Kultur

Mener hennes egen generasjon har noe å lære av yngre adopterte

ADOPSJON: – I for mange år har man ikke forstått hva adopsjon er. Det forstår man først når de adopterte blir eldre og kan fortelle, sier Synne Sun Løes.

– I dag er det mangelfull kunnskap om adopsjon i psykiatrien. Det bør forbedres, synes jeg.

Synne Sun Løes er mest kjent som forfatter, men er utdannet psykiatrisk sykepleier og jobber som samtaleterapeut. Hun er kritisk til oppfølgingen av adopterte, og da hun fant ut at det manglet et samtaletilbud for voksne adopterte, tok hun selv initiativ til et.

– Adopsjon blir ofte oversett, eller bare oversatt til at «du har tilknytningsvansker». Hvordan det er å være adoptert, blir ikke tilstrekkelig forstått. Narrativet om at foreldrene er engler og at du er den vanskelige, står fortsatt sterkt.

Ambivalent utgivelse

Synne Sun Løes romandebuterte i 1999, og har siden gitt ut åtte romaner for både voksne og barn. Selv om ferske Ingen kan spytte på et smilende ansikt er hennes første sakprosabok, er det ikke første gang hun er personlig. Brevromanen Er du lykkelig, søster? (2020) tok utgangspunkt i en årelang brevveksling med hennes koreanske søster.

Men det er noe annet å tre ut av romansjangeren.

Jeg er veldig ambivalent til å gi ut denne boka, sier hun.

.

Da Løes’ redaktør spurte om hun kunne tenke seg å skrive en personlig bok om identitet og adopsjon, sa magefølelsen nemlig nei. Ikke bare fordi hun er skeptisk til memoarsjangeren («jeg har ikke levd et spesielt spennende liv»), men også fordi patos byr henne imot («jeg vil ikke skrive en tåredryppende forlatt og fortapt-bok»).

Dessuten følte hun ikke at hun hadde noen klare meninger om adopsjon, og hvis man skulle skrive en bok om det, var hennes bestemte inntrykk at man burde ha nettopp det. Men da redaktøren åpnet for at nettopp det var et godt utgangspunkt for utforskning av egne erfaringer, bestemte hun seg for å ta utfordringen.

Selv om hun etter sigende har blitt allergisk mot ordet «adoptert» i løpet av skriveprosessen, ble det nå en gang bok – og nå utgis den samme hvor ambivalent hun er.

– Det hjalp at jeg fikk muligheten til å tenke rundt mine egne opplevelser. Da kan man løfte det til et allment nivå. Det er ikke min erfaring som adoptert som er viktig, men hvordan man reflekterer rundt hvem man selv er. Min historie er ikke viktigere enn din historie.

En tilfeldig adopsjon

Synne Sun Løes’ adopsjonshistorie er likevel verdt å bruke noen setninger på. Fødselen var komplisert. Da hun og tvillingbroren Sigbjørn ble født i 1975, holdt moren på å dø. Faren kunne ikke ta vare på de to nyfødte på egen hånd, og bestemte seg for – mens moren svevde mellom liv og død – å adopterte bort tvillingparet.

Da moren, noe uventet, ble frisk igjen noen uker senere, dro foreldreparet til barnehjemmet der barna befant seg for å trekke tilbake adopsjonen. Men det var for sent, formelt var barna alt adoptert bort til et norsk foreldrepar. Foreldrene la igjen en lapp med navnene sine og dro hjem uten barn.

Det er ikke den som er annerledes som skal bære sin annerledeshet alene

—  Synne Sun Løes

Da Sigbjørn og kona ferierte i Sør-Korea i 2001, besøkte han det samme barnehjemmet. Lappen – med kontaktinfo og en inderlig bønn om at barna måtte ta kontakt dersom de noen gang kom tilbake – lå der fortsatt. Han gjorde nettopp det, og dagen etter møtte han sin biologiske mor, far og søster.

Året etter gjorde Synne det samme.

– Det har gitt meg den første delen av historien min. Og for meg som skriver og leser mye, er historier viktig. Det har gitt svar som kan gi meg større tilhørighet i verden og til meg selv, sier hun, som egentlig ikke hadde noen planer om å granske sine biologiske fotspor:

– Det er nok annerledes for meg enn for mange andre fordi jeg ble adoptert sammen med min tvillingbror. Dermed har jeg alltid hatt et biologisk spor i nærheten. Jeg tror definitivt biologisk slekt har noe å si.

---

Synne Sun Løes

  • Født 30. mai 1975
  • Forfatter og terapeut i psykiatrien.
  • Romandebuterte med Yoko er alene (1999). Vant Brageprisen i åpen klasse for Å spise blomster til frokost (2002) og Riksmålsprisen for barne- og ungdomsbøker for Miss (2017).
  • Aktuell med essaysamlingen Ingen kan spytte på et smilende ansikt.

---

Synne Sun Løes

Redd for å tråkke noen på tærne

Hvordan skrive om det å være adoptert uten å føle at man fremstiller seg selv som enten et offer eller en heldiggris? Det har vært det springende punkt for Løes siden hun stilte spørsmålet i en kronikk i Morgenbladet i fjor. Og det at hun har én fot i hver leir – eller sant å si ingen i noen av dem – tror hun en del har vanskelig for å godta.

– Jeg er redd jeg tråkker noen på tærne ved at jeg ikke tilhører den ene eller den andre leiren, men hele tiden er midt i og hopper frem og tilbake. Det er litt uvanlig ikke å ha ett budskap. Samtidig tror jeg mange adopterte også har det sånn som meg.

Løes mener det er en markant forskjell mellom dem som ble adoptert gjennom 1970-årene og dem som har blitt det fra 90-tallet og frem til i dag.

– I dag har den subjektive følelsen verdi. For oss som ble adoptert og vokste opp på 70- og 80-tallet, hadde det mye mindre verdi. Sånn sett har vi noe å lære av den nye generasjonen. Vi må kanskje gå i oss selv og konfronteres litt med hvor mye skam vi faktisk har integrert i oss, og som får uttrykk som tilpasning.

Løes opplever at mange adopterte i hennes generasjon har blitt tilpasningsdyktige på en overkompenserende måte. Det har kanskje ikke alltid vært like gunstig, mener hun, men har like fullt vært nødvendig for å «overleve». En del av det knytter hun til det å ha blitt forklart hvem en er og hvorfor en er som en er av ikke-adopterte over mange år.

– Det er ikke den som er annerledes som skal bære sin annerledeshet alene. Jeg ønsker at samfunnet, de som ser og observerer det som er annerledes, skal forstå at det er dem jeg skriver om.

Få aktuelt bokstoff fra Vårt Land til din e-post. Meld deg på vårt nyhetsbrev her:

* indicates required

«Stakkars liten»

Forfatterkollega Brynjulf Jung Tjønn utga en av fjorårets mestselgende diktsamlinger. Kvit, norsk mann er en bok om «norsk oppvekst og norsk rasisme», og tar utgangspunkt i forfatterens egne opplevelser som adoptert fra Sør–Korea. Løes mener mottakelsen fra både lesere og kritikere er symptomatisk for vår manglende evne til å se oss selv i speilet.

– Det er overraskende mange som ser glatt forbi at det er en bok om samfunnet, og ikke om Brynjulf. Og det kan jeg kjenne at jeg blir opprørt over. «Å, stakkars liten, er det så mye rasisme», tenker folk, uten å se at boka handler om dem.

– Hvordan tolker du den litt svake lesningen?

– Folk klarer ikke å gå i seg selv. I stedet får man det til å handle om en stakkars marginalisert. Det provoserer meg. Det er med på å forsterke offernarrativene, og øker terskelen for å reflektere over hva dette egentlig handler om, sier hun, og påpeker at mediene gir næring til polarisering mellom bøddel-offer, godt-vondt og rett-galt.

Løes vender tilbake til glansbildet av utenlandsadopsjon.

– Man har laget noen historier om hva adopsjon er, drevet frem av storsamfunnet og de som har adoptert, for å gjøre det stuerent. Det har vært forstått som at rike, snille mennesker skal gi et fattig, marginalisert barn et hjem. Det er bra at dette blir utfordret. I for mange år har man ikke forstått hva adopsjon er for barnet. Det forstår man først når de adopterte blir eldre og kan fortelle.

Les mer om mer disse temaene:

Elias Bakken Johansen

Elias Bakken Johansen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur