Kritikerens åndelige selvhjelp

– Hvis du likte Don Quijote, kommer du til å like Pilegrimmens beretninger.

Live Lundh tar for seg livet og virket til Ignatius av Loyola, mannen som grunnla Jesuittordenen. Hun snakker til forsamlingen som har møtt opp på kritikerseminaret under Litteraturfestivalen på Lillehammer.

Pilegrimmens beretninger er Loyolas selvbiografi, og blir hyppig sitert under seansen. Lundhs viktigste anliggende er likevel hans Åndelige øvelser (Ejercicios espirituales) fra 1548.

Åndelige øvelser er, kort sagt, en liten bok om å skjelne mellom gode og onde ånder i vårt indre liv, og dermed hjelpe sjelen på rett vei.

Men, hva har jesuittordenes far med Miguel de Cervantes ridderroman-satire fra tidlig 1600-tall, Don Quijote, å gjøre?

Og hva i all verden er forbindelsen mellom Ignatius av Loyola og litteraturkritikk?

Sortere i kaos

For å ta det siste først:

Loyolas lære er forankret i katolsk kristendom, og hans åndelige øvelser handler om bønn og meditasjon. Men mer overordnet går metoden ut på å bli bevisst strømmen av tanker, følelser, stemninger inni en. Neste steg er å sortere og vurdere – eller, med Loyolas ord, skjelne, hva som er i disse erfaringene.

– Jeg tenker alltid på filmen Tre nøtter til Askepott, når Askepott må sortere alle linsene og bønnene som stemoren har blandet sammen, sier Lundh til Vårt Land etter foredraget.

Å prøve å se klart i alt kaoset vi har inne i oss, er en møysommelig prosess, utdyper hun.

– Vi har jo masse overlappende følelser og motstridende ting i oss. Og når vi leser en bok, må vi forholde oss til at den også er full av motsetninger og tvetydighet.

Så, kan denne praksisen gjøre oss til bedre lesere? Det er det Lundh har ønsket å dvele ved.

[ Åsne Seierstad ser ingen lyspunkter i Afghanistan ]

Hvem var Shakespeare?

Loyalas metode kan for eksempel være nyttig for å luke i forutinntatte holdninger eller tankemessige snarveier. Som kritiker har du ofte en følelse av hvordan en gitt bok vil bli vurdert, før du har lest noen andre anmeldelser, påpeker Lundh.

Kanskje har du også, allerede før du er i gang, et ønske om å være raus – eller kritisk.

---

Ignatius av Loyola

• Ignatius av Loyola var en kirkereformator, født inn i en adelsslekt fra Baskerland i 1491.
• I 1522 foretok han en livsforvandlende reise fra hjemstedet Loyola til Manresa, øst i Spania. På slutten av reisen skrev han etter tradisjonen sine Åndelige øvelser, et intensivt treningsprogram for sjelen under ledelse av en såkalt eksersisiemester.
• Ignatius hørte siden til en krets som viet livet til å leve nær Jesus, drive sjelesorg, undervisning og arbeid blant fattige. 1540 ble de godkjent av Pave Paul III som Societas Jesu, på norsk kjent som Jesuittordenen.

---

Lundh lar debatten om Shakespeare egentlig var Shakespeare tjene som eksempel. Nylig anmeldte hun to bøker i Morgenbladet om tematikken.

– Posisjonene er tydelige, og for min del handler det da om å utfordre meg selv på ikke bare å se det jeg forventer, sier hun.

Forenklet sagt er det å mene at Shakespeare var den vi tror han var, assosiert med den mer akademiske fløyen, med slagside mot venstre. Den andre siden, som består av ulike teorier om at han må ha vært en annen, som jarlen Edward de Vere – eller, kanskje en kvinne, assosieres gjerne med konspirasjonsteorier og den politiske høyresiden.

[ «Makeløst om Shakespeares nærmeste familie» ]

– Oppdelingen er ikke helt grunnløs, men det er noe med å prøve å være åpen for at det kan være noen gode poenger på begge sider, og tørre å vedkjenne seg det.

En halvtimes stillhet

Protestanten Live Lundhs møte med Ignatius av Loyolas tankeverden hadde i utgangspunktet ikke noe med litteraturkritikk å gjøre. Hun begynte å gå i ignatiansk veiledning for fire år siden, via miljøet rundt Loyola senter ved St. Joseph Retrettsenter på Grefsen i Oslo.

For henne har det handlet om å sette av en halvtime hver dag til stillhet.

– Ofte får jeg det ikke til, men jeg prøver, sier hun, og fortsetter:

– Egentlig er det bare det siste halvåret at det har gått opp for meg at øvelsen med å skjelne er noe jeg kjenner igjen i det å skrive kritikk.

[ Podkast: Live Lundh om hvorfor vi leser  ]

Begge deler handler om tid til å reflektere, til å fordype seg.

– Får jeg ikke sovet på det, eller snakket med noen om boka – eller i det minste hatt en ordentlig samtale med meg selv om den, så blir det ikke like gode anmeldelser. Det å forsøke å finne rom til å tenke seg om, er noe jeg ønsker å prioritere i yrkeslivet mitt. Egentlig i alt jeg gjør.

Den frie vilje

Stillheten er dyrebar, mener Lundh. For hva skjer med oss om tiden vi bruker på å «bare stirre ut i lufta», skrumper inn?

– Vi sier jo at vi er i ferd med å miste lesekonsentrasjonen. Men jeg synes det er enda vanskeligere å gjøre ingenting.

Lesing er også en form for distraksjon, utdyper hun.

– Du tar hele tiden noe inn når du leser – og det er verdifullt, for du lærer på en annen måte enn ved å skrolle. Men den halvtimen med stillhet, selv om jeg ikke får det til hver dag, handler om å få samlet seg. La tanker og følelser få komme opp, og holde et øye med dem.

Vi sier jo at vi er i ferd med å miste lesekonsentrasjonen. Men jeg synes det er enda vanskeligere å gjøre ingenting.

—  Live Lundh

Den digitale tidsalderen informasjonsstrøm, algoritmer og kunstig intelligens, aktualiserer begrepet fri vilje, ifølge Lundh.

– Om du for eksempel har en kunstig intelligens som kan skrive en tekst for deg, slik at du ikke må gjøre den tenkejobben selv, hva gjør det med viljen din? Og videre, med evnen til å respondere og handle, som vi jo trenger i en tid hvor det er nok å ta tak i av problemer?

[ Han gjorde militær disiplin til trening for sjelen ]

Den frie viljen var et stridstema også rundt reformasjonen. Loyola trodde på en sterk egenvilje. Han kalte minnet, forstanden og viljen for sjelens tre krefter. Viljen bruker du til å gi et «gjensvar fra hjertet», etter at du har brukt minnet til å «hente fram», og fornuften til å «utforske»..

---

Kritikerseminaret

• Del av Litteraturfestivalen på Lillehammer 22.–28. mai.
• Lundhs foredrag «Kritikk som åndelig øvelse» ble holdt torsdag 25. mai. Foredraget foreligger også som et essay i Vinduet.
• Live Lundh er tidligere journalist og bokansvarlig i Vårt Land, nå kritiker i Morgenbladet og Vinduet.

---

Ridder eller helgen?

Ignatius av Loyola var fra en baskisk adelsslekt, og visstnok forfengelig som få. Han ble stygt skadet i beina i 1521, etter å ha deltatt i krigen mellom Spania og Frankrike.

Under det lange sykeleiet skjedde det noe som skulle lede ham ut på hans åndelige vei: Han gikk fra å sluke ridderromaner til å fordype seg i helgenenes liv og lære.

Her kommer altså Don Quijote ridende inn i bildet. Loyola elsket ridderromaner, forteller Lundh under seminaret. Og ikke bare det, flere har ment at Cervantes Don Quijote, lavadelsmannen fra La Mancha, må være en parodi på, ja nettopp, Loyola.

Loyola gjør masse feil hele tiden, og han overdriver og er veldig ærekjær

—  Live Lundh

Men tilbake til helgenfortellingene. Møte med dem gjør at Ignatius begynner å gruble over forskjellen mellom det forgjengelige i ridderfortellingene og fantasiene de utløser i ham, og stillheten og de evige idealene helgenene representerte.

[ «Jeg ser på Gud – Gud ser på meg» ]

Med disse tankereisene, og skjelningen mellom hva som er til nytte og ikke, var kimen til de åndelige øvelsene lagt.

Det morsomme med Ignatius, er at han er veldig menneskelig. Dermed kan man kjenne seg igjen i ham, mener Lundh:

– Han gjør masse feil hele tiden, og han overdriver og er veldig ærekjær: Først vil han bli ridder, så helgen. Og så prøver han så godt han kan. Mitt inntrykk er at han aldri helt blir kvitt umodenheten. Han prøver å skjelne, og kanskje nettopp fordi han har disse tilbøyelighetene, så skjønner han at ting ikke alltid er sånn som han tror.