Snøen ligger meterhøy på det flate taket på helsehuset på Eina. Utenfor står biler og elsparkesykkelens tippoldefar – sparker i lyst tre og røde seter, med meier som glir lett over de islagte veiene.
Her på Toten er det ingen som låser sparken, selv om eierne har tatt turen inn i varmen og tenkt å bli der en stund. Og når vi gløtter på døra inn til helsehuset, strømmer klangen av en Lina Sandell-vise: «Själv han är mig alla dagar nära, för var särskild tid med särskild nåd.»
Det er så lite som skal til, før det skjer nevrologisk magi i hjernen vår
— Margrethe Vang Nedregård, diakon i Ås og Eina
Sangens kraft
Pensjonistforeningen her på Eina, ei lita bygd på Toten ved Einafjorden, pleier å møtes slik en gang i måneden. Mellom vegger med bredt trepanel og vever, samles de rundt småbordene. De synger sammen, leser dikt, spiser smørbrød med egg og ansjos, og underveis er det åresalg og trekning av premier. En kaffepose, en blomst, en sjokolade. De fleste har noen sedler på lur. Men de kan også betale med Vipps.
I dag er også diakonen i Ås og Eina, Margrethe Vang Nedregård, på plass. Hun skal fortelle om sang og demens.
Temaet er blitt høyaktuelt etter at NRK laget serien Demenskoret. Denne følger 15 mennesker med demens og deres pårørende på veien mot en stor konsert på Chat Noir i Oslo.
På Toten har diakonen Margrethe hatt et hjerte for dette lenge før TV-bildene dukket opp.
Hun er utdannet sanger fra Barratt Due, har tretti år bak seg som diakon og trosopplæringsleder, og har de siste årene tatt en videreutdanning i musikkbasert miljøbehandling.
Dette er et studium som er utviklet av nevrolog og musiker Audun Myskja. Studiene hans har vist at musikk kan brukes som behandling mot depresjon, angst, psykose, eller demens.
Kviknet til
Margrethe har sett med egne øyne at det stemmer. Hun forteller at hun opplevde at de gamle på aldershjemmet ikke klarte å følge med når hun holdt andakt, da hun kom tilbake som diakon etter å ha jobbet med de yngste aldersgruppene en stund.
Noen responderte heller ikke hvis hun sa «hei» eller «ha det». Men hvis hun tok dem i armen, og begynte å synge til dem, kviknet de plutselig til.
Dermed fikk hun med seg kommunen på en ny idé: Egne sangstunder på aldershjemmet. Snart fikk hun høre av sykepleierne at beboere som ikke hadde snakket på to år, nå sang med full hals. Og i dag er hun ikke i tvil:
– Det er så lite som skal til før det skjer nevrologisk magi i hjernen vår. Dette er ikke bare kos. Det gir enorme helseeffekter.
[ Maija starter demenskor i Levanger. Her er hennes råd til andre som tenker i samme baner. ]
Erindringsviser
På pensjonisttreffet får vi smakebiter på hvordan hun jobber. Sang og bevegelser er med på det meste. Når hun forteller om erfaringer hun har gjort, reiser alle seg og går på tur til stedet der det skjedde, mens de synger «Jeg gikk en tur på stien», eller «Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski».
Gule sangbøker med stor skrift ligger på bordene, men bare de færreste trenger dem. Diakonen plukker fram en slitt bok fra 1958. Det er «Mads Berg – skolens sangbok», og det nikkes rundt bordene.
– De visste hva de gjorde da de tok fram denne i skolen. Vi må få tilbake sangen i samfunnet, oppfordrer Margrethe, og legger til at en sang som «Fola, fola blakken» er langt mer enn en barnesang.
– Dette er erindringsvise. Dette handler om gjenkjennelse.
---
Demenskoret
- NRK-serie som følger et kor bestående av 15 personer med demens fram mot en konsert på Chat Noir.
- Serien har fått svært høye seertall. De første episodene er i snitt sett av 732.000 personer.
- Serien tematiserer hvordan musikk kan heve livskvaliteten hos mennesker med demens.
---
Sangtimene
Strikkepinnene holder takten mens Oddny Sandbakken, en korvant 76-åring, stemmer i på sangene.
– Hvorfor kan du alle versene?
– Fordi vi alltid sang på folkeskolen, sier Sandbakken.
Folkeskolen er det gamle navnet på grunnskolen. Og det var her man brukte boken som diakonen nettopp viste fram. «Mads Berg», som den kalles på folkemunne, kom ut i utallige opplag, og var fast ingrediens både på morgenen og på slutten av skoledagen. Og selvfølgelig i musikktimene, som var rene sangtimer, slik Sandbakken og venninnen Astrid Strande Ødegårstuen husker det.
Ødegårdstuen er litt eldre, hun er 1940-modell og tok selv lærerskolen. Fnisende forteller hun at hun under utdanningen ble fritatt fra solosang, som den gang var et eget fag med karakter og det hele. Hun fikk vite av læreren at når han akkompagnerte henne, sang hun reint.
– Men uten akkompagnement sa han at jeg sang som «en kork på vannet», ler hun.
Med renter
Heldigvis gikk det bedre i orgelspill, som også var et fag. Og siden har hun vært en forkjemper for fellessangen. Som eldre ser hun også hvilken verdi dette er. Alt som ble øvd inn i unge år, kan nå tas ut igjen med rente i form av stor livsglede:
– Men de som er unge i dag kommer ikke til å kunne en eneste felles sang. De hører bare på døgnfluer, sier hun.
Oddny Sandbakken har alltid vært glad i å synge, og forteller at hun også hadde en far med flott sangstemme. Likevel sang hun ikke med faren da han fikk demens.
– Jeg var nok ikke frimodig nok til det. Og jeg tror heller ikke vi hadde det samme fokuset på sangen den gangen, sier hun, og viser til at NRK-serien har bidratt til en oppvåkning:
– Det er nok mange som har visst hvilken kraft sangen har. Men det at det fokuseres på det, og at det tas inn i forskningen, gjør nok at desto flere tar det på alvor.
[ Først merket Jan skjelvinger i foten. Så fikk han den alvorlige beskjeden fra legen. ]
Skattekisten
Margrethe Vang Nedregård mener hennes egen arbeidsplass, Den norske kirke, nå må kjenne sin besøkelsestid:
– Kirken forvalter en stor kapital i form av salmene, og har beholdt sang og musikk som en sentral del av virksomheten i en tid hvor det synges mindre i skolen, sier hun, og synes det er bemerkelsesverdig at ikke kirken har større oppmerksomhet på musikkarbeid blant mennesker med demens:
– Det er så viktig at kirken nå kommer på banen. Og her er vi nødt til å tenke litt annerledes. Vi kan ikke sitte på hver vår tue, men vi må finne ut hvordan vi kan samarbeide med andre gode krefter, for å møte det som er en av vår tids største helseutfordringer.
Nedregård mener kirken også har flere bidrag å gi, i tillegg til salmeskatten og profesjonelle musikk-krefter spredt over hele landet. Den har også en stor kontaktflate blant mennesker som er rammet eller er pårørende.
– Jeg tror det finnes mye god vilje og lyst til å gjøre noe rundt i landet. Men kanskje er det vi selv som står i veien? Vi er ivrige til å gi, men diakoniens grunnspørsmål må alltid være «hva trenger dette mennesket?» sier hun.
[ Var det blokkfløyta eller blåblå regjering som gjorde slutt på at vi bygget fellesskap med sang? ]
«Kjenner du meg igjen?»
80 prosent av dem som bor på sykehjem har demensdiagnose, ifølge diakonen. Det samme gjelder 60 prosent av dem som har hjemmehjelp.
Selv om hun synes det er en god idé med demenskor, tror hun utfordringen vil bli å nå de som bor hjemme og ikke kommer seg ut.
– Men vi har besøkstjeneste, og kanskje kunne vi organisere den på en litt annen måte? Kanskje kunne korister ha lyst og overskudd til å bli hjemmesangbesøkere? spør hun, og gir samtidig et lite stalltips:
– Når vi kommer på besøk til noen med demens, er vi veldig opptatt av om de kjenner oss igjen. Vi må ikke være så opptatt av oss selv. Vi må være opptatt av den vi møter, bli kvitt stemmeskammen, og komme i gang og synge.
Vi må være opptatt av den vi møter, bli kvitt stemmeskammen, og komme i gang og synge
— Margrethe Vang Nedregård, diakon
