«Det bor jo faktisk en 3-400 mennesker her i disse hektiske sommermånedene. Hvorfor skulle vi ikke være her? Det er jo hele sogn i Norge hvor det bor en 2-300 mennesker. Og der er det jo både prest og kirke. Nå har jo vi en blåsoppkirke, en katedral: Blåsoppkatedralen (...)»
Sitatet kommer fra Rolf Wesenlund i Feriebiskop Fjertnes skikkelse. Eller, hans kvikkas, som han helst vil bli tiltalt. Den småpompøse figuren som turnerte statskanalen på 1960-tallet var ikke tatt ut av løse luften:
– Han er riktignok ikke på fjellet, men på en campingplass. Men dette er akkurat fra den tiden da kirken erkjente at folk reiste ut i marka eller på fjellet i helger og ferier, og forsøkte å nå ut til disse. Fjellkirkene ble kirkens svar på fritidssamfunnet, fastslår Harald Hegstad, professor på MF Vitenskapelig høyskole.
Fellesferiens inntog
Det at man skulle ut og gå på ski, eller gå lange turer når man først fikk fri, var noe ganske nytt for det norske folket, da sketsjene med feriebiskop Fjertnes rullet over skjermene – en stund i 1968 befant de seg også på VG-lista over de mest populære innspillingene i landet.
Lovfestet rett til ferie fikk nordmenn faktisk først like etter krigen, i 1947. I 1964 ble dette utvidet til fire uker.
Selv da var det mange som aldri hadde vært på ferie. SSB undersøkte nordmenns ferievaner tre ganger på 60- og 70-tallet. I 1970 oppga hele fire av ti at de aldri hadde vært på ferietur – noen gang.
Blant dem som hadde vært på ferie, var det ikke snakk om lange reiser. I snitt hadde de feriert i fjorten dager, og de fleste som reiste overnattet hos slekt og venner, eller på private eiendommer – kun de færreste lot seg innlosjere på hotell og pensjonat.
Til gjengjeld begynte det å skje mye med ferievanene våre på denne tiden. Kun fire år senere, i 1974, viste SSBs undersøkelse at andelen som ikke reiste på ferie hadde sunket. Nå var den en drøy fjerdedel av befolkningen. Antallet feriedager hadde dessuten steget til et snitt på 17.
Samtidig hadde også kirkespirene reist seg over fjellheimen.
Over 70 kapeller
– Jeg vet ikke om det handlet om at vi fikk fellesferie. Men dette var på en tid da det ble flere og flere hytter her i Aurdal. Og det var også en trend, der ildsjeler, slik som min svigerfar og andre, særlig Leif Martinsen som var prost i Oslo, ivret for at folk skulle ha mulighet til å gå i kirken selv om de ikke var hjemme, forteller Ragnar Enger.
Den pensjonerte presten var i mange år styreleder for Aurdal fjellkirke i Valdres, en åttekantet bygning med plass til 90 personer plassert i bjørkeskogen i Valdres. Kirken ble tegnet av Harald Hille, arkitekten som også var i vennekretsen til prost Martinsen. Den sto ferdig i 1966, og er i dag én av over 70 sportskapeller og fjellkapeller som står spredt rundt på knauser, rabber og setervoller i skog og fjell i Norge. Svært mange av dem er reist nettopp på 60- og 70-tallet.
(Listen over kapellene kan du se i denne artikkelen – og send oss gjerne en e-post hvis du ser opplysninger som bør oppdateres, eller vet om flere kapeller av denne typen som vi ikke har lykkes å spore opp.)
Vårt Land har snakket med flere av de frivillige som drifter kapellene i dag. Og det som er sikkert, er at de fleste fortsatt i bruk – ikke minst i påsken som vi nettopp har lagt bak oss.
Hvis stedet skal brukes, må det være noen som driver det. Men det med frivillighet er ikke så enkelt lenger
— Grete Ingeborg Vestby, styreleder ved Skirva Fjellkyrkje
Rett ved skiløypa
På Haglebu, som sto ferdig i 1980, feiret de flere av helligdagene. Tidligere pleide de også å ha skirenn på påskeaften, forteller Knut Møgedal, som ble aktiv i fjellkirka i 1981. Da kjøpte han hytte i Eggedal av kjentfolk, og måtte love på tro og ære også å bli med i fjellkirkeforeningen.
– Foreløpig er aktiviteten her i gang, og vi har brukbar økonomi. Men det er nok tøffere i dag enn for 40 år siden. Problemet er frivillighet, og det å skaffe prester, forteller Møgedal.
Også lenger vest, på Skirva Fjellkyrkje i Tinn, som sto ferdig i 1976, erfarer de at tidene har forandret seg. Kirken ligger rett ved skiløypa, og de som var innom her på skjærtorsdag forrige uke fikk både kaffe og noe å bite i etter gudstjenesten. Men opprinnelig var tanken at det skulle yre av liv her året rundt.
– Da den var ny, het den kirke og ungdomssenter, og ble brukt mye til leirer, både ungdomsleirer og pensjonistleirer. Dessverre er den ikke like mye i bruk i dag. Det gjør at vi sliter med tanke på kostnadene med å holde bygget i stand, forteller styreleder Grete Ingeborg Vestby, og legger til:
– Hvis stedet skal brukes, må det være noen som driver det. Men det med frivillighet er ikke så enkelt lenger. Det er mange flere krav i dag enn før når du skal holde en leir. Folk orker rett og slett ikke, og det blir kostbart hvis du skal begynne å lønne folk ordentlig.
[ Kunstnere forandret kirke til kunstskatt ]
Strømknipe
Mange fjellkirker er organisert som stiftelser, slik som i Skirva. Grunnen er at det lokale kirkesognet ikke hadde anledning til å ta opp lån for å bygge kirken. Derfor måtte man finne en organisasjonsform som tillot egen fjellkirkeøkonomi, og at man kunne gjøre de avtalene man ville. Slik ble mange fjellkirker enten stiftelser, foreninger eller andelslag.
Dilemmaet er at prestene er ansatt i de lokale sognene, og ikke er forpliktet til å jobbe for hyttefolket. Også på andre måter har de gamle organisasjonsformene skapt litt problemer, forteller Maren Lunde, som leder en forholdsvis ny venneforening til støtte for fjellkapellet på Venabygdsfjellet.
[ – Jeg nekter å la Nerids drapsmann drepe kjærligheten i meg ]
Kapellet ble innviet i 1979, men det er blitt vanskelig å få oversikt over andelshaverne i dag, forteller Lunde. Slik ble venneforeningen startet, i et forsøk på å hente inn frisk kapital.
Det trengs. Om hytteeierne har fortvilet over strømutgifter det siste året, har fjellkapellene hatt vel så store utfordringer:
– En måned hadde vi 11.000 kroner i kostnader – uten at kapellet var i bruk, sier Lunde, som forteller at venneforeningen har samlet inn penger til en varmepumpe.
På sikt håper de å kunne sette i stand et par hytter som er reist i tilknytning til kapellet. Med leieinntekter herfra vil balansen i økonomien være reddet.
– Sjømannskirka er den nye fjellkirka
MF-professor Harald Hegstad er på vei ut på ski på Blefjell da vi ringer for å spørre om fjellkirkehistorien. Ekspertfeltet hans er ekklesiologi. Det betyr at han forsker på hva kirken er. Han har dessuten selv erfaring som «ferieprest», som han kaller det. Før bodde familien gratis en uke på fjellet mot at han tjenestegjorde ved fjellkirka på Sjusjøen, forteller Hegstad.
Han trekker fjellkapell-historien tilbake til mellomkrigstiden, da man begynte å bygge sportskapeller i bymarkene. Mest kjent er kanskje Nordmarkskapellet, som lå på tegnebrettet allerede i 1924, skapt av Norges første kvinnelige arkitekt, Kathinka Lexow.
Etter krigen kom så fjellkirkene.
– Om det var en samlet strategi, kjenner jeg ikke til. Men det ble tatt mange lokale, parallelle initiativ for å nå fritidsfolket. For det meste var det ikke menighetene i byen som satte dette i gang. Det var derimot menigheter i områdene hvor folk ferierte, som opplevde at de hadde et ansvar for de tilreisende. Slik ble kapellene reist, som dels har vært betjent ved frivillighet, dels av prester i lokalmenigheten.
Det ble tatt mange lokale, parallelle initiativ for å nå fritidsfolket
— Harald Hegstad, professor
Hegstad bekrefter utfordringene knyttet til bemanning, og kobler dette både til at frivillighetens kår har forandret seg, og at prestene har fått en mer ordnet arbeidssituasjon, slik at det mange er steder er blitt enda tøffere å få personell.
– Jeg har nok en følelse av at dette med fjellkirker har hatt sin topp. Slik at de er noe man holder ved like, men at den offensiven som var, har gått tilbake. Det kan handle om profesjonaliseringen i Den norske kirke. Ellers har jo nordmenns ferievaner forandret seg, sier han, og legger til:
– Sjømannskirka er egentlig den nye fjellkirka. Der har det skjedd en vridning, fra at man betjener norske sjømenn i utlandet, til at man betjener fastboende og ferierende nordmenn.
[ Pride, verdensreligionene og My Little Pony har én ting til felles ]
Tar ribba til høyfjellet
Men akkurat på én tid av året, passer fjellkirkene som hånd i hanske med de nye ferievanene våre:
– Det er ikke lenger noe problem å steike ribba på hytta. Hytta er i mye større grad blitt et andre hjem for folk, og man feirer også jul der, sier Hegstad.
– Påskefeiring har det alltid vært her. Men det er noe nytt at folk feirer jul på hyttene. Da er det sprengfullt i fjellkirka, forteller Ragnar Enger fra Aurdal, som også kan melde om at de i Aurdal stort sett klarer «å fylle listene», som han sier, ved hjelp av prester som har ferie, eller er pensjonister.
Han nevner også en annen type aktivitet, som er blitt viktigere de siste årene: Konserter og kulturarrangementer for hyttefolket.
I Aurdal bruker blant annet Hemsingfestivalen fjellkirka. Det samme skjer på Venabygdsfjellet, hvor det gjennom hele året er konserter av ulike slag. Også her fyller de kirka på julaften, selv om de ikke har noen tradisjonell julegudstjeneste:
– Da vi startet, for seks år siden, prøvde vi å få med prest. Men like før julaften fikk vi beskjed om at han var dobbeltbooka. Da hadde vi allerede hengt opp plakatene, og måtte bare få til noe likevel, forteller Maren Lunde i venneforeningen.
Løsningen ble å synge jula inn i fellesskap. Lunde forteller at de printet opp 35 sanghefter, og regnet med at noen av de kjente fjesene ville dukke opp på den annonserte julegudstjenesten.
– Det kom 180, mange i bunader, ler Lunde over telefon fra påskefjellet.
– Så fant vi ut at det var behov for dette.
– Kommer folk fortsatt i bunad?
– Nei, nå er det litt mer uformelt. Nå kommer folk på ski.
[ Åste Dokka: «Folk tror ikke på Gud lenger, og sannelig har vi sluttet å lese også ]
Norske fjellkirker:
NORD-HÅLOGALAND
Levajok fjellkirke, 1973, Tana
Børselvfjellet kapell, 1962, Lebesby
Láppoluobbal fjellkirke, 1967, Kautokeino
Sennalandet fjellkirke, 1967, Kvalsund
Smørfjordskaidi fjellkirke, Porsanger
Suossjávri fjellkirke, 1968, Karasjok
Ifjordfjellet fjellkirke, 1968, Lebesby
SØR-HÅLOGALAND:
Bjørnfjell sportskapell, 1952, Narvik
NIDAROS:
Fjellseter kapell, 1933, Trondheim
Søvasskjølen sportskapell, 1981, Orkdal
Bakksætra sjømannskirke, 2011, Gjevilvassdalen, Oppdal
Vassfjellkapellet, 1974, Trondheim
Kristi Krybbe, 1959, Røyrvik
Fjellkjerka på Enarsvola, Røros
Sela Fjellkirke, 1997, Verran
MØRE:
Vaksvikfjellet sportskapell, 1961, Ørskog på Sunnmøre
Bondalseidet sportskapell, 1978, Ørsta
BJØRGVIN:
Helgatun fjellpensjonats kapell, 1968, Vikafjellet, Voss
Mjølfjell sportskapell, 1969, Voss
Fjon fjellkyrkje, 1987, Matredal i Masfjorden
STAVANGER
Giljastølen, 1971, Gjesdal
Brekko sportkapell, 1997, Gjesdal
Mosvatnet fjellkirke, 1997, Suldal
Fjellkyrkje på Gullingen, Suldal
AGDER OG TELEMARK:
Ankerplassen friluftskirke, Jomfruland
Fjellkirka, Risøya
Solmyrås sportskapell, 1972, Skien/Porsgrunn
Jønnnbu Fjellkirke og ungdomssenter, 1969, Bø i Telemark
Gautefall fjellkirke, 1997, Drangedal
Frøystul fjellkirke, 1950, Rjukan/Tinn
Skafså Fjellkyrkje, 2009, Tokke
Vealøs sportskapell, 1960. Skien
Skirva fjellkyrkje, 1976, Tinn
Knaben kapell, 1936, Kvinesdal
Karten fjellkyrkje, 1982, Haukeli
Kjærrane sportskapell, 1984, Kristiansand
Hovden kapell / Fjellgardanne kyrkje, 1957, Hovden
HAMAR:
Aurdal fjellkirke, 1966, Nord-Aurdal
Eysteinkyrkja, 1969, Hjerkinn på Dovre
Fokkstugu, Dovrefjell
Rossbu kapell, 1999, Høvringen
Røisheimkapellet, Bøverdalen
Sjusjøen Fjellkirke, 1962, Ringsaker
Sollihøgda sportskapell, 1911, Ringerike
Fåvangfjellet sportskapell (Gullhaugen Seter), 1974, Ringebu
Nordseter fjellkirke, 1964, Lillehammer
Veståskapellet, 1969, Bagn
St. Tomaskyrkja, 1971, Vang
Espedalen fjellkirke, 1974, på Verksodden i Sør Fron
Sjong seterkapell, 1979, Lesja
Venabygd fjellkapell, 1979, Ringebu
Skei Fjellkirke, 2001, Gausdal
TUNSBERG:
Sportskapellet, 1964, Larvik
Tverken Sportskapell, 1938, Drammen
Tabor kapell (Viksetra), 1907, Nedre Eiker
Haglebu fjellkirke, 1980, Sigdal
Sportskapellet på Ble, 1971, Buskerud
Skrim Sportskapell, 1984, Kongberg
Ringkollen Sportskapell, 1982, Ringerike
Vats fjellkyrkje, 1990, Ål
Nystølkyrkja, 1990, Ål
Sangefjell naturkatedral, 2001, Ål
Lykkja kapell, 1961, Hemsedal
Strømsoddbygda kapell, 1953/57, Sokna i Ringerike
Oset Fjellkirke, 1980, Gol i Hallingdal
Veggli fjellkirke, 1992, Rollag, Hallingdal
Nes fjellkirke, 1994 , Hallingdal
Harahorn kapell, Hemsedal
BORG:
Lillomarkskapellet, 1967, Nittedal
Sørmarkskapellet, 1981, Ski
OSLO:
Nordmarkskapellet, 1933, Oslo
Østmark-kapellet, 1952, Oslo
Haslumseter kapell, 1969, Bærum
