Kultur

Kunsten å glemme en massegrav

LITTERATUR: Etter 2. verdenskrig klarer en hel østerriksk landsby å glemme massakren på jødiske tvangsarbeidere. I virkelighetens «Dunkelblum» leter man fortsatt etter likene.

Byen heter Rechnitz og ligger ved grensen til Ungarn, i Burgenland i Østerrike. På kvelden den 24. mars 1945 – ikke mange dager før krigens slutt – samles lokale nazister og støttespillere på en fest i byens gamle slott. I løpet av de neste timene åpnes våpenkammeret, og skytevåpen og ammunisjon fordeles.

Samme natt blir de 180 jødisk-ungarske tvangsarbeiderne, som er innkvartert i tilknytning til slottet, henrettet på en slette rett utenfor byen.

Frem til i dag er det en gåte hvor likene ble av.

Etter et par dagers research kunne jeg slå fast: Jeg visste ingen ting. Og for første gang følte jeg meg virkelig dum. Rechnitz var bare ett tilfelle blant mange.

—  Eva Menasse

---

Dunkelblum

  • Roman av Eva Menasse som nå gis ut på norsk, oversatt av Miriam Lane (Press forlag).
  • Handlingen er plassert til en fiktiv landsby på grensen mellom Østerrike og Ungarn, hvor man har fortrengt forbrytelser fra 2. verdenskrig.
  • Romanen tar utgangspunkt i virkelige hendelser, især Rechnitz-massakren, der 180 tvangsarbeidere ble drept i mars 1945. Fortsatt har man ikke klart å finne igjen gravene.
  • Menasse er journalist og forfatter, født i Wien i 1970 og i dag bosatt i Berlin. Dette er den første av hennes bøker som oversettes til norsk. Hun er søster av forfatter Robert Menasse.

---

Ikke én, men hundre

– Jeg tenkte at jeg visste alt om Rechnitz. Men etter et par dagers research, kunne jeg slå fast: Jeg visste ingen ting. Og for første gang følte jeg meg virkelig dum. Rechnitz var bare ett tilfelle blant mange. Ja, det er det mest spektakulære, fordi man fortsatt ikke har funnet likene. Men i dette området skjedde det hundre massakre, sier Eva Menasse.

Hun er født i Wien, bosatt i Berlin og besøkte forrige uke Norge i forbindelse med at den prisbelønte politiske romanen Dunkelblum nå er oversatt til norsk.

Romanens tittel er også navnet på en fiktiv småby, plassert på grensen til Ungarn, i området hvor virkelighetens forbrytelser fant sted under 2. verdenskrig.

Skjønt, romanen tar utgangspunkt i 1989, når grensen mellom øst og vest er i ferd med å rives i stykker, og et knippe mystiske hendelser hver for seg fører til at drypp av sannheten om fortiden begynner å piple frem, ting en hel landsby har tiet om i alle år.

For i sluttfasen av 2. verdenskrig, da den røde armé truet ved grensen, iverksatte det tyske riket et helt vanvittig prosjekt – man bygget forskansninger langs hele den sørøstlige grensen – fra De hvite karpatene i nord, ned til elven Drava i sør. Den ble kalt sørøst-vollen, og det var nødvendig med enorme mengder muskelkraft for å reise den fra tegnebrettet. I Burgenland ble dette en jobb for blant annet 30.000 jødiske tvangsarbeidere av ungarsk herkomst.

Sannheten splintres

I Menasses roman er tvangsarbeidernes skjebne plassert bak glemselens slør. Sannheten om festen på slottet, og hva som skjedde etterpå, sitter de involverte på i fellesskap. Nettopp derfor klarer en aldri helt å samle den igjen i ettertid, skriver Menasse et sted i boken.

For det er alltid noen som er døde, som lyver. Eller som bare husker dårlig.

Dunkelblum (2023, Press)

– Betyr det at den fulle sannheten egentlig vil være utilgjengelig for oss?

– Jeg vil heller si at sannheten er noe splintret, som etter en eksplosjon der alle bitene flyr til hver sin kant, og man må streve for å samle dem igjen. Det betyr samtidig at vi har et kall til å gjøre dette – og at alle må hjelpe til, slik at historien igjen kan fortelles slik som den var, sier Menasse.

Dunkelblumerne – det er mange av dem – har ikke gjort dette. Tvert imot har alle holdt hver sin bit for seg selv. Og i mangelen på de andre bitene, i den enkeltes forsøk på å beskytte seg selv og sine, manipuleres historien. Men det som skjer er langt fra enestående, mener Menasse:

– Det er noe allmennmenneskelig over det. Når forbrytelser skjer, vil de fleste reagere på lignende vis. Det er det du ser hos et barn som har gjort noe galt, det prøver å late som at det ikke har skjedd. Og på den måten forsøker man å gå videre. Jeg ville forstå hvordan en hel by kunne undertrykke en slik forbrytelse. Det er galskap – men det går! Og når det går, så må man også kunne beskrive det. Og det blir min jobb som forfatter.

Forfatter Eva Menasse

Heller ikke for Menasse var det lett å ha oversikt over alle løgner og sannheter, detaljer og persongalleri.

– Jeg skriver alltid uten en plan, eller planen finnes et sted i hodet mitt. Jeg begynner et sted, så vokser det videre som en plante som blir stadig bredere, og jeg har hele tiden panikk for at jeg ikke skal klare å fange alt inn igjen. Men det er morsomt også. Og jeg skriver egentlig for å løse mine egne gåter. Og denne årelange fortielsen, den kunne bare fortelles gjennom alle disse ulike figurene.

Min far, som døde i fjor, pleide å si: «Jeg hadde flaks». Jo, barndommen hans ble ødelagt, familien hans ble ødelagt, men han overlevde.

—  Eva Menasse

Farfar var tvangsarbeider

Fortielse preget også forfatterens egen familie i Wien, men på en litt annen måte. Besteforeldrene på farssiden var jødiske, og bestefaren hadde selv vært tvangsarbeider. Hennes far, Hans, ble i 1938 sendt alene til England, i redningsaksjonen for jødiske barn som også førte til at mange jødiske barn kom til Norge, ved hjelp av Nansen-hjelpen.

Eva Menasse var liten da besteforeldrene gikk bort, men hun forteller at storebroren Robert – som også er forfatter – prøvde å spørre hva de hadde opplevd. Da nektet bestefaren å svare.

– Det er nok ikke så uvanlig. For hvem vil snakke om det som har vært nedverdigende? spør hun.

– Kan det også være at det ikke føltes viktig nok?

– Ja, blant dem som overlevde, hadde mange en skyldfølelse. Min far, som døde i fjor, pleide å si: «Jeg hadde flaks». Jo, barndommen hans ble ødelagt, familien hans ble ødelagt, men han overlevde, og da han kom tilbake fra England fikk han møte igjen foreldrene sine – noe de fleste andre ikke gjorde.

– Hvilken betydning har det jødiske for deg i dag?

– Jeg sier alltid at jeg er datteren til en jødisk far. Men i Tyskland har det den siste tiden vært mange diskusjoner, der jøder nærmest har fraskrevet hverandre det jødiske. På den måten at når man ytrer seg om bestemte ting, så er man ikke jødisk nok …

Forfatter Eva Menasse

«Hvor jødisk er Eva Menasse?»

Det Menasse viser til, er blant annet debatten etter kunstfestivalen Documenta i fjor. Et av kunstverkene som skulle stilles ut, ble anklaget for å ha et antisemittisk billedspråk, mens festivalledelsen ble utfordret på om de anerkjente staten Israels rett til å eksistere, og om de støttet kunstnerboikott av Israel, i likhet med flere av festivalkunstnerne.

Menasse skrev da i Spiegel at hun ikke fryktet «tyve år gamle antisemittiske karikaturer fra Indonesia». Hun mente den offentlige samtalen derimot gikk på autopilot i forsøket på renske det offentlige rom for antisemittisme, og samtidig uttrykte hun støtte til kunstnerkritikken av israelsk politikk.

Teksten ble deretter skutt ned av skribenten Maxim Biller i kommentaren «Hvor venstrevridd er Eva Menasse?» i Süddeutsche Zeitung. Men Meron Mendel, leder for Anne Frank-senteret i Frankfurt, mente spørsmålet for Biller snarere var: «Hvor jødisk er Eva Menasse?». Og han sa at det fantes en tanke om at jøder på venstresiden, som uttrykker støtter til palestinerne, ikke var «ekte jøder».

Menasse sier hun ikke ser på seg selv som et religiøst menneske, like lite som hun har oppsøkt kirken etter førstekommunionen, har hun oppsøkt synagogen. Men det hebraiske navnet bærer hun med seg, og mye av forfatterskapet har kretset rundt spørsmål knyttet til det jødiske. Gjennombruddsromanen Vienna (2005) handler om en jødisk familie som spres for alle vinder gjennom krigen. I Quasikristalle (2013), som tar opp spørsmålet om hvem vi er, og hvor mange ulike fasetter den enkelte har, har hovedpersonen jødiske aner.

– Jeg har alltid jobbet med disse temaene, og kan ikke nekte for at det er en del av min identitet. Det er nok også blitt viktigere de siste årene. I Berlin har jeg flere jødiske og israelske venner enn før, og jeg er blitt dratt inn i disse debattene.

– Tror du at en ny tanke om hva det betyr å være jødisk tar form i dag?

– Med den dramatiske politiske utviklingen i Israel, så tror jeg diasporatanken blir viktigere for jødene. Ideen om å grunnlegge Israel som en nasjonalstat – i nasjonalstatens tidsalder, rett etter 2. verdenskrig – er et historisk eksperiment. Frem til nå har jøder over hele verden følt seg forpliktet på dette prosjektet, men når regjeringen begynner å gjøre landet til et illiberalt demokrati, så endres situasjonen. Blant jødene har det alltid funnes både sionister og antisionister, altså dem som ikke ser en egen stat som en riktig eksistensform, og jeg tror at denne forskjellen blir klarere nå. De første bestemmer seg for nasjonalstaten. De andre bestemmer seg for å holde på sin identitet midt blant andre.

Jakten på en grav

Rechnitz er ikke et nytt tema i litteraturen. Elfriede Jelinek skrev teaterstykket Rechnitz – der Würgengel i 2008, og bøker som Das flüssige Land av Raphaela Edelbauer og Die Wolfshaut av Hans Lebert er basert på samme historie.

Fortsatt er ikke gåten løst. Samtidig med at Dunkelblum kom ut i 2021, ble de siste forsøkene på å lete etter gravene i det flate endeløse landskapet utenfor Rechnitz gjort. Det lyktes ikke. Men den intense forskningen på forbrytelsen som har pågått de siste par tiårene, har lønnet seg:

– Og selv om man den gang ikke lyktes med å stille gjerningsmennene til ansvar, så vet man i dag ganske nøyaktig hva som skjedde og hvem som gjorde det, sier Menasse, og legger til at et drivende spørsmålet for henne, var om det gikk an å forstå forbryterne.

ØDELAGT: Batthyány-familiens slott i Rechnitz, fotografert rundt år 1930. Slottet ble ødelagt i en brann etter sovjetiske trefninger natt til 30. mars i 1945, og i dag står bare restene igjen. Også i Dunkelblum finnes et slott med en slik historie.

Svaret finnes opplagt i nazi-ideologien – ved krigens slutt gjorde nazistene alt de kunne for å fullføre folkemordet. Men det finnes også i noe langt mindre spektakulært, mener forfatteren:

– Svaret er ikke at noen en dag tenker «la oss finne noen mennesker og drepe dem». Tingene bare skjer, og de skjer på en sånn måte at man ikke merker alle de små skrittene.

– Slik at man ikke bare er et ondt menneske fra begynnelsen av?

– Vel, noen er jo det. Og i Dunkelblum finnes et par virkelig slemme karakterer. Ferbenz, ideologen, og Horka, som er «kølla». De to drar noen flere med seg, og slik kan ti overbeviste nazister rive en hel by med seg. Dette er gruppedynamikk. Men det positive er at denne dynamikken også kan føre til det motsatte: Slik som med det fjerde flyet 11. september 2001, da noen passasjerer – vi vet jo ikke nøyaktig hva som skjedde – sto opp, og sa at «dette kan vi ikke la skje». Og dermed klarte de å forhindre at flyet styrtet i Pentagon.

Det at sannheten kom for dagen gjorde folk vanvittig aggressive. For etter det gamle mottoet, så «hadde vi lidd nok»

—  Eva Menasse om Waldheim-skandalen

Offerfortellingen brister

Fortellingen om 2. verdenskrig har de siste tiårene vært i omstøping i mange land. Menasse ser tilbake på 1986, da Kurt Waldheim ble valgt til bundespresident, som et merkeår for Østerrikes del.

– Den gang gikk jeg på skolen, men jeg husker det veldig godt. Det ble et vendepunkt, i det hele landet begynte å omgås fortiden på en sannere måte, sier Menasse.

Kurt Waldheim fotografert i Jugoslavia den 22. mai 1943. Waldheim er den høyeste av de uniformerte. I 1986 slo fortiden tilbake på den tidligere FN-toppen, og det kommende året ble Østerrike rammet av en politisk krise.

Waldheim var FNs generalsekretær mellom 1972 og 1981, men i 1986 ble det kjent at han hadde spilt en langt mer aktiv rolle som offiser under 2. verdenskrig enn hva han tidligere hadde innrømmet. Før hadde Waldheim fremstilt seg som et offer for det tredje riket. På den måten ble han en personifisering av Østerrikes krigsfortelling, og den viktigste hendelsen i denne fortellingen var Anschluss, det at østerrikerne sluttet seg til Nazi-Tyskland i 1938.

I ettertiden ble ikke dette sett på som et valg, men som et overfall.

– Man hadde denne talemåten, om at Østerrike var «Hitler Tysklands første offer». Østerrike forsøkte, som alle andre land som ikke var Tyskland, å gjøre seg selv helt uskyldig. Den fortellingen var alltid falsk, men den holdt seg lenge, sier Menasse.

Og derfor kunne Waldheim-saken ende i politisk krise, og yppe østerrikere ut i store gatedemonstrasjoner.

Det at sannheten kom for dagen, gjorde folk vanvittig aggressive. For etter det gamle mottoet, så «hadde vi lidd nok». Vi hadde jo også opplevd bombene, og var under beleiring – slik som i Dunkelblum, som inntas av den sovjetiske armeen. Men ingen snakket om hvem som begynte.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur