to land, to kulturer, og flere språk – fransk, wolof, serer og andre språk i Senegal. Måten jeg blir lest på i Frankrike, er forskjellig fra hvordan jeg blir lest i Senegal. Posisjonen jeg har i de to landene, er ikke den samme. Det er klart det skaper ambivalens. Det påvirker hvordan du tenker som forfatter og måten du prøver å finne din plass på.
Også før Goncourt-prisen ble Sarr fulgt med på i Senegal. Men siden han selv oppholdt seg i Frankrike, opplevde han at han fikk et distansert forhold til leserne i hjemlandet.
---
Mohamed Mbougar Sarr
- Senegalesisk forfatter, født i 1990 i Dakar, oppvekst i Diourbel. Bosatt i Paris.
- Romandebuterte i 2015 med Terre ceinte og har siden utgitt tre romaner.
- Vant Goncourt-prisen for La plus secrète mémoire des hommes, som nå er under utgivelse i 35 land. Sarr er en første forfatteren fra sør for Sahara som har fått prisen.
- Boken er oversatt til norsk av Thomas Lundbo og utgitt på Gyldendal.
---
Fri fra historien?
Hvilke forventninger møter man som senegalesisk forfatter i Frankrike? Trenger man i det hele tatt å forholde seg til kolonihistorien? Vennen og oversetteren Stanislas, som Diégane deler leilighet med, hevder et sted at det er naivt å tro at man kan velge å la være.
Hva tenker Sarr?
– Du kan si at det er synd at det er sånn, men det er fakta. Arven fra kolonitiden påvirker både det senegalesiske samfunnet og det franske. Iblant kan du se effektene, for eksempel at jeg skrev romanen min på fransk.
Fransk er det offisielle språket i Senegal, men det snakkes også rundt 30 andre språk.
Det Diégane likevel forsøker å fortelle Stanislas, er at, «ja, jeg har kanskje arvet den dramatiske og tragiske historien, men det må ikke være et fengsel for meg som forfatter», fortsetter Sarr.
Å være seg historien bevisst, betyr ikke at du må skrive om det hele tiden
— Mohamed Mbougar Sarr
– Å være seg historien bevisst, betyr ikke at du må skrive om det hele tiden, at det må føles som en byrde. Det er en eksistensiell konflikt der, mellom å bare være forfatter og på samme tid en forfatter med en slik bakgrunn.
Sarr kaller Menneskenes mest fordekte minne for en politisk bok hvor han forsøker å oppsummere spørsmål knyttet til kolonialisme og makt. Samtidig vil han ikke at romanen skal bli redusert til kun det.
– I Frankrike er jeg nok bare er en av mange som prøver å si «ikke glem».
[ Mørkt så langt Åsne Seierstad ser ]
Tabu og misforståelser
Menneskenes mest fordekte minne har også skapt kontrovers – i hjemlandet Senegal. Reaksjonene hang sammen med hans forrige roman, De purs hommes, som handler om homoseksualitet i Senegal.
– Det var en form for tabu, og noe som skapte debatt. Enkelte i Senegal mente det var en sammenheng mellom Goncourt-prisen og den forrige boken.
Påstandene gikk ut på at prisen skulle ha vært en gave til Sarr for å ha angrepet sin egen kultur, ifølge ham.
– Det er noe interessant i dette, for Menneskets mest fordekte minne handler også om måten en forfatter blir lest på i sitt eget land, og hvordan du kan ha ulike misforståelser i ulike deler av din kultur.
[ Louise Bourgeois anmeldt: En porsjon til, takk! ]
I Senegal pågår det store demonstrasjoner nå, etter at politikeren Ousmane Sonko ble dømt til to års fengsel for å ha «forledet unge». Flere mennesker er drept i sammenstøt mellom politi og opposisjon.
For Sarr er det hardt å følge situasjonen fra utlandet. Han håper på en fredelig løsning i nær fremtid, og mener veien dit må starte hos president Macky Sall.
– Det er trist å se unge menneskeliv gå tapt som følge av politisk undertrykkelse. Situasjonen er kompleks, problemene er mange, men ingen skal måtte dø mens de protesterer, på leit etter mer rettferdighet.
Å være menneske
I Menneskenes mest fordekte minne diskuteres litteraturens plass og mening opp og ned blant de unge litteratene. Slik kan man også ane en viss lek med pretensjoner fra Mohamed Mbougar Sarrs side.
Men, det ligger også et dypt alvor i det å forsøke å nærme seg en forståelse, for Diégane – og for Sarr selv:
– Jeg tror jeg skrev romanen fordi jeg ville ha svar på disse spørsmålene. Helt enkelt tenker jeg at litteraturen, for meg, er en måte å forstå verden på, gjennom språklig sensibilitet og en annen og dypere opplevelse av tid.
Litteratur innebærer å svare på det gamle spørsmålet «hva betyr det å være et menneske», fortsetter han.
– Hver bok er en måte å stille spørsmålet på, og samtidig gi det et svar. Det er derfor det er så viktig å lese.
[ «Hatterud viser tida det tar å leve som skeiv og funksjonshemmet» ]