Da Maria Mohn (39) sang låten «Fly» i den norske MGP-finalen i vår, var det neppe mange som satt med sangteksten i TV-stolen. De som likevel fikk med seg ordene, tenkte kanskje at dette var voldsomt.
«Jeg er villig til å dø for deg», synger hun. «Hver dag vil jeg ta rustningen på. Og prøve enda hardere å beskytte deg, uansett fare».
Sangen fikk også en video. Den syke tenåringen i senga er hennes egen Johannes (16). Mamma Maria Mohn sier sangen var hennes feiring av at kampen var over. Johannes er frisk.
[ =Oslo-selger Reidar Karlsen: «Å slippe å bo på gata, er som å komme til himmelen» ]
Tre barn
Før jul kom Mohn med sitt første julealbum. For henne er to av sangene helt spesielle.
– Både «Maria-vise» og «Himlens nåde» er blant de fineste jeg vet om.
Mer om sangene seinere.
– Du har født tre ganger selv?
– Johannes (16), Rebecca (11) og Jacob (4). Johannes har vært kronisk syk hele livet med en alvorlig blodsykdom. Hele livet hans har vi prøvd å finne en måte å hjelpe ham på, forteller hun.
Da Johannes var åtte uker, ble han i all hast sendt til sykehus. Det var knapt blod i den vesle kroppen. Farfaren hadde sykdommen som man trodde ikke var arvelig. Johannes sitt lange sykehusliv var i gang med månedlige blodoverføringer.
– Samtidig har vi levd et normalt liv, og ser tilbake på sykehusoppholdene som fine. Vi har klart å glede oss over det som er bra, men vi visste at det bare ville bli verre og verre.
Etisk dilemma
Derfor bestemte foreldrene seg for å få et tredje barn. For at legene skulle finne en match som kunne donere benmarg til storebror, måtte det skje ved assistert befruktning. Halvparten av de befruktede eggene bar på sykdommen. Mohn husker det som tunge år med mye prøving og feiling – helt fram til Jacob ble født i 2018. Stamceller ble høstet fra navlestrengen og tatt vare på helt til i høst. Benmarg fra lillebror gjør at Johannes nå kan ha et langt liv foran seg.
De etiske sidene ved benmargstransplantasjon, og spørsmålet om hvor medisinsk forsvarlig det er å ta ut stamceller fra benmargen til et lite barn for å behandle barnets bror, har foreldrene jobbet mye med og fått slengt i ansiktet.
– Mange har stilt spørsmål ved det vi har gjort. Det får de bare gjøre. For oss var spørsmålet om vi ville ha tre barn eller bare to. Vi fikk ikke Jacob for å redde et annet barn, vi ville ha ham også.
Er ikke solskinnshistorier verdt å dele, har de tenkt, og paret har fortalt historien i flere medier. Ønsket har vært å hjelpe andre i en lignende situasjon. Kanskje burde jeg ikke sagt noe til noen, tenker Mohn i dag.
– Jeg synes ikke det er mer egoistisk enn det ellers er å få barn. Jeg tror aldri Jacob kommer til å føle at han bare var ønsket, men at han var dobbelt ønsket, sier hun.
---
Maria Mohn (39)
- Artist og sanglærer.
- Mor til tre.
- Aktuell med albumet Over deg vil stjernen skinne (KKV)
---
Kjenner med Maria
I 15 av sine 16 år har Johannes vært avhengig av blodoverføringer hver måned. Likevel er han blant landets beste i karate. Bronse i NM i 2021 ble til sølv i høst i konkurranse med de beste.
Når Mohn på plate og konsert synger Hans Olav Mørks tekst «Maria-vise», kjenner hun en egen forbindelse med Jesu mor.
Når livet blir til, må det elskes / Og elskes fordi det er til / Så vanskelig er det å la det få rom / Få rom til å bli hva det vil
– Å gå gravid med Jacob gjorde at jeg drar en link tilbake til Jesu mor som bar på barnet med den store oppgaven. Jeg synes jeg har følt en liten brøkdel av det på kroppen. Det var så viktig og sterkt å bære fram det barnet, sier hun.
Blodsbrødre
«Himlens nåde» er en sang fra Amy Grant. Maria Mohn kjenner noe ekstra når hun synger: Har du angret på at du valgte meg, Det er ingen drøm, jeg bærer din sønn.
– Maria er ydmyk og sannsynligvis redd for at hun ikke er verdig oppgaven. Hun ber om himmelens nåde, hjelp meg. Noe av det samme tenkte jeg. Jeg var redd for ikke å kjenne liv. Hver gang jeg spurte, kjente jeg at Jacob dunket tilbake. Han ble født sju uker for tidlig, men det gikk bra, forteller hun.
– Hvordan snakker dere om benmargstransplantasjonen med barna?
– Vi vil ikke gjøre noe nummer av at Jacob har reddet broren sin. Han tar det opp selv iblant. Antagelig blir det mer snakk om det når han blir eldre. Vi opplever det som unikt, spennende, rart og fint. De to brødrene får et helt spesielt bånd, svarer Mohn.
Øyeblikkene av magi kommer ikke av seg selv. Vi må lage rom for dem i hverdagen
— Maria Mohn
På nåler
Julekonsert-turneen har vært travel. Også der forteller hun kortversjoner av historien om Jacob og Johannes, både om det skumle og det fine ved den.
– Faren var på sykehuset. Jeg var hjemme med de to andre. Det er det tøffeste jeg har gjort som mamma, å være på avstand til barnet når det kjemper. Det ble en måned på nåler.
Det var i den tida hun skrev sangen til MGP: Hver gang tar jeg på meg en rustning, deg jeg vil kjempe for. Hun sang den på TV den dagen Johannes slapp ut etter seks måneder i isolasjon.
– Hvordan ser Johannes tilbake på dette?
– Han er veldig glad for at det er gjort og for å slippe å gjøre det en gang til. Han er friskere enn noen gang, med et perspektiv på livet som andre tenåringer ikke har.
– Hva har det gjort med deg?
– Jeg tror jeg er blitt mer omsorgsfull og føler meg klokere. Jeg prøver å være takknemlig for at jeg har vært gjennom dette.
[ Ved årets slutt kan hvem som helst utgi Knut Hamsuns bøker ]
Magi i hverdagen
I «Maria-vise» synger hun: Så lot jeg mysteriet sakte ta form / I barnet jeg fødte i kveld.
– Hva er mysteriet for deg?
– Det å få barn er et mirakel hver gang. I denne sammenheng er det Jesu fødsel. For meg er jula den fortellingen og jeg har derfor valgt å lage ei plate med det i sentrum, svarer hun.
Maria Mohn er gift med Ole-Henrik Mohn. De ble kjærester da hun var 14 og han 16.
– Vi har ikke holdt sammen for å være sammen, men fordi vi er en god match, sier hun.
Et snev av dårlig samvittighet for en lang rekke konserter, gjør at hun gleder seg ekstra til romjula.
– Jeg er sliten og gleder meg til freden skal senke seg. Da skal vi spise godteri i pysjen, se tegnefilm og ha ordentlig tid med ungene, sier hun.
– Hverdagsmagien lager vi selv, synger du. Hvordan?
– Jeg er glad og takknemlig for at jeg fikk en fin og trygg barndom som jeg er glad for å føre videre. Jeg husker hvordan det gnistret i alt i jula, men det er kommet på avstand. Nå kan jeg oppleve det gjennom barna når jeg ser deres forventninger. Øyeblikkene av magi kommer ikke av seg selv. Vi må lage rom for dem i hverdagen.
– Hva er din oppskrift?
– Hadde jeg den, ville jeg utbasunert den. Jeg tenker vi må være flinke til å sette av tid, man får den ikke. Skal man være glad, må man ha tid med dem man er glad i, sier hun med tanke på mer enn romjula.
Trener hver dag
På telefonen er det lett å høre at 16 år gamle Johannes er forkjøla. Ellers kjenner han seg på topp og snakker straks om idretten han brenner for.
– Jeg har det veldig bra, og trener hver dag. Jeg har vunnet noen konkurranser i det siste og jobber som instruktør i karate og kickboksing.
Før han fikk brorens benmarg, deltok han i NM for første gang. Da merket han at han var mer sliten enn alle andre.
– Kjørte jeg for fullt, ble jeg tungt andpusten og hadde mest lyst til å spy. I år har jeg konkurrert tre-fire ganger og ikke følt noe spesielt, forteller han.
At han nå kan kjøre kroppen hardere, er han ekstra glad for. Da han var på sykehuset for to uker siden, kunne han svare nei på alle legens spørsmål om han ble sliten, andpusten og lignende.
– Det føltes litt flaut å være på sykehuset for så lite, sier han.
[ Anne og Per Arne Dahl: «Litt kleint å si jeg elsker deg» ]
Det eneste kjipe
– Hva tenker du om at fortellingen din er i mediene?
– Jeg synes det er kult. Det er gøy å være kjendis. At noen jeg møter vet hvem jeg er, synes jeg bare er hyggelig.
Venner vil gjerne vite hvordan formen hans er og hvordan det går med lillebroren.
– Jeg tror ikke de vet på samme måte som meg, man må ha opplevd det selv. Noen tror vi fikk Jacob for at jeg skulle bli frisk. Det er det eneste som er kjipt, sier han.
Nå vil han bare nyte juleferien. Til nyttår er det nye konkurranser, og målet hans er å være med på nordisk mesterskap.