Kultur

Prestens hemmelighet var at han hadde aids

AIDS: Med boka «Prestens hemmelighet» vil Pål Vegard Hagesæther reise et minne etter katastrofen som ikke har noen minnesmerker.

For tre år siden arbeidet Pål Vegard Hagesæther med en artikkel for A-magasinet. Den handlet om tre familier som hadde mistet en av sine i aids-epidemien. Sosiologen, journalisten og forfatteren Hagesæther var i kontakt med mange kilder. Han skjønte at han satt med stoff til mer enn en artikkel. Hagesæther har tidligere gitt ut bøkene Skeivt ut (2017), Fritt fall (2014) og Uekteskap (2008). Nå var han i gang med ei ny bok.

Mangler historie

Hva gjorde at du ville skrive boka?

– Det finnes lite dokumentert fra aids-epidemien i Norge. Det skyldes antagelig at det har vært et tema omgitt av skam og taushet, sier han.

Hagesæther kan verken se at historikere har skrevet om epidemien, eller at myndighetene har gjort noen samlet evaluering av samfunnets respons.

– Hva ga deg tittelen Prestens hemmelighet?

– Prestens historie er den sterkeste i boka. Øyvind er en homofil prest som fikk aids uten at noen i lokalområdet visste om det. Jeg kjenner til to prester. Den andre jeg kjenner til er nevnt, men bare i et avsnitt. Felles for historiene er at jeg er avhengig av at familiene ville fortelle og at det var mulig å finne kilder.

Ingen statue

– Hva har overrasket deg mest i arbeidet?

– En ting er at det finnes så lite minner om epidemien i dag. Ser du på andre store katastrofer som har rammet oss, finnes det gjerne et minnesmerke etter de som har gått bort, enten det er ulykker, terror eller krig. For aids-epidemien finnes det ingenting. Kanskje er det et utslag at det har vært så mye taushet. Når du ikke har navnene, er det vanskelig å minnes dem. Det gjør at det forsvinner litt fra samfunnets bevissthet. Den sammenhengen har overrasket meg.

Det finnes lite dokumentert fra aids-epidemien i Norge

—  Pål Vegard Hagesæther

Hagesæther konstaterer at skammen fortsatt sitter i 30–40 år etter. Fortsatt er det vanskelig å snakke om, og mange ønsker ikke å snakke.

– Gjelder det også i miljøer som ble hardest rammet?

– Den fantes i de aller fleste kretser blant mennesker som hadde gjort noe man ikke ville snakke høyt om, enten det gjaldt en mann som hadde sex med menn, kanskje tatt narkotika, vært utro eller hatt flere partnere. Det var mange typer atferd knyttet til det som en ikke likte å fortelle om.

aids

Kirka ga og tok

– Boka stiller spørsmålet Hvem støttet dem og hvem sviktet dem? Hvilke svar finner du?

– Jeg kan trekke fram kirka på begge områder. Kirkens Bymisjons Aksept var et veldig viktig tilbud for mange. Det går igjen som en rød tråd i fortellingene. De ble etablert allerede i 1987 og har eksistert siden. Der fikk man profesjonell rådgivning og hjelp. Fransiskushjelpen, Pluss og Helseutvalget for homofile var også viktige.

Samtidig viser Hagesæther til at deler av Den norske kirke var tidlig ute med å fordømme.

– Sokneprest i Sandnes, seinere biskop Bjørn Bue, uttalte i en radiopreken at aids var Guds straffedom over dem som ikke levde i tråd med Guds vilje. Flere biskoper ville ikke ta avstand fra de uttalelsene. For presten jeg skriver om gjorde de uttalelsene det ikke lettere å stå fram med diagnosen, sier Hagesæther.

Full aksept

– Hva betydde Aksept-miljøet?

– De var tidlig ute og fanget opp mange som trengte hjelp og gjorde det nesten gjennom hele epidemien. De har utfylt de andre tilbudene der Pluss var viktigst. Pluss var basert på selvhjelp, men på Aksept kunne man få en prat med sykepleier eller prest og profesjonell hjelp til ulike oppgaver. Seinere kunne de også gi overnatting til familier mens de rammede var innlagt på sykehus. Slik ble de også viktige for de pårørende. Dessuten viste Aksept at Kristen-Norge ikke bare hadde ett syn i dette spørsmålet, svarer han.

De smittede kunne oppleve at folk kastet koppen de hadde drukket av

—  Pål Vegard Hagesæther

Hagesæther mener at også arbeidsgivere sviktet. HIV-smittede i ulike yrker ble bedt om å si opp eller ble flyttet til andre arbeidsoppgave på grunn av smittefrykt. Det skjedde i barnehager der en ikke lenger fikk jobbe med barn, en jobbet på kafe og fikk ikke ha kontakt med mat. Slike reaksjoner kom på grunn av et smittevern basert på frykt.

– I noen tilfelle har familien sviktet ved å støte dem fra seg, men heldigvis er det langt mellom dem som ikke hadde noe som stilte opp for dem, sier han.

Smittefrykt

– Hva opplever du er mest kritikkverdig når det gjelder måten storsamfunnets møtte de HIV-positive?

– Det aller vondeste er den overdrevne smittefrykten. Med en ny og ukjent sykdom er det naturlig at en er forsiktig fram til en får kunnskap. Det så vi også under koronaepidemien. Men når kunnskapen kommer, bør samfunnet endre seg. Under aids-epidemien fortsatte det i mange år etterpå. De smittede kunne oppleve at folk kastet koppen de hadde drukket av. Folk var redd for å oppholde seg i sammen rom, eller fryktet at de tok i maten man skulle spise. Det såret mange. Slik kan det dessverre være at enkelte HIV-positive blir møtt også i dag, svarer forfatteren.

---

prestens hemmelighet

Sakprosa

  • Aftenposten-journalisten Pål Vegard Hagesæther er aktuell med boka Prestens hemmelighet – De ukjente historiene fra aids-epidemien i Norge (Spartacus)

---


Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur