Reisen til julemysteriet

– Velkommen tilbake til Norge!

Jostein Gaarder har stått og speidet en liten stund utenfor inngangsdøra til Steen og Strøm, når en mann med faste skritt dukker opp foran ham.

Det er blitt mange år siden de to møttes på akkurat dette stedet.

Den ene, en forfatter som hadde skrevet en magisk julefortelling, om en julekalender med fortellingen om jenta Elisabet som følger etter et bjellelam fra et kjøpesenter, gjennom hele Europa og to tusen år med historie, til Jesu krybbe i år 0.

Den andre, en småskolelærer fra Vestfold som hadde lest fortellingen, og blitt så oppslukt av den at han bestemt seg for å følge etter, han også.

Til Betlehem, til Betlehem, som engelen Efiriel sier i Gaarders bok Julemysteriet.

Ved reisens slutt

18 år senere, 8.115 kilometer tilbakelagt, er Trond Muri endelig framme. Han har gått noen uker hvert år, med unntak av i koronatiden, og i mars i år la han ut på siste etappe, til Betlehem, til hyrdemarken og fødselskirken.

I Gaarders bok hadde Elisabet og bjellelammet fått følge av en liten hærskare det siste stykket til målet. Da de skrev seg inn i manntallet i nest siste kapittel, var de blitt fire gjetere, tre vismenn, fem engler, Kvirinius, Augustus, verten i herberget, sju sauer og Elisabet selv.

Muri skulle egentlig gått sammen med en venn. På grunn av sykdom ble det ikke slik.

– Du, det tenkte jeg på, utbryter Gaarder mens de to mennene dytter opp dørene til Steen og Strøm, kjøpesenteret midt i Oslo som aldri står nevnt med navn i boken, men som Muri synes passet godt til beskrivelsen, og derfor valgte som startpunkt den gangen i 2005.

– Hvis jeg nå skulle synge en salme på reisens slutt. Da er jeg ikke tvil om hvilken jeg hadde valgt. Du kjenner sikkert Nu vandrer fra hver en verdens krok.

– Et uoverskuelig pilegrimstog, til Betlehem, til Betlehem, resiterer Gaarder.

– Det er barn som går foran.

– Glad i flokk, skyter Muri inn.

– Også kommer de gamle etter, sier forfatteren med gaardersk entusiasme.

Boken som ble folkelesning

Julemysteriet kom ut første gang som bok i 1992. Opprinnelig var dette et hørespill for radio, delt inn i 24 episoder. Gaarder hadde blitt oppringt av NRK med spørsmål om å lage en julekalender, og fant ut at dette måtte bli en magisk julekalender, med lag på lag av historier. Men da manuset var klart, gikk han også til forlaget sitt, Aschehoug.

– Jeg tror verken forlaget eller jeg hadde den fjerneste anelse om hvilken folkelesning dette skulle bli, sier han i dag.

Boken er til nå oversatt til 35 språk, og fortsatt får forfatteren jevnlig henvendelser fra lesere.

Hva var suksessfaktoren?

Gaarder tror det handler om fortellingene som her bæres videre: Om den unge moren som føder et barn i en stall, fordi det ikke er plass i herberget. Om hyrder på marken og en mørk stjernehimmel full av engler.

– Julen er noe av det siste vi har igjen i dette landet av … kall det gjerne folkereligion. Du kan fleipe med religiøse ting, men akkurat julen er noe virkelig hellig for mange, selv om de ikke har det jeg kaller en åpenbaringstro. Det gjelder vel meg også, og jeg forbeholder meg retten til å tenke på meg selv som en kristen, selv om jeg ikke har noen tro på Maria bebudelse eller Jesu oppstandelse, sier forfatteren.

De gode hjelperne

Muri hadde ikke noe levende bjellelam med seg, slik som Elisabet. Men da han forlot Oslo den 18. juni for 18 år siden festet han et lite lekelam på pilegrimsstaven. Og han forteller om da han kom til Paderborn i Tyskland, og møtte en gruppe tyske syklister på vei til Santiago. Muri fortalte hvor han og lekelammet skulle. Da nikket en av syklistene gjenkjennende.

– Julemysteriet, den hadde han hørt som lydbok.

Etter hvert laget Muri et lite infoark som han kunne dele ut til folk han møtte. Her forklarte han prosjektet på det lokale språket. Det var kjekt å ha når han trasket gjennom Albania, eller ble stoppet av politi i Tyrkia. Og selv om ikke alle hadde lest boken, så dro mange kjensel på forfatterens navn, og begynte å google.

Dette var altså ikke bare en kjent bok – det var en bok det gikk an å gå etter.

[ N-ordet er borte fra julemysteriet ]

Til ære for fotografen kjører forfatteren og pilegrimen rulletrapp en stund, før vi finner en kafé i underetasjen og setter oss ned. Over en kaffe begynner Muri å vise bilder som han har tatt langs veien. Det er landskap, herberger og kirker og moskeer.

– Jeg lærte fort at moskeene var viktige. Her fantes både rent vann og toalett, forteller pilegrimen.

Ikke minst minnes han menneskene langs veien. Bildene er fulle av smil fra nye venner og gode hjelpere. Her er trailersjåfører som tilbød haik gjennom tunneler der det var forbudt å gå. Her er mannen som lot Muri overnatte hos seg på et sted i Tyrkia der herberget viste seg å være stengt. Her er en mann i rød anorakk som han møtte på St. Bernhardspasset, samme sted som der pilegrimsfølget møter en mann i lang rød kjortel – han viste seg å være Kvirinius, landshøvding i Syria.

– St. Bernhardspasset var et høydepunkt, sier Muri, og forteller at grunnen er en kombinasjon av mennesker han møtte der, at han hadde følge av kona og venner på etappen, og den storslåtte naturen med snøkledde alpefjell som reiser seg over den eldgamle ferdselsveien.

Du bare pekte, brukte google translate, eller så hentet de noen som kunne engelsk

—  Trond Muri om å følge i Elisabets fotspor

– Ingen landeveisrøvere?

Aldri følte han seg utrygg. Bare på veien fra Jeriko tenkte han en liten stund at han trengte hjelp. Han kom til en canyon hvor det løp en elv, og kunne velge mellom å gå i høyden over elveleiet, eller nede langs elven.

Pilegrimen valgte det siste, men stien ble stadig mer krevende. På et punkt ble han nødt til å svømme med sekk og stav på slep for å komme seg videre.

Men menneskene skremte ham aldri. Og aldri ble han frastjålet noe.

– Ingen landeveisrøvere? spør Gaarder.

– Nei. Jeg mistet en vannflaske en gang, smiler Muri, og legger til:

– Men jeg føler at jeg er blitt tryggere på meg selv. Før følte jeg at jeg ikke engang kunne engelsk skikkelig, så kona måtte bestille leiebil og sånn. Nå ser jeg at det går greit. Og selv om jeg ikke skjønte et språk, så gikk det. Du bare pekte, brukte Google translate, eller så hentet de noen som kunne engelsk. Hele veien ordnet det seg.

[ Nerids mor: – Jeg nekter å la Nerids drapsmann drepe kjærligheten i meg ]

I hendene holder han guideboken sin, en slitt versjon av Julemysteriet som har vært med hele veien. Den er tapet i ryggen, har understrekninger og datoer, tidspunktene da Muri passerte de ulike stedene i boken. Halve gleden med turen, var forresten å planlegge neste års etappe, forteller han.

– Men har det sånn noenlunde fungert. Har du klart å følge den? lurer Gaarder. Han er full av spørsmål.

– Ja! Ja!

Jeg greier ikke å bevege tanken uten å bevege kroppen

—  Jostein Gaarder, forfatter

Livet før Google

Google eksisterte ikke da forfatteren la opp ruta for Elisabet og bjellelammet. Så Gaarder gjorde tre ting, forteller han.

For det første brukte han historiske atlas, som viste hvordan Europa så ut i de ulike tidene. For det andre hadde han en bok i hylla hjemme som heter The Spread of Christianity Worldwide, som handler om hvordan den kristne kirken har utbredt seg.

– Og så var det en ting til: Jeg kjøpte alle mulige reiseguider. Man skal ikke undervurdere hva som finnes av kulturhistoriske opplysninger i slike bøker. Jeg måtte jo finne ut hvordan de enkelte stedene så ut akkurat når Elisabet går forbi, sier Gaarder, og legger til:

– Det har vært kjempegøy å oppleve at Trond kunne bekrefte mye av det jeg fant.

[ Ignatius av Loyola gjorde militær disiplin til trening for sjelen ]

Selv har han ikke gått pilegrim. Men Gaarder har alltid satt pris på å gå:

– Jeg pleier å si at jeg greier ikke å bevege tanken uten å bevege kroppen. Jeg tror det er noe helt organisk. Og jeg har følt at uansett om jeg går fort eller sakte, så handler det ikke bare om å trene kroppen, men om at man får inntrykk. Blikket flakker.

– Hører du på noe?

– Aldri. Det er nesten blasfemisk, vil jeg si.

En tapt etappe

«Den himmelske herlighet har lett for å spre seg», heter det i Julemysteriet.

Pilegrimsfenomenet har for alvor spredt seg i løpet av årene som Muri har vært underveis. På det mest populære pilegrimsmålet i Europa, Santiago de Compostela, ble det i 2005 utstedt under 100.000 pilegrimsbrev. I 2022, som riktig nok var et hellig år, ble det utstedt over 438.000 slike brev.

[ Pilegrimsboom etter pandemien ]

Selv om infrastrukturen for å gå pilegrim er bedre enn noen gang, er det litt annerledes å gå langs veiene Muri valgte. Ruta gikk også forbi områder som i dag er rammet av krig. Seks år etter at Muri startet vandringen, i 2011, begynte opprøret mot Baath-regimet i Syria. Det innledet en borgerkrig som fortsatt pågår. Og det betød at Julemysteriets 20. og 21 kapittel, veien forbi Damaskus, ble utilgjengelig.

Muri har satt av noen ruter i pilegrimspasset dersom grensene skulle åpne igjen.

– Tenkte du noen gang på å gi opp?

– Nei. Ett år måtte jeg reise hjem før jeg hadde tenkt, fordi moren min var dårlig, men jeg fortsatte fra samme sted året etter. Jeg har aldri hatt lyst til å gi opp. Når jeg først hadde begynt, måtte jeg fullføre, tenkte jeg.

– Hvordan var det å komme fram?

– Det var jo rart. På en måte var det godt å være ferdig. Men jeg har lyst til å gå mer. Og da kanskje gå fra et sted langs ruta, som fra Lausanne til Santiago, til Asissi eller Roma.

Men han skal vente bitte litt før han gir seg i gang med neste store prosjekt. 18 år med vandring har lagt beslag på mange ukers ferier.

– Kona hadde nok ikke sett for seg at det ble så mye, så avtalen ble at hun fikk seg hund, røper Trond Muri.