Kultur

Hva ville Hulda Garborg sagt om blomsterskjorter?

BUNAD: Da dronning Sonja fikk komponert en ny og særegen beltestakk til Lillehammer-OL, skapte hun bunadsmote.

Dronningen er en av ti som løftes fram i Kvinner i bunadshistoria, en bok om bunadens historie, og hvordan et knippe kjente og ukjente kvinner på hver sin måte har utviklet og forvaltet denne drakttradisjonen.

Boken begynte som utstilling ved Valdresmusea i 2021. Men da Snøhetta ble koblet inn for å lage utstillingskatalogen, vokste ideen. Heftet er nå blitt til en praktbok.

– Det vi i utgangspunktet ønsket, var å si noe om historien, og det faktum at bak hver eneste bunad, står det kvinner som har gjort et stort arbeid, sier Camilla Rossing, leder for Norsk institutt for bunad og folkedrakt, og en av fire redaktører av boka.

Vi ser at mange også ønsker å endre på bunaden sin, og gjøre den mer individuell. Da tror jeg det ofte mangler litt bevissthet om hvordan bunaden ble til

—  Camilla Rossing

Ingen selvfølge

Hun mistenker at vi lett glemmer at bunaden har et opphav:

– Bunaden har fått et slags evighetspreg over seg. Vi ser at mange også ønsker å endre på bunaden sin, og gjøre den mer individuell. Da tror jeg det ofte mangler litt bevissthet om hvordan bunaden ble til. Det er ingen selvfølge at vi har bunader. Mange land har en nasjonaldrakt, men det spesielle i Norge, er at vi har alle disse lokale draktene, mener hun.

Til artikkel om bunadsboka

Debatten om det er greit å endre på bunaden, har rast i mediene de siste par ukene.

Men de norske folkedraktene har vært ute en vinternatt før.

Bunadens «mor», Hulda Garborg (1862-1934), mente for eksempel at de eldre draktene ikke var passende i hennes «moderne samtid». Derfor kjempet hun for at hver region skulle få sin broderte bunad.

Klara Semb (1884-1970), derimot, ivret for at den eldre drakttradisjonen måtte føres videre så uforandret som mulig. Begge er blant kvinnene som portretteres i boken.

Rossing ser parallellen til dagens diskusjoner.

– Og jeg tror Garborg ville sagt at det går fint med variasjoner: Så lenge det er rett materialsammensetning og godt håndverk, så ville hun sagt at det er «høve til det». Mens Semb ville sagt at hvis det ikke er belegg for akkurat den variasjonen i eldre tid, så skal man ikke gjøre det.

Til artikkel om bunadsboka

---

Kvinner i bunadshistoria

  • Ny bok om kvinnene som står bak den den norske bunadstradisjonene (Press forlag, 2023).
  • Boken er laget i samarbeid med Valdresmusea, Norsk institutt for bunad og folkedrakt, og tar utgangspunkt i en utstilling som ble holdt i 2021.
  • Redaktørene er Camilla Rossing, Kristin Gulbrandsen, Ragni Engstrøm Nilsen og Solveig Strand.

---

Til artikkel om bunadsbok

Kan bli verdensarv

Det finnes til sammen omtrent 450 norske bunader, som nå er foreslått på UNESCOs verdensarvliste for immateriell kulturarv.

– Vi er vant til bunad her i Norge, men det er jo et sjeldent fenomen, mener Rossing, og refererer til at i mange andre land er nasjonaldrakten gjerne én standardisert drakt som brukes til offisielle framsyninger.

Også den norske folkedrakten er en kollektiv markør. Men den markerer de mindre fellesskapene – familie, slekt og bestemte steder. Det er dette som har skapt mangfoldet i den norske bunadstradisjonen, og det er dette Rossing mener står på spill hvis vi ikke bruker og utvikler bunaden med omhu.

Forrige uke diskuterte hun i Dagsnytt 18 med en bunadsforhandler i Sandnes, som hadde lansert blomstrete bunadsskjorter til stor suksess, som kunne brukes til alt fra Rogalandsbunad og Løken-drakt.

De to var enig i en ting: At det er populariteten til én bestemt bunad, beltestakken fra Øst-Telemark, som nå ser ut til å smitte over på andre bunader. Beltestakken har nemlig stor variasjon, og mange bruker skjorter med trykt, mønstret stoff til.

Til artikkel om bunadsboka

Allemannseie fra Telemark

Men Rossing var ikke enig i det neste argumentet fra motparten: At det er naturlig at også de «yngre» bunadene, de som blant annet Garborg skapte på starten av 1900-tallet, kan utvikle seg slik som beltestakken.

– Da vil vi ikke lenger ha 450 ulike bunader, men én, sier hun, og oppfordrer til heller å finne variasjonsmåter ved å dykke ned i egne, lokale drakttradisjoner.

Beltestakken er for så vidt en historie for seg selv. Det er en bunad med røtter i Telemark, som de siste 20 årene nærmest er blitt allemannseie. Den er blitt veldig populær, og kan i dag bestilles akkurat slik man ønsker den. Rossing mener grensen mellom beltestakk og festdrakt på den måten lett tilsløres.

– Da blir den en disneybeltestakk, som en kollega formulerte det.

1994: Vinter-OL på Lillehammer ble et boost for bunadsinteressen. Og mange sperret øynene opp da dronning Sonja stilte på åpningssermonien med ny beltestakk fra Øst-Telemark.

OL ga bunadboost

Dronning Sonja har mye av æren for beltestakkens popularitet. Under OL i 1994 viste hun seg i sin nysydde drakt fra Øst-Telemark.

Hun hadde da fått god assistanse fra Magny Karlberg, daværende direktør ved det statlige oppnevnte Bunad- og folkedraktrådet, og stilte med et plagg som fremsto helt unikt: «Det forbauset meg at det fantes så mange valgmuligheter. Det var virkelig en artig prosess å velge ut stoffer, farger og bånd,» sa Dronningen senere til magasinet Bunad.

OL bidro til å øke interessen for bunader generelt. Men vinterlekene skapte også bunadsdebatt. Karlberg og det statlige bunadsrådet hadde plukket ut 154 drakter til skiltbærere og andre, og prioriterte da såkalte rekonstruerte bunader, altså bunader som enten sto i en levende tradisjon fra folkedraktene, eller som var rekonstruerte etter vitenskapelige prinsipper.

LUE: Med utgangspunkt i en brodert lue fra Bagn utviklet Hulda Garborg valdresbunaden. Her er Garborgs versjon med skøyteliv og brodert forkle, som ikke er vanlig i dag.

Reaksjonene kom fra Sunnmøre så vel som fra bunadsrådets eget tilholdssted i Valdres. Den broderte valdresbunaden som Hulda Garborg hadde skapt i 1914, var ikke plukket ut, og i lokalavisa måtte Karlberg forsvare seg.

Det var den antatt historiske drakttradisjonen som hun hadde jobbet for å fremme, gjennom et møysommelig forskning- og rekonstruksjonsarbeid. Og de broderte bunadene synliggjorde ikke denne gamle draktskikken, hevdet Karlberg.

Ny interesse for håndverket

Fortsatt velger vi bunad i tråd med slektstradisjoner, sier Rossing. Men hun tror bunadsbruken samtidig viser at vi tenker litt annerledes om oss selv og samfunnet i vår tid:

– Før fantes det store folkebevegelser, og vi var opptatt av å inngå i disse fellesskapene. Før dét igjen, handlet fellesskapet om det å overleve, at du var avhengig av slekt, familie og venner for å overleve i hverdagen. Vi som lever i dag, er kanskje litt mindre kollektivt innstilt, og jeg tror ønsket om variasjon kan handle om dette, og et ønske om å uttrykke seg som person.

Til artikkel om bunadsboka

Likevel mener hun å se en annen tendens som løper parallelt: En fornyet interesse for tradisjonshåndverk, ikke minst i yngre generasjoner.

– Jeg tror denne interessen for håndverket, for de naturlige, gode materialene og tradisjonen, kan føre til at man tenker mer i retning av fellesskap igjen, sier Rossing.

– Hvilke «påvirkere» trenger vi i dag?

– Da vil jeg hente fram denne nye generasjonene med håndverkere, som riktignok sliter med å skaffe seg utdanning – det finnes ikke gode nok tilbud – men mange av dem lykkes, og de gjør en fantastisk jobb med å formidle håndverket sitt. Men de trenger bedre rammevilkår, og vi trenger å øke bevisstheten om verdien av tradisjonshåndverket. Dette har også et miljøperspektiv ved seg. Måten vi bruker bunaden på, burde være til ettertanke: I skapet burde vi hatt noen få plagg i godt materiale som vi investerte i og reparerte, fremfor 30 polyestergensere, avslutter Rossing.

Kone i dyp sorg og kone i skaut og festdrakt

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur