– Oppfølging av adopterte kunne avverget en del problemer

– Veldig mange snakker om utfordringer relatert til psykisk helse, og problemer knyttet til identitet og manglende oppfølging.

Slik beskriver Kjersti Grinde Satish møtene med de 26 norske utenlandsadopterte hun intervjuet til en nylig publisert studie. Forskningsartikkelen er en del av hennes doktorgradsavhandling ved NTNU om voksne utenlandsadoptertes erfaringer.

Det er en kvalitativ studie som altså ser nærmere på 26 adopterte (7 menn, 19 kvinner). De er alle voksne, og var mellom seks uker og ti år da de ankom Norge. De ble adoptert fra Kina, India, Thailand, Sri Lanka, Colombia, Guatemala, Costa Rica, Brasil og Peru.

– Det starter ganske tidlig. Man er så alene og grubler så voldsomt at det går utover konsentrasjonen og den sosial fungeringen, og så forverrer seg, og man blir sliten. Mange har en idé om at tenårene er tøffe, og så ordner det seg. Men for mange blir det verre, sier Satish, som i dag er stipendiat ved VID vitenskapelig høgskole.

[ Skrotet adopsjonsrådgiver-stilling vekker reaksjoner: – Det er en spøk ]

Foreldreløse barn og barnløse foreldre

Psykiske lidelser er hyppigere blant utenlandsadopterte enn blant dem som ikke er adoptert. Flere studier har påvist at problemer knyttet til rus og alkohol er mer utbredt blant adopterte, og det er høyere risiko for selvmord. En rapport fra Folkehelseinstituttet fastslo i 2021 at adopterte i Norge sliter. Hver tredje adoptivforelder i undersøkelsen oppga å ha barn med «store og ofte sammensatte vansker».

FHI-rapporten fikk riktignok kritikk for å konsentrere seg om foreldrene – noe Kjersti Grinde Satish mener har vært gjennomgangsmelodien i debatten om utenlandsadopsjon.

– Mye av forskningen som er gjort på feltet, tar utgangspunkt i foreldrene. Det har vært en ovenfra-og-ned-holdning, sier hun og bemerker at både politisk og kulturelt har det vært en oppfatning om at adopsjon uansett er til det bedre for barnet.

Selv om debatten om utenlandsadopsjon har skiftet litt kurs de siste par årene, er dette fortsatt en utfordring, mener Satish.

– I Storbritannia er adopsjon på dagsorden på en helt annen måte, der har adopterte hatt en sterkere stemme i mange år. Debatten går ofte på hva som gagner barnet i det lange løp, mens her i Norge er det fortsatt ganske foreldresentrert. Adopsjon skal være for foreldreløse barn, ikke for barnløse foreldre.

---

Etteradopsjon

• Betegner den veiledning, rådgivning og oppfølging adopterte og adoptivforeldre får etter at selve adopsjonen er fullført.
• I Norge er det ingen obligatorisk oppfølging av adopterte i Norge utover det tilbudet alle barn som vokser opp her har rett til.
• I 1991 ratifiserte Norge FNs barnekonvensjon, kalt barnas egen grunnlov. Der slås det fast at barn som er fratatt sitt familiemiljø «skal ha rett til særlig beskyttelse og bistand fra staten».
• Bufdir har i rapport om etteradopsjon erkjent at dagens oppfølging av utenlandsadopterte er «manglende».

---

Etteradopsjon

Adopterte i Norge har kjempet for etteradopsjon i flere år. Etteradopsjon er den spesifikke hjelpen adopterte og adoptivfamilier får etter at adopsjonen er fullført. I Norge er det ingen obligatorisk oppfølging av adopterte utover det tilbudet alle barn som vokser opp her har rett til.

Bufdir skal i løpet av 2023 utvikle en kompetansetjeneste for veiledning av adopterte og adoptivforeldre. Vårt Land skrev nylig at flere reagerte på at en rådgiverstilling for nettopp adopterte og adoptivforeldre ble bestemt avviklet.

– Dette er barn som ankommer Norge med bagasje. Når man flytter fra et hjem til et annet, er det behov for oppfølging. Etteradopsjon kunne avverget en del problemer. Jeg tror mange kunne hatt det mye bedre, både i ungdomstid og voksenliv, hadde de fått riktig oppfølging, sier Kjersti Grinde Satish.

I forskningsartikkelen antyder hun at mangelen på adopsjonsspesifikk oppfølging må ses i sammenheng med hyppigheten av psykisk uhelse.

Jeg tror mange kunne hatt det mye bedre, både i ungdomstid og voksenliv, hadde de fått riktig oppfølging

—  Stipendiat Kjersti Grinde Satish

Stipendiaten tror det eksisterer en idé om at adoptivforeldre uansett er ressurssterke, og dermed er skikket «til oppgaven». Ikke engang hjelpeapparatet – som bistår hjelpetrengende adopterte på samme måte som de bistår ikke-adopterte – har nødvendig kompetanse, mener Satish.

– Det er lite kunnskap blant behandlerne, og veldig tilfeldig om de har forståelse eller ikke. Det at det er lite kunnskap om det, kan dessuten være en av grunnene til at det ikke har blitt ansett som viktig.

I forskningsartikkelen er Satish klar på at dersom norsk utenlandsadopsjon skal ha legitimitet, må oppfølging på plass. Mangelen på etteradopsjon gjør at man feiler med å ta vare på barnas beste, skriver hun. «Barnas beste» skal ligge til grunn for enhver adopsjon, slår FNs barnekonvensjon fast.

– Dersom man ikke får oppfølging for de utfordringene man møter etter at adopsjonen er gjennomført, tenker jeg at det er et svik overfor både den adopterte og foreldrene.

[ Norsk utenlandsadopsjon skal granskes: – Jeg er ikke overbevist ]