Han har ligget på lit de parade i Peterskirken fra mandag til onsdag. Titusenvis har strømmet til for å ta farvel. Torsdag formiddag ble rekviem-messen for Pave Benedikt XVI holdt i Vatikanet.
Da den tidligere paven døde på nyttårsaften ble endelig punktum satt for et forfatterskap – og lederskap – som har vart fra 1950-tallet og helt fram til det siste, men som teologene gir ulike vurderinger av:
– Mange sier han kan komme til å bli kirkelærer, sier den svenske teologen Gösta Hallonsten.
Kirkelærer er en tittel som gis til store forfattere i Den katolske kirke, slik som Augustin, Thomas Aquinas eller Teresa av Avila.
– Han har forstyrret den teologiske debatten, og blitt en søylehelgen for tradisjonalister, mener derimot Werner Jeanrond, inntil nylig professor ved Universitetet i Oslo.
Nyteologien
Gösta Hallonsten sier forfatterskapet til pave Benedikt, også kjent som Josef Ratzinger, må forstås på bakgrunn av utviklingen innen katolsk teologi på midten av 1900-tallet.
«Den nye teologien», som den ble kalt av kritikerne, var anført av unge franske og tyske teologer, som advarte kirken mot å stivne i gamle former og miste kontakten med øvrig filosofi og vitenskap.
Ved å gå til kildene, til Bibelen, liturgien og kirkefedrene, fant «nyteologene» fram til en tenkning om Gud og troen som tok moderne innsikter på alvor. Mange av ideene fikk gjennomslag under 2. Vatikankonsil, kirkemøtet på 1960-tallet som tok sikte på å ajourføre kirken med det moderne samfunnet.
– Ratzinger var del av denne fornyelsen. Men dette var også en fornyelse som etter konsilet ble forbikjørt av samfunnsutviklingen. Det er derfor Ratzinger først regnes for å høre til den progressive falanksen, og siden betraktes som konservativ, mener Gösta Hallonsten, som er professor emeritus i Lund og har forsket på Ratzingers forfatterskap.
[ Maria Mohn: – Vi fikk ikke Jacob for å redde et annet barn, vi ville ha ham også» ]
---
Benedikt XVI
- Tidligere pave Benedikt XVI, Josef Alois Ratzinger, døde 31. desember.
- Han ble født i Sør-Tyskland i 1927, og er en av det siste århundrets mest innflytelsesrike teologer og kirkeledere.
- Erkebiskop i München-Freising fra 1977 og leder for Troskongregasjonen i Vatikanet fra 1981.
- Valgt til pave da Johannes Paul II døde i 2005. Abdiserte overraskende i 2013.
---
– En apologet
Werner Jeanrond ser det annerledes. Den katolske teologen, som de siste årene har vært bosatt i Oslo, er utdannet i Regensburg. Der hadde han den kommende paven som lærer på 1970-tallet.
– På ett vis har Josef Ratzinger alltid vært progressiv. Men han har også alltid vært konservativ, folk har bare ikke sett det så tydelig før, sier Jeanrond, som mener Ratzinger først og fremst må karakteriseres som en apologet – en trosforsvarer.
– Han forsvarer den katolske lære på et høyt kulturelt og akademisk nivå. Men det er viktig å se at han også har noen begrensninger, mener Jeanrond, og tar Ratzingers kristologi, slik den formuleres i Innføring i kristendommen, som eksempel.
Boken er en av Ratzingers mest leste, og er kommet i utallige opplag på en rekke språk siden lanseringen i 1968.
Han har alltid vært konservativ, folk bare har ikke sett det så tydelig før.
— Werner Jeanrond
– Som andre tenkere på samme tid var Ratzinger opptatt av mennesket som relasjonelt. Vi skaper ikke oss selv, men blir til i en relasjon, til Gud, til hverandre, til skapelsen. Men Ratzinger ser ikke Jesus Kristus som del av historien om Guds relasjon til menneskeheten. Han sier bare at Guds relasjon til menneskeheten fullendes i Jesus Kristus, sier Jeanrond, og utdyper:
– Dette er jo ikke oppsiktsvekkende å si. Også Den norske kirke tror dette. Problemet er at Ratzinger ikke grunngir det. Det forblir bare en kristosentrisk antakelse, sier Jeanrond.
Han mener eksemplet understreker hvordan en teologisk forfatter som han ellers kaller belest og stilistisk briljant, kommer til kort:
– Begrensningen ligger i Ratzingers hermeneutikk. Den er på forhånd bestemt av det som kirken, i form av læreembetet som han selv representerer, har sagt. Da blir overraskelsene borte, og Gud gis ikke en sjanse til å vise oss noe nytt. Ratzinger har mange svar, men ingen spørsmål, er Jeanronds vurdering.
[ Den katolske presten tok oppgjør med eget liv, fant kjærligheten – og forlot klosteret ]
Nærhet til Jesus
Gösta Hallonsten sier den røde tråden i Ratzingers forfatterskap kort og godt er det personlige forholdet til Jesus.
Det er tydelig i triologien Jesus fra Nasaret, som kom ut etter at han ble pave, og sees også helt i starten av forfatterskapet – som i avhandlingen han skrev om kirkelæreren Bonaventura sitt syn på åpenbaringen.
Avhandlingen ble refusert. Ikke fordi den var dårlig, men fordi tankene den gang var for radikale.
Datidens gjengse oppfatning var at åpenbaringen var definert ved Skriften og tradisjonen, som kilder. Nyteologene tenkte derimot i andre termer. For dem var frelseshistorien en dynamisk relasjon mellom Gud og mennesket. Åpenbaringen var derfor «langt større enn det som kunne gripes med rene ord», skrev Ratzinger i sine memoarer.
– For nyteologene var åpenbaringen først og fremst en hendelse og en person, Jesus Kristus, og et fellesskap som kom til syne gjennom historien, forklarer Hallonsten, som mener konsilteksten om åpenbaringen, Dei Verbum, nettopp har spor av Ratzingers tanker.
Han var da i midten av 30-årene, og var med under konsilet som teologisk rådgiver.
– Han har vært kritisert for pessimisme i sitt syn på kulturen. Finnes det ikke en kime til en mer bekreftende holdning i åpenbaringssynet?
– Ja, det vil jeg nok også kunne si. Fordi åpenbaringssynet innebærer en sakramental tenkning, et syn for at Guds gode verk skapes i historien. Men Ratzinger er samtidig en augustinsk tenker, som ikke vil underkjenne det onde, og her ligger nok kimen til det du kan kalle en pessimisme, sier Hallonsten.
[ Kristne gikk i bresjen for studentopprøret i 1968 ]
Drømmen om harmoni
Pessimismen kan også forklares av krigserfaringene, mener Werner Jeanrond:
– Ratzinger var akkurat åtte dager yngre enn min far. Og begge ble de som 17-åringer satt til å forsvare besittelser i de siste dagene av 2. verdenskrig. Det å bli vitne til så mye død og grusomheter setter et preg, sier Jeanrond, og mener det også er en «tysk intellektuell vane» å ha et i overkant kritisk blikk på virkeligheten.
Ratzinger har mange svar, men ingen spørsmål
— Werner Jeanrond
I en artikkel publisert mandag i Süddeutsche Zeitung skrev Jeanrond om Ratzinger under tittelen «Die Kirche, die es nie gab» – Kirken som aldri fantes.
Han mente Ratzingers tekster formidler en lengsel etter kirkelig og læremessig renhet og harmoni, og at den avdøde paven nå gjøres til en søylehelgen for katolikker som dyrker drømmen om en «intakt» kirke.
«Det er ikke hans skyld at han blir gitt denne rollen, men han leverer malen for en ideologisk forståelse av den katolske kirke, som slik også kan gjøres til et politisk instrument,» skrev Jeanrond.
– Jeg har spurt meg hvilken tid Ratzinger har hentet sitt kirkebilde fra. Og jeg tror det må ha vært slutten av 1950-tallet, da kirken fortsatt hadde makt og alt virket klart. Du hadde en enhetlig lære som du kunne slutte deg til, og det var en klerikalistisk kirke, kirken var kirken der prestene var, sier Jeanrond til Vårt Land.
[ Jeanrond: – Problemet er maktstrukturen og total misforståelse av seksualitet ]
Bjørnetjeneste?
For noen tiår siden pågikk en høytemperert debatt mellom Ratzinger og daværende bispekollega Walter Kasper om kirkeforståelse og styrkeforholdet mellom Roma og lokalkirken.
Kasper argumenterte for at kirken først og fremst var der menneskene var, noe Ratzinger mente ble altfor enkelt.
Jeanrond mener Benedikt, som før han ble pave ledet troskongregasjonen i Vatikanet, har gjort kirken en bjørnetjeneste ved ikke å lytte mer til kritikerne av systemet. I dag vakler folkekirkene i europeiske land, og over videolink fra Saarbrücken beskriver Jeanrond hvordan prestemangel og svekket økonomi gjør at det kirkelige tilbudet faller bort:
– Det er en stor fiasko at det i løpet av den tiden da Ratzinger har vært i ledelsen, ikke har funnes noen systematisk utdanning for lekfolk, slik at de kunne ta over nå når vi knapt har prester, sier Jeanrond, som mener Ratzinger også har gjort teologien en bjørnetjeneste, ved å kritisere frigjøringsteologi, feministteologi, queerteologi, og sette en stopper for forsøk på å reformere seksualetikken. Mange teologer fikk læreforbud mens Ratzinger var i kirkeledelsen.
– Det er et litani av grøss og gru, som også har bidratt til en selvsensur blant katolske teologer, mener han.
Mester av korte formater
«Jeg har gjennom et langt liv vært vitne til hvordan naturvitenskapen endrer seg; jeg har sett hvordan tilsynelatende sikre argumenter mot å tro har falmet, og hvordan de har vist seg ikke å være vitenskap likevel, men kun filosofiske tolkninger utlagt som vitenskap.»
Ordene er utdrag fra Benedikts testamente. Det ble skrevet allerede i 2006, men utgitt først nå.
– Det er en enkel, men interessant tekst, mener Gösta Hallonsten, og sier nettopp de korte formatene kjennetegner Ratzingers forfatterskap – små taler og prekener, hvor den tidligere paven uttrykker ting som at «den som tror er ikke alene» eller «Frykt ikke! Jesus Kristus tar ikke noe fra dere».
Hallonsten siterer en annen teolog, Hansjürgen Verweyen, som skrev at Ratzinger fra første stund hadde bestemt seg for aldri å skrive noe som kunne rokke ved enkle menneskers tro eller kirkens tro.
– Og i den forstand er det riktig å si at han er en apologet. Det er ikke i én bestemt sak han har satt spor etter seg. Det er snarere hans måte å utlegge kirkens tro og tradisjon på, som gjør ham til en viktig skikkelse, mener Hallonsten.
[ Katolikker sørger over Benedikt: – Han var en helt ]
Habermas-dialogen
Det er de mer politiske tekstene som har fått oppmerksomhet i en bredere offentlighet. Slik som Regensburg-talen i 2006, hvor løsrevne sitater om profeten Muhammed skapte oppstand i den muslimske verden. Eller dialogen med filosofen Jürgen Habermas samme år, gitt ut med tittelen Sekulariseringens dialektikk – om fornuft og religion.
Samtalen dreide seg om hvordan et objektivt menneskesyn kunne forsvares hvis man ikke lenger hadde felles verdier i et samfunn. Og trass i sitt forsvar av fornuften, mente Ratzinger at også denne trengte noen skranker. Den hadde tross alt gitt verden atombomben.
Tekstproduksjonen har med andre ord vært stor. En samleutgave av alle Ratzinger tekster teller til nå 16 bind.
– Han har vært en bemerkelsesverdig teolog. Og fordi forfatterskapet er så omfattende, kan det være vanskelig å få et samlet bilde. Men han skriver elegant og lettlest, og leseren vil stadig oppdage nye lag. Tiden vil vise om han blir kirkelærer – først må han bli helgenkåret. Men jeg tror han er en god kandidat, sier Hallonsten.
Han skriver elegant og lettlest, og leseren vil stadig oppdage nye lag.
— Gösta Hallonsten
Kraft til forandring?
Jeanrond trekker fram encyklikaene (ordrett oversatt: «rundskrivene») til pave Benedikt, som de mest interessante tekstene. Han mener den første av dem, Gud er kjærlighet, vitner om en utvikling i forfatterskapet:
– Dette er hans mest modne verk, og viser et fordypet syn på kjærligheten. Kjærligheten anerkjennes både som sosial og kroppslig. Man merker at paven har lest bredt, og virkelig befattet seg med tekstene. Likevel – også her blir det katolske læresystemet til en skranke. Han regner ikke med at kjærligheten kan bli en dynamisk kraft til forandring. Det mangler en forventningshorisont. Og på den måten blir også Ratzingers fornuftsbegrep først og fremst en instrumentell fornuft. Den kan bare bekrefte det vi allerede vet om Gud, om livet, troen, kirken – og kjærligheten, mener Jeanrond.
