Kultur

Fra plysj og parykk til Ikea

Kan det gå bra når en plysjopera åpner med en scene fra lageret på Ikea? Både ja og nei.

Così fan tutte står ikke på listen over feministenes ti på topp-operaer. Lettsindige og uten ryggrad svikter kvinnene – riktignok etter sterke fristelser – sine elskede, og ender som innbilske, uansvarlige, «byttbare» og flørtende.

Beviset for kvinners innebygde og naturgitte enerett på troløshet ramler etter hvert, da kvinnenes to kjærester – guidet av en eldre kyniker – gjør et eksperiment, hvor de i 24 timer bytter identitet. Den ene kler seg som den andre og den andre som den ene. De prøver å forføre sine kjærester, og bedraget fungerer. Kjærestene går på limpinnen, mennene er for så vidt ikke bedre, det perfekte «utroskap». Inntil det hele sys sammen igjen på rett vis. Korte sagt.

Og så ender det i fryd og gammen på et Ikea-kjøkken. Ikea er jo et offentlig rom for familie-drømmen – du kjøper kjærligheten som byggesett.

Må fornyes

Aktuelt nok, ettersom denne operaen vanligvis framføres i plysj og parykk. Noen liker ikke slik «manipulering», det er de som sitter på første benk og buer. De var ikke der.

Men kunsten må fornyes, og operaen har mange utmerkede eksempler på at det går bra. Og dårlig. Denne gangen går det bra, på et vis – selv om Ikea-kasser ikke er av det mest stemningsskapende slaget. Her ligger det en hund begravet: Når man så ettertrykkelig settes i en slik ramme fra starten av, skal du være laget av asbest om ikke det materielle henger med i sinnet når alt går sin gang og operaen haster framover.

Tanken får sitt, men hvor blir det av følelsene i slikt rom? Men det er faktisk en slags merkelig mykhet, likevel. Litt trådt gikk det i begynnelsen, men så dro det seg kraftig opp.

Uten konservering

Mens mange av kulturhistoriens største navn ligger på is, klarer Mozart seg godt uten konservering. Det er underlig med Così fan tutte – står man på kanten av historien og syns det er helt fjollete, har man i hvert fall musikken, som er av hans aller fyrigste.

Det var den siste han skrev. Denne gangen kom operaorkesteret (dir: Tobias Ringborg) mot oss «svingende med lette, fjærende skritt og smiler hjertelig og varmt, liksom solskinn», som den danske komponisten og Mozart-beundreren Carl Nielsen skriver i et essay. Così fan tutte er en silkebutikk av arier, ensembler, duetter og orkester, det er vanskelig å sitte stille.

Kari Dahl Nielsen og Frøy Hovland Holtbakk

Synd på mennesket

Det er synd på mennesket. Det er den seriøse siden av operaen: Tekstforfatteren, den legendariske Lorenzo da Ponte, og Mozart (med musikken) er på plass. Così fan tutte oppleves gjerne som en uforfalsket komedie. Men da skal man altså se opp.

For i likhet med Shakespeare og Chaplin var Mozart et geni på komedier, han var «bløtkakekasteren», som i neste øyeblikk speiler menneskets vilkår. En blanding av det komiske og alvoret. Geniet lar ofte humoren gå til grensen, men går aldri over den. Mozart bruker musikken som middel. Han skildrer for eksempel den eldre søsteren, som har sterkere personlighet enn den andre, er mindre fristet av mannen, og portretteres med langt flere lavere toner enn søsteren.

Opprinnelig het Così fan tutte «en skole for elskende», som fortsatt er undertittelen.

Jevnt gode stemmer

Det var et sjeldent homogent gruppe sangere. Det var kraft i alle som én: De fast dynamiske kvinnestemmene (Frøy Hovland Holtbakk og Kari Dahl Nielsen) og stand-in Eldrid Gorset, hentet fra Danmark for anledningen, strålte i vakre og krevende partier.

Og mennene: tette og margfulle stemmer med høy temperatur. (Magnus Ingemund Kjelstad og Erik Grøtvedt). Og ikke minst «fristeren» som setter hele elendigheten i gang (Audun Iversen).

Hver generasjon har sin Mozart, dette er en av dem.

Lettere utfordrende. Men mer enn lettere. Alt handler om begjærets styringsfunksjoner. Og da er vi vel på plass alle sammen.

---

Opera

Den Norske Opera & Ballett

Wolfgang Amadeus Mozart

Così fan tutte

Regi: Katrine Wiedemann. Scenografi: Maja Ravn.

Frøy Hovland Holtbakk, Kari Dahl Nielsen, Eldrid Gorset, Magnus Ingemund Kjelstad, Erik Grøtvedt og operaorkesteret, dir: Tobias Ringborg.

Spilles 25 mai til 10 september

---

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur