Gjennom svarte natta

– Noen bøker har fulgt meg hele veien, sier Vårt Lands tidligere kulturredaktør Olav Egil Aune og går rett til François Mauriac, en av 1900-tallets ledende katolske intellektuelle i Frankrike, med en nobelpris fra 1952.

– Du må få med at han var en sterk Kristus-troende som til tider hadde vansker med kirka. Da skrev han boka Min tro – hans eget skyggeboksende kirkeforsvar. Boka er rykende aktuell nå som kirka taper terreng.

---

Religiøs klassiker

• I denne spalten ber vi mennesker anbefale religiøse klassikere og fortelle hva møtet med tekstene har betydd.
• I dag: Vårt Lands tidligere kulturredaktør Olav Egil Aune om Wilfrid Stinissens bok Kristen dypmeditasjon.

---

Sarons dal

Aune henter fram et kjernesitat fra Mauriac. Det går slik:

I hver periode i mitt liv, også når mitt kristenliv har nådd et lavmål og elven har vært redusert til en liten bekk, har jeg nemlig holdt fast i min lukkede neve en kostelig perle, om den var aldri så liten, noe hardt, glødende, unikt, vidunderlig, som jeg ikke finner noe bedre betegnelse for enn det banale «uutsigelige».

En annen bok som ligger forslitt og med mange understrekninger på Aunes nattbord er Wilfrid Stinissens (1927–2013) Kristen dypmeditasjon. Veien dit gikk blant andre via møtet med den koreanske menighetsbyggeren Yonggi Cho.

– Jeg reiste til Sarons dal og ble skikkelig oppkvikket. Vi ba og ba, men så ikke noe spesielt til Gud. Jeg opplevde snarere at Gud ble brukt som et verktøy, forteller Aune.

[ Presten som kirken ikke ville ha ]

Mild og troverdig

Hos Kristian Schjelderup møtte han det han oppfattet som en mer ydmyk stemme. Jeg tror, Herre, hjelp min vantro inneholder et utvalg av det Hamar-biskopen sa og skrev gjennom et langt liv i kirkens tjeneste.

– Det var slett ikke egnet til forstrekkelse. Hos ham var Gud selve gaven. Han var aldrende, men stadig nysgjerrig. Mild og troverdig. Den samme nysgjerrigheten og roen finner vi hos Wilfrid Stinissen. Han har hatt en lang reise i stillhetens verden, for å komme fram til sitt avklarte syn på troen. Alvorlig, men lys.

Wilfrid Stinissens bror Guido skrev boka Kristus er ditt liv om helliggjørelse.

– Det høres veldig krevende ut. Det kan det være. For meg hadde det vært et skummelt og angstskapende begrep som alltid ga meg en fornemmelse av at kristendommen var «over evne», som Bjørnson sa det. Guido Stinissen opplyste meg i all sin humanistiske varme. Ingenting vassent, men hensynsfullt.

– Hvorfor skummelt?

– Du kan ikke sitte og vente på helliggjørelse. Du kan gjøre deg i stand til å vokse inn i det. Åndelig renselse kan gjøre deg klar til å ta imot gaven fra Gud. Det skumle er om det er et krav.

[ Kirka vil kurse ansatte i fornorsking og forsoning ]

Svart natt

Da er vi framme ved favoritten Wilfrid Stinissens Kristen dypmeditasjon.

– Stinissen tar utgangspunkt i Johannes av Korset, som snakker om sjelens dunkle natt. For å komme videre må du gjennom den svarte natta, hvor Gud er borte. For meg svei det skikkelig, men jeg kom ut i en frihet som har holdt siden.

Stengt inne i borgmuren rundt Toledo, diktet Johannes av Korset (1542–1591) «Sjelens mørke natt». Kommentarene han skrev til diktet er omtalt som en klassiker og et kjerneskrift i kristen mystikk.

– Er den svarte natta noe man ramler inn i, eller noe man oppsøker?

– Jeg tror begge deler er mulig. Vi kan alle havne der hvor vi spør Gud hvorfor han forlot oss når vi var så nedfor. Da svarer Gud: Når du var nede og alt var svart, da var det jeg som bar deg.

En sofa

Hos Stinissen finner Aune en mild innbydelse. Samtidig ser han at boka krever.

– Etter hvert er det kokt mye suppe på bøkene hans. Men røsten i den første boka hans er klar og tydelig, ikke vassen.

Aune dro til Tågarp i Skåne og besøkte Stinissen.

– Jeg kom dit sliten, og troen var svak. Jeg hadde særlig problem med det å eie, og ville vite hva han mente om det. Eiendom betyr ikke noe, mente han og viste til fulle bokhyller og annen eiendom. Det viktige er å be, sa han og poengterte at å puste er å be.

– Så tilføyde han at om han hadde en sofa, visste han ikke om han hadde klart å være en kristen. Slik fikk han gitt meg begge deler: Å eie er feil fokus. Samtidig krever det noe. Har du en sofa, blir du dorsk.

– Hvor er det beste stedet å begynne for den som ikke er fortrolig med slike åndelige klassikere?

– For meg vil det være Stinissens Kristen dypmeditasjon. Når det virkelig klemmer og en ønsker kirka pokker i vold, er Mauriac stedet å begynne.