Da jeg leste forordet til 17 grunner til at jeg er kristen av frikirkepastor og høgskolelektor Rune Tobiassen, forstod jeg at jeg ikke var i målgruppen. «Du sier du ikke tror på Gud? Det respekterer jeg», skriver Tobiassen. Foruten ateister henvender han seg også til kristne som syns det er vanskelig å begrunne sin egen tro.
Men jeg er en av dem som «shopper» åndelighet. Jeg tror på Gud, men kan ikke klart definere hvem eller hva Gud er. Jeg finner visdom og inspirasjon i alt fra buddhismens karmalære til stoikernes tro på allnaturen. Fortellingen om Jesus er for meg en symbolsk kilde til erkjennelse, ikke en historisk sannhet.
Ettersom jeg hverken er ateist eller kristen, kommer jeg derfor på skrå inn i Tobiassens evangeliske trosforsvar. Men kanskje klarer han allikevel å overbevise?
Kunsten å bygge en flåte
Som tittelen antyder består boken av 17 grunner for å være kristen. Tobiassen utforsker troen fra stadig nye innfallsvinkler i relativt korte kapitler. Han åpner med «Det gir meg mening med livet» og avslutter argumentasjonsdelen av boken med «Fordi Jesus overvelder meg».
Innimellom der finner man kapitler som «Naturvitenskapen peker på Gud», «Jeg har opplevd bønnesvar og helbredelse» og «Fordi jeg har vokst opp i et kristent hjem».
Et sentralt poeng er at det ene vanntette beviset ikke finnes. Fornuft, følelser og erfaring – alt spiller inn og danner til sammen et velbegrunnet livssyn. Han sammenligner med en flåte; jo flere tømmer, jo sterkere blir flåten.
[ Hvilken barnebibel er best? Les Vårt Lands anmeldelser av 12 ulike varianter ]
Fra mitt utenifra-perspektiv tar jeg med meg flere gullkorn fra boken. For eksempel fra avsnittet om glede der han introduserer en skala for å «Glede seg i Herren», en glede uavhengig av dagshumør og verdslige opp- og nedturer.
Tobiassen skriver også innsiktsfullt om det kristne fellesskapet: «Jeg trenger fellesskapet for å se mer av hvem Gud er.» Jeg føler meg både truffet og utfordret i min hyperindividualiserte livsstil.
Jeg føler meg både truffet og utfordret i min hyperindividualiserte livsstil
— Jonas Hansen Meyer, anmelder
Forfatteren reflekterer godt om hvordan ethvert livssyn vil ha sine svakheter, og at selv hardbarket ateisme er basert på en form for tro. I tillegg er boken lærerik for å forstå mer av det kristne. Tobiassens løsning på det ondes problem er for eksempel både elegant og logisk fremstilt.
Jeg kunne gitt flere eksempler. Det er ikke tvil om at boken er et resultat av mange års, for ikke å si et helt livs arbeid med trosforsvar.

Håndbok
I slutten av hvert kapittel gir Tobiassen en kort oppsummering av hver «trosgrunn» og nevner relevante bøker og bibelvers. Boken er full av QR-koder man kan skanne med mobilen, som viser til Youtube-videoer, lydspor, tekster og nettsider. Dette gjør boken til en ressursbank for den som vil fordype seg ytterligere.
Men boken i seg selv gir ikke fordypelse. Dette er ikke et sammenhengende langt resonnement der konklusjonene bygger på hverandre, slik som for eksempel William Craig Lanes On guard eller Timothy Kellers The reasons for God.
17 grunner til at jeg er kristen er mer som en håndbok med en tilsynelatende vilkårlig rekkefølge på kapitlene. Tobiassens springende innfallsvinkel er lettlest, men også noen ganger hektisk.
Og andre ganger fremstår den overfladisk.
«Filosofen Søren Kierkegaard skilte mellom det skjønne, det gode og det sanne», skriver Tobiassen. Greit nok, men hvorfor ikke trekke det lenger tilbake til Platon, en tenker som har hatt stor innflytelse på kristen teologi?
Et annet sted skriver Tobiassen at «det var utenkelig for grekerne at Gud kunne lide.» Men hva med guder som Dionysos og Demeter? Eller hva med egyptiske Isis som med sin mysteriekult i den gresk-romerske verdenen var en konkurrent til den tidlige kristendommen?
Bibelen som historisk kilde
Et annet eksempel er hvordan Tobiassen forsvarer bibelsynet. Bibelen som historisk kilde er et stort tema, og man kan ikke forvente at Tobiassen skal yte feltet rettferdighet i et 10-siders kapittel. Allikevel savner jeg mer drøfting.
Tobiassen er forankret i den evangeliske kristendommens bokstavelige tro på Bibelen som Guds ord. Han forutsetter at både Peterbrevene og Johannesevangeliet er skrevet av disipler og øyenvitner. Lukasevangeliet er skrevet av legen Lukas, og Kong Salomo har skrevet Forkynneren og Salomos ordspråk.
Den historiske etterretteligheten til Bibelen blir ifølge Tobiassen stadig bekreftet av arkeologien. Som et eksempel viser han til filosof og forfatter Peter S. Williams som argumenterer for hvordan arkeologien sannsynliggjør historien om Abraham.
Dette er omdiskutert. I artikkelen om Abraham på Store norske leksikon skriver religionsviter Margrethe Løøw: «Svært få jødiske eller kristne akademiske bibelforskere vil i dag hevde at Abraham er en historisk person.»
Jeg tviler ikke på at Tobiassen har flere argumenter klare. Men jeg har vondt for å se at en ateist med tilgang til internett, skulle la seg overbevise av en referanse og fotnote til en relativt ukjent forfatter, som for øvrig er Tobiassens kollega på NLA i Kristiansand.
---
Bok Tro
Rune Tobiassen
17 grunner til at jeg er kristen
272 sider, Lunde Forlag
---
Mellom ateisme og kristendom
Tobiassens opptatthet av ateismen som motsatsen til det kristne, fremstår som noe utdatert. Den ny-ateistiske bølgen med Dawkins og Harris i spissen har for det første ikke like mye vind i seilene som den hadde for kanskje 15- 20 år siden.
Dessuten finnes det mange alternative posisjoner mellom ateisme og kristendom. Tobiassen er inne på dette når han nevner boken «God is Back: How the Global Rise of Faith is Changing the World» som viser at det blir færre religiøse i verden, men flere åndelige eller søkende. Men innsikten får ikke merkbare konsekvenser i boken.
Tobiassens opptatthet av ateismen som motsatsen til det kristne, fremstår som noe utdatert
— Jonas Hansen Meyer, anmelder
For Tobiassen er det å tro på Gud stort sett det samme som å tro på Jesus. Tobiassen skriver: «Dersom du sier at du ikke tror på Gud, vil jeg utfordre deg til å følge Jesus en periode, for å se om han er den han ga seg ut for å være!»
Tobiassen mister i stor grad av syne de mange unge som for eksempel lefler med manifestering på TikTok, kjøper krystaller eller på andre måter interesserer seg for nyreligiøse uttrykk.
Er ikke en slik generell åndelighet uten troen på Jesus som Gud en like stor «trussel» mot den evangeliske kristendommen som ateismen?
[ Ungdom i Oppdrag-leder Andreas Nordli ga denne boken en sterk anbefaling i 2010. I dag angrer han ]
Oppbyggelig for brødre og søstre
Tobiassens forsvar for Gud tror jeg en del mennesker kan være med på. Men forsvaret av det spesifikt kristne – at Jesus er Gud, at mennesket trenger frelse, at Jesus er eneste veien til sannhet, og at Bibelen er et historisk pålitelig dokument tvers igjennom, vil neppe overbevise andre enn dem som allerede tror.
Flere ganger i løpet av boken, tar jeg meg i å tenke at ateismen Tobiassen skriver om er et påskudd for at han kan styrke og oppbygge sine brødre og søstre i troen. «Jeg ønsker å hjelpe deg som ønsker å tro!», som Tobiassen skriver.
For denne gruppen tror jeg boken til Tobiassen vil fungere utmerket.
For de fleste andre vil boken være et interessant innblikk i den evangeliske kristentroen, men ikke et tungtveiende argument for å legge om kursen.