En overveldende verden

Fra et solfylt Aker Brygge med yrende liv, gatemusikk, sukkerspinn-boder og diverse andre fristelser for et ungt sinn, føles kontrasten nedslående stor idet vi entrer Nasjonalmuseet. Lukket inne i et festningslignende bygg som umiddelbart oppleves en smule tyngende, stille og avsondret fra moroa utenfor.

– Det ser ut som en bunkers, sier 10 åringen, som med ett synes det er litt spennende likevel.

De militære assosiasjonene forsvinner fort da vi beveger oss ned til garderobene i underetasjen. Her befinner nemlig også urskogen Silva seg – et interaktivt verksted som skal vise seg å slå veldig godt an hos mine medbrakte kunstanmeldere – Julian (10) og Milja (7).

På barnas premisser

Rommet er formet som et laboratorium, og har sine egne kunstformidlere, som drar barna inn i ett nytt univers med et viktig oppdrag til dem: Gi liv til den døde skogen!

Ved hjelp av ulike treformer trigges fantasien i å lage insekter, som puttes inn i en maskin og umiddelbart kommer til live i den digitale urskogen som lyser opp hele rommet via en gigantisk skjerm. En fornøyelig miks av naturfag og kunsthåndverk, der fakta om økosystem og biomangfold bakes inn i fascinasjonen av hva man selv klarer å skape.

– Hva skjer med dyrene når vi drar? spør minstemann og avslører sin totale innlevelse i totalinstallasjonen.

Magien og wow-følelsen som ofte tilhører de voksnes møte med kunstverk, har blitt gjenskapt på et vis som oppleves engasjerende og unikt. Som å bli trukket inn i en kunstverden på barnas egne premisser.

[ Slik hadde Julian (10) og Milja (7) det på Henie Onstad Kunstsenter ]

Audioguide gir retning

Nasjonalmuseets mange trapper, ganger og labyrintiske antall saler tar nesten litt pusten fra små som store, der vi en periode beveger oss rundt på måfå.

Å laste ned museets egen audioguide, som har «Barn» som egen kategori, er lurt for å få en retning på besøket. Mer enn å gi ren informasjon om verket, eller en innføring i kunstnerskapet, skaper audioguiden rom for refleksjon og en dæsj spennende fakta – som at «Skrik» har blitt stjålet eller den forteller den sørgmodige historien bak malerier som «Bendik og Aarolilja» av Bendik Riis.

Lydsnuttene på noen minutter foran utvalgte verk, holder på oppmerksomheten til kunstanmelderne mine uten problemer. Her er det likevel så mye å ta seg til, at hele runden med audioguiding forkastes til fordel for de mange aktivitetsbenkene som er plassert rundt omkring.

En egen atmosfære

Puslespill, luktehus, samtalekort og byggeklosser er blant det som dristig nok er plassert midt mellom verdensberømte kunstverk. Hva om Munchs Madonna får en trekloss i hodet? Tanken føles fort ganske fjern. Her er det som om selve museums-atmosfæren preger oppførselen til barna.

Rolig, men like fullt nysgjerrig inntas aktivitetsbenkene som er plassert i midten av de store utstillingsrommene. Ofte ute av radaren for voksne som streifer rett forbi. Høyt skattet når man oppdager «barnevakt»-potensialet i dem.

Potensialet til å trigge kunstinteressen til de minste er dessuten til stede. Å gjenkjenne elementer fra maleriene, perspektiv, farge- og formbruk hører til oppgavene som kan løses.

Eventyrlig rom

I andre etasje finnes et eget eventyrrom der Prinsessa må kjempe om oppmerksomheten med konkurrenter som Nøkken og Vasstrollet. Bildene fenger umiddelbart, og får både 10- og 7-åringen til å bevege seg rundt med en tilfreds kjennermine.

– Visste du at Theodor Kittelsen lagde «Nøkken» bare med gråblyant?! Det har vi lært på skolen, forklarer de.

[ Fra «flaut» til «forrykende» – dette er dommen over 12 barnebibler ]

At det er originalene som nå tas i nærmere øyesyn, føles ekstra spesielt. Den dempede lyssettingen, lydkulisser og det store (eventyr)treet med små kikkhull i midten av rommet, skaper en eventyrlig og spennende atmosfære. Her er det barna som har problemer med å løsrive seg når voksen-følget drar i armen og vil videre.

På gjensyn

FOMO – fear of missing out – er muligens et litt for voksent uttrykk for mine unge anmelderne, men en følelse de like fullt kan kjenne på. Etter noen timer slites de mellom lysten til å gå inn i stadig nye saler som åpenbarer seg, og følelsen av å være trett på inntrykk.

Et sveip innom et rom med romerske byster på vei ut, kunne vi trolig spart til en annen gang. Magen rumler – viljen til å innta kunst er mettet. At dette er et sted man må komme igjen og igjen, blir tydelig etter hvert som vi forlater Nasjonalmuseet og kjenner på den lett urolige følelsen av å bare ha fått med oss en brøkdel av hva bygget har å by på.

At dette er et sted man må komme igjen og igjen, blir tydelig etter hvert som vi forlater Nasjonalmuseet

—  Kjersti Juul

Det som først var et grått og bunker-aktig sted, fremstår med ett som et overveldende stort skattkammer.

---

Kunst for barn

• Hva kan norske kunstmuseer tilby barnefamilier?
• I en ny serie undersøker Vårt Land-kritiker Kjersti Juul hva slags tilbud som finnes for barn.
• Med seg har hun de to barna sine, Julian (10) og Milja (7).
• I dag: Nasjonalmuseet
• Forrige uke: Henie Onstad Kunstsenter

---