Franske Édouard Louis fikk nærmest umiddelbar status som en av de viktigste unge litterære stemmene i Europa, da han i 2014 debuterte med boken Farvel til Eddy Bellegueule. De rå selvutleverende skildringene fra en oppvekst i et mannsdominert arbeiderklassemiljø preget av mobbing, alkoholisme, homofobi og vold, har vært tema også i hans senere utgivelser.
Med forestillingen Ei kvinnes kampar og forvandlingar fortsetter regissør Kjersti Horn og skuespiller Emil Johnsen sitt «prosjekt» med å iscenesette forfatterskapet. Det har blitt en sterkt stykke teater, der vi umiddelbart dras inn i avgrunnen som åpner seg mellom den klassereisende og fortiden han har forlatt.
Kjærlig blikk
Forestillingen er basert på boken En kvinnes frigjøring, som handler om moren hans. Der Louis tidligere har beskrevet henne i harde ordelag, som en som aldri beskyttet ham, retter han et langt mer kjærlig blikk mot henne her; Monique Bellegueule blir gravid som 17 åring, siden følger et liv i fattigdom med fem barn, en alkoholisert og trakasserende ektemann og en virkelighet så hard at det ikke er rom for drømmer. Helt til hun en dag, i likhet med Édouard Louis selv, klarer å bryte ut.
Kjersti Horn har lenge hatt en forkjærlighet for direkteoverføring av teater til skjerm. Denne gangen vender hun scenen vekk fra publikum, og presenterer hele forestillingen som film på bakveggen. Det gir en forsterkende effekt, som om filmlinsen zoomer inn noen hakk, men skurrer også i en teatergjengers hjerte; Hvor langt er det nødvendig å fjerne seg fra teaterets egenart? Vissheten om at det hele foregår samtidig på andre siden av filmlerretet, bidrar likevel til teaterets «her-og-nå følelse». Når maten stekes, både ser vi dampen og lukter pannekakene.
Perspektiv-spill
Scenen er et naturtro kjøkken i miniatyrformat, der moren vasker og koker kaffe, henger opp klær, lager mat eller setter seg ned ved bordet for å legge kabal. Alt gjort i en os av kjederøyking og med en inngrodd apati i hver bevegelse. Inn i den monotone hverdagen plasserer jeg-fortelleren seg, som en slags kjempe på det lille kjøkkenet.
Med effektfulle grep klarer Horn å få til et scenisk spill med perspektiver i tråd med fortellingen: Dette er den voksne sønnens blikk på moren, som her blir spilt av kortvokste Sigrid Husjord. Som en slags «flue på veggen» observerer han henne, mens fortellingen blir til gjennom en monolog. Emil Johnsen klarer å holde oppmerksomheten vår fra start til slutt i rollen som sønn, Husjord parerer med en scenisk tilstedeværelse som aldri glipper.
På sitt mest smertefulle er skildringene når moren ber om å få være vaskehjelpen hans, nå som han selv er blitt en del av eliten
— Kjersti Juul
Forsoning
Fortellingen starter med et fotografi av moren som ung; «Eg finn ikkje dei rette orda for å forklare det, men alt på dette bildet – måten ho poserer på, blikket, hårets rørsler – uttrykker fridom, det å ha ei endeløyse av moglegheiter framfor seg, og kanskje også lykke» lyder sønnens ord om sin mor.
På sitt mest smertefulle er skildringene når moren ber om å få være vaskehjelpen hans, nå som han selv er blitt en del av eliten. Med et blikk for hva som ligger mellom linjene hos Édouard Louis, dras vi inn i en historie der ydmykelser fra omgivelsene og krefter utenfra dreier livet inn i onde sirkler. Men der det med tiden øynes et håp for fremtid og forsoning. Ei kvinnes kampar og forvandlingar har et bankende hjerte for forfatterskapet, som smitter over på publikum. Bak den lille personlige historien, aner vi det større og samfunnsmessig problematiske.
---
Teater
Ei kvinnes kampar og forvandlingar
Av Édouard Louis
Tilrettelagt for scenen av: Kjersti Horn og Emil Johnsen
Regi: Kjersti Horn
Scenografi: Sven Haraldsson
Komponister: Erik Hedin og Harald Lassen
Det Norske Teatret, Scene 2
---
