Da Abbas var 16 år gammel ble kameraten hans skutt og drept. Det var et sjokk.
– Min mor sa at jeg burde gå i begravelsen, ta farvel og be for ham. Det var litt fremmed for meg. Jeg praktiserte ikke religionen så veldig på den tiden. Men jeg er glad jeg hørte på moren min. Det skjedde noe terapeutisk der og da som jeg ikke helt ut forsto den gangen, forteller Ghulam Abbas, eller bare Abbas, som de fleste kaller ham.
Han har holdt en lav profil de siste årene. Kjenner ikke noe behov for å få ansiktet sitt på avisenes forsider – etter at han i flere år ble brukt som politiets skremmebilde på hvor langt kriminaliteten i Norge var kommet.
Vil snakke om verdier
I dag studerer Abbas sosialt arbeid ved Diakonhjemmet. Han betaler ned gammel gjeld. Driver sosialt arbeid. Abbas holder også foredrag om hvordan han havnet i det harde kriminelle miljøet – og hvordan han kom seg ut.
Da Kjetil Østli ga ut boka Gudfaren i fjor sa vaskeseddelen at dette var en fortelling om makt, dop, penger, hevn, vold og ære. Abbas vedkjenner seg sin historie. Den står i sterk kontrast til de verdiene han vil snakke med Vårt Land om i dette intervjuet. Han snakker lavmælt og tar seg god tid til å veie ordene.
– Takknemlighet, tilgivelse og ydmykhet er de tre viktigste verdiene for meg nå, sier han.
---
Ghulam Abbas (46)
- Ble kalt Norges farligste mann av politiet
- Er mafiadømt og har sonet ferdig
- Studerer sosialt arbeid ved den kristne høyskolen VID
- Fortalte i fjor historien sin i boka Gudfaren, skrevet av Kjetil Østli.
- Holder foredrag gjennom firmaet Gatekapital
---
Skeptisk til kristendommen
Ghulam Abbas tror de fleste av oss kan se tilbake på livshendelser som kunne gått begge veier. Situasjoner der det kunne gått helt galt, situasjoner vi har lært mye av. 46-åringen ser mye i bakspeilet som han har lyst til at andre skal slippe å oppleve.
– Det var troen som hjalp meg til å snu. Jeg hadde påført andre smerte ved at jeg var en egoist i mine handlinger. Religionen førte meg til mitt vendepunkt. Dit hvor jeg kunne starte på den reisen hvor jeg kan bety noe for andre.
Jeg ønsker å være den personen for barn og unge som ikke var der for meg da jeg trengte det mest
— Ghulam Abbas
Abbas innrømmer at han var usikker før han begynte på den kristne høyskolen VID, etter som han selv er muslim.
– Jeg var litt skeptisk til å begynne med, for de bygger jo på en annen religion enn min, selv om islam og kristendommen har mange like verdier. Men jeg er glad jeg ga det sjansen. Jeg har lært veldig mye. Lært hvor mye vi har felles. Ikke minst i det sosiale arbeidet.
– Har du endret syn på det kristne budskapet?
– Ja. Tidligere hadde jeg ikke nok kunnskap. Men nå vet jeg mer. Jeg tror de fordommene som finnes i stor grad handler om mangel på kunnskap.
– Hva slags kunnskap?
– Først og fremst å få en teoretisk ramme til å forstå egne erfaringer. Det hjelper meg til å se ting med andre briller. Og det vil jeg lære bort til ungdom: Hvor mye nyttig kunnskap man får ved å se virkeligheten med andre briller enn sine egne. Det gir nyanser, gjør at man blir ydmyk.
Vaksine mot dårlig påvirkning
Ydmykheten er et viktig element i alle religioner, mener Ghulam Abbas. Og ydmykheten bringer med seg takknemlighet og tilgivelse.
– Norge er jo bygget på slike verdier fra kristendommen, og jeg kjenner meg igjen i dem. Men samfunnet har forandret seg, mennesker er altfor opptatt av materielle ting og status. De unge blir forledet til å tro at et vellykket ytre er det samme som lykke.
– Hvordan kan man stå imot en sånn påvirkning?
– Vi må begynne mye tidligere. Barna må lære gode verdier i barnehagen. Selv på barneskolen kan det være for seint. Vi må få inn kompetanse i barnehagene sånn at barna føler seg sett og sånn at de voksne får hjelp til å være gode foreldre. Det vil være en god vaksine mot dårlig påvirkning senere i livet.
– Hva med alle dem som søker til det kriminelle miljøet fordi de trenger spenning og adrenalin?
– Der er idretten viktig. Man kan lære disiplin gjennom all idrett, og særlig kampsport. I lagspill lærer man samarbeid og kjenner fellesskap. Og flere må få teste ut risikosport. Det gir mestringsfølelse og glede, noe alle trenger, og spesielt ungdom. Jo tidligere man får starte, jo mer kan man involvere foreldrene også.
«Klart jeg angrer»
Abbas var eldst av seks brødre i den norsk-pakistanske Rasool-familien da han vokste opp i Groruddalen i Oslo. Som leder av den beryktede B-gjengen havnet han i konflikt med andre gjenger i byen. Han gikk med skuddsikker vest og hadde en rekke dekkleiligheter. Til slutt sto 30 mann fra beredskapstroppen utenfor leiligheten på Furuset for å arrestere ham. Han ble dømt for mafiavirksomhet.
– Angrer du på det livet du levde før?
– Så klart angrer jeg på ting jeg har gjort. Men samtidig tenker jeg at jeg ikke ville vært det mennesket jeg er i dag om jeg ikke hadde hatt de erfaringene. Og jeg er glad jeg er den jeg er. Men jeg har aldri ønsket å gjøre andre vondt.
Abbas sier det er godt å kunne gi noe tilbake nå:
– Jeg ønsker å være den personen for barn og unge som ikke var der for meg da jeg trengte det mest. Gjennom mitt eksempel ønsker jeg å vise at du får mer respekt ved å være ydmyk enn ved å skape frykt. Det siste gir bare en kortvarig effekt.
Er streng mot barna
Ghulam Abbas ber fem ganger om dagen. Han tar friminuttene på skolen til hjelp for å få det til.
– Bønn er viktig for meg. Det gir meg kontakt med Gud. Å vite at det finnes en allmektig, en jeg kan snakke med, det gjør så stor forskjell, for jeg har ikke mange venner i dag. Jeg vet mange har mistet dette perspektivet i livet sitt, men for meg gir det stor styrke.
– Hva ber du om?
– Vi gjør feil og synder hele tiden. Da må vi be Gud og andre om tilgivelse. Og vi må også takke Gud og hverandre for alt det gode. Gjør vi det, blir vi bedre mennesker og vi gjør verden bedre.
– Hva er du mest takknemlig for?
– At jeg har Gud i mitt liv. At jeg har en fin familie og barn med god helse. Det er så viktig å sette pris på det man har. Det gir livet mening og skaper glede i hverdagen.
– Hva er viktigst for deg som far?
– Jeg merker at jeg kompenserer litt for hva jeg har opplevd selv og det kan nok hende at jeg overdriver med å være streng mot barna mine. Jeg vil at de skal få dekket sine behov, men også at de skal forstå hvor heldige de er, sånn at de ikke blir bortskjemte. Barna skal overta samfunnet etter oss, og den arven vi gir dem avgjør hvordan de vil behandle oss når vi blir gamle. Ensomheten blant de eldre i Norge gjør meg fortvilet. De har stått på hele sitt liv for å bygge det fantastiske landet vi har i dag, og så blir de bare glemt.
