Kultur

Et angrep på alt liv

ESSAY: Krigen i Ukraina handler ikke kun om forbrytelser mot menneskeheten, men også mot naturen, mot alt som lever, skriver den ukrainske filosofen og journalisten Volodymyr Yermolenko.

Det virker kanskje underlig å tenke på den kommende klimakatastrofen mens Russlands invasjon av Ukraina pågår. Og det er vanskelig å tenke på klimaendringer når sivile mål bombes hver eneste dag. Det er vanskelig å tenke på framtiden når du ikke vet om du er i live i morgen eller ikke. Det er vanskelig å tenke på å redusere vannforbruket når man sitter i mørket under en blackout, uten tilgang på vann i det hele tatt.

Det er en utfordring å skulle tenke på å kutte CO₂-utslipp fra fossile varmekraftverk, når ukrainske varmekraftverk blir bombet av russiske missiler, og dermed verken produserer strøm eller CO₂-utslipp. Det er vanskelig å tenke på den kommende apokalypsen når du selv opplever en.

Disse to versjonene av apokalypsen henger sammen. De inviterer oss til å lage en ny etikk, og en ny biofili som kan lede oss inn i framtiden. Og ja, man fortsetter å tenke selv om det er krig og missilangrep hver eneste dag. I slike tider kan det til og med være man får øye på hemmelige forbindelser. Det er enkelte ting man ikke legger merke til før det er krig.

Mer enn politikk

Denne krigen er ikke bare ondskapens karneval. Den handler ikke bare om å bryte reglene. Den handler om mer enn politikk.

Denne krigen er et angrep på alt liv. Uskyldige sivile blir drept i Ukraina, biler med sivile blir bombet under evakueringer (som om det var en øvelse), sykehus blir bombet, aktivister og journalister torturert. Men også økoparker ødelegges, som Yasnohorodka i nærheten av Kyiv, hester og hunder som tilhørte sivile har blitt drept, og vaskebjørner fra dyrehager har blitt stjålet av russere som flyktet fra Kherson.

---

Volodymyr Yermolenko

Om forfatteren

Volodymyr Yermolenko er ukrainsk filosof og journalist, sjefredaktør i UkraineWorld.org og leder for Ukrainsk PEN

---

Miljøkatastrofer er også en del av denne krigen, som når russiske styrker tenner på ukrainske kornåkrer, som når delfiner i Svartehavet døde av forurensing fra invasjonen, eller når russere truet sikkerheten på atomkraftverkene i Tsjernobyl og Zaporizjzja. Denne krigen handler ikke kun om mord på ukrainere, men også om økocid og biocid. Den handler ikke kun om forbrytelser mot menneskeheten, men også mot naturen, mot alt som lever.

Også sine egne

Kanskje slike kriger faktisk kan lede tankene våre til nye steder og nye rom som lenge har vært lukket. Forbrytelser mot menneskeheten og forbrytelser mot naturen kan gå hånd i hånd. De kan springe ut fra det samme settet av verdier (eller heller, anti-verdier), fra en respektløshet mot livet selv. Denne krigen innebærer mer enn bare russernes grusomme handlinger mot ukrainerne. Den innebærer også russernes grusomme handlinger mot russere, eller de menneskene som de ser på som russere. Russerne har bombet byer som Mariupol og Kharkiv hvor de fleste snakker russisk, og de sender sine unge til en meningsløs død i Ukraina. For å skjule de reelle dødstallene tar de ikke med sine soldaters døde kropper tilbake fra slagmarkene.

Dette gjør at dagens russiske ideologi har likhetstrekk med det 20. århundres fascisme og nazisme, men det finnes likevel en viktig forskjell. I fascismen og nazismen var det enkelte befolkningsgrupper som hadde rett til å leve, mens andre måtte dø. Den nåværende russiske ideologien har ikke bestemt at det er en særlig gruppe mennesker som ikke fortjener å leve. Den har i stedet bestemt at ingen liv har verdi i det hele tatt. Det er derfor den dreper ukrainere og ødelegger økoparker. Det er derfor den ikke bryr seg om sine egne soldaters liv, og truer planeten med atomødeleggelse.

Nihilismen lever videre

Denne ondskapen stammer fra nihilismen. Nihilismen er en gammel russisk sykdom. Man finner den hos det 19. århundrets radikale marxister. Man finner den også hos dagens religiøse filosofer som stammer fra disse radikalerne, selv om de siden kritiserte dem, slik Dostojevskij gjorde. Lenin var full av nihilisme, og det var enda mer i Stalin. Den fortsatte å eksistere i bresjnevismen, og kom tilbake med putinismen.

Nihilismen er en gammel russisk sykdom

Putinisme er en ideologi som har lyst til å være fascisme, men som ikke får til å være mer enn bresjnevisme. Nihilismen er dens religion. Det er ikke bare det at putinismen ikke tror på de verdiene den selv forkynner (religion, konservatisme og familie), men den ser bort fra alle andre verdier, også menneskets verdi. Det er bemerkelsesverdig hvordan det russiske regimet i dag påstår at de er Vesten overlegne fordi de forsvarer «familieverdier» – selv om de på samme tid tar barn fra deres mødre og sender dem til frontlinjen uten trening, bare for at de skal bli drept noen dager senere.

Nihilisme er en ideologi som normaliserer døden. Nihilismen tror at «intethet» er normalen, at livet er et unntak, et avvik og at ethvert forsøk på å bevare livet er dumt og ødeleggende.

Ukraina

Moralsk utvikling

Hvis det finnes en fortelling om menneskets moralske utvikling, så er det en fortelling om en gradvis utvidelse av verdighetens rom, mens voldens plass har blitt mindre. Utviklingen har ikke vært lineær, den har gått i sikksakk på grunn av utbrudd av vold, som det vi opplever i dag – eller det som Europa opplevde i den 20. århundre. Den generelle trenden er der likevel. Menneskets moral går fra å omfatte særlige befolkningsgrupper og guders verdi, til å omfatte mer inkluderende verdier og større befolkningsgrupper – til endelig å omfatte hele menneskeheten.

Men det 21. århundret går enda lenger. Ikke bare vil det beskytte samfunn mot makt (et av de viktigste målene i det 19. århundre). Ikke bare vil det beskytte individer fra både makt og deres egne samfunn (et av de viktigste målene i det 20. århundret). Det 21. århundret tenker på hvordan man skal utvide vår forståelse av verdighet til å inkludere den ikke-menneskelige verden. Det spør om naturen er et moralsk subjekt. Det overbeviser oss om at vi ikke kun har et ansvar overfor andre mennesker, men også overfor dyr, fugler, trær og fisk. Overfor hele planeten.

Mellom tradisjon og modernitet

Denne tankerekken fører oss til spørsmålet om hvordan vi skal bygge bro mellom tradisjon og modernitet. Tradisjonelle samfunn så på naturen som et subjekt som var sterkere enn menneskene, og som de derfor var underlagt. Tradisjonelle samfunn setter naturlovene om familier, stammer, sex, liv og død – som absolutt retningsgivende for menneskene og svært begrensende for deres frihet.

Moderne samfunn, fra 1400-tallet av, hadde andre verktøy. De så på naturen som et objekt, og menneskene styrte over den underlagte naturen. Moderniteten forsøkte å reversere maktbalansen mellom mennesket og naturen – og på mange måter lyktes den. For moderniteten var kunnskap makt. Den begynte å bruke og misbruke naturresurser.

Framtiden blir nødt til å kombinere disse to tilgangene og viske ut problemene i dem begge. Naturen er et subjekt, men ikke et totalitært et: vi kan diskutere med den, snakke med den, gå på kompromiss med den – og dens lover er heller ikke totalitære. Å se etter kompromisser betyr verken å underlegge seg naturen eller dominere den. Mennesker, som en del av naturen, kan leve i balanse med resten av planeten.

Moderne tankemønstre kan hjelpe oss å gjenopprette naturens verdighet

I praksis vil dette si at vi må finne moderne og hypermoderne teknologiske løsninger som kan gjenopprette balansen i naturen. Vi må bruke kunnskapens moderne kult til å endre kunnskap fra å være et maktinstrument til å bli et verktøy vi kan bruke for å forstå og sameksistere.

Slik kan moderne tankemønstre hjelpe oss å gjenopprette naturens verdighet. Ved å bruke moderne teknologier kan vi følge naturen, ved å produsere energi som den (sol, vind, økologisk), istedenfor å dominere den og jakte på profitt i dens ressurser. Dette vil hjelpe mennesker å komplementere naturen, å redusere volden innad i den, istedenfor å misbruke og skifte den ut. Dette vil gjøre oss til naturens forsvarere, istedenfor ødeleggere.

ukraina

Mot en ny etikk

Det er viktig å forstå den russiske invasjonen av Ukraina ikke kun som geopolitikk, men også som verdivalg. Russlands imperialistiske ekspansjon er et resultat av to ting: en beskrivelse av verden basert på hierarkisk maktforståelse, og Russlands skuffelse over at landet bare blir svakere og svakere på den globale scenen.

Men menneskelige relasjoner handler ikke kun om makt. En stor feil i det tjuende århundrets filosofi, fra Nietzsche til Foucault, var å gjøre maktrelasjoner til den eneste måten å måle mellommenneskelige relasjoner. Makt og vertikalitet er viktig for samfunn, men solidaritet og horisontalitet er like viktig. Den største grunnen til at Ukraina ligger an til å vinne denne krigen, er at de har lagt en semi-anarkistisk horisontalitet til de ordinære maktstrukturene i en stat. Denne semi-anarkistiske horisontaliteten er vanskelig å fange og ødelegge. Den er alltid veldig uforutsigbar, og dermed ikke mulig å spore for den autoritære pyramideformede maskinen.

Denne krigen har lært oss at ondskap alltid er til stede i mennesket. At vi burde være forberedt på dens gjenkomst. Men også at vi burde konstruere en ny etikk med grunnlag i ideen om liv. Vår største motstander er nihilismen som ikke respekterer livet. Den er forgiftet av nekrofili, den gjør ingenting for å stoppe utryddelsen av det levende, bare bidrar til utryddelsen uten å bry seg om hvilken tragedie døden er.

Å avverge denne nye nihilismen kan hjelpe oss å konstruere en ny biofil etikk. En etikk som vil utvide ideen om verdighet til mer enn bare den menneskelige verden. En verdighet som, i den grad det er mulig for oss, også inkluderer naturen.

---

Essay

  • Dette essayet er skrevet på bestilling fra Forfatternes klimaaksjon, og med støtte fra Bergesenstiftelsen, Fritt Ord og Kulturdirektoratet.
  • Essayet er det fjerde i en serie på fire tekster som tar for seg krig, håp og miljøødeleggelsene vi ser i fortsettelsen av Russlands krig mot Ukraina.
  • Oversetter: Eivind Aalen.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur