Kultur

Eplehagens voktere

KULTURARV: Israel Sachnowitz plantet et epletre for hvert av de åtte barna sine. Nå blir den gamle eplehagen i Larvik et nasjonalt kulturminne.

– Å holde på med epletrærne, å klippe dem og passe dem, og vite at dette på en måte er gravmonumenter for barna, det er spesielt. Men det er ikke et slit og strev. Det er en god ting å gjøre, sier Petter Knutsen.

De siste 35 årene har han sammen med kona Berit Rustenberg tatt seg av frukttrærne som Israel Sachnowitz en gang plantet.

Trærne har stått her i hundre år. Fortsatt lever de og bærer frukt. Men i framtiden blir det ikke bare Petter og Berit sitt ansvar å passe på dem. 27. januar, samme dag som den internasjonale holocaustdagen, skal hagen og det gamle hjemmet til familien Sachnowitz fredes – som et nasjonalt kulturminne.

Familien Sachnowitz deltok aktivt i musikk- og teaterlivet i Larvik. Herman Sachnowitz sees som nummer to fra venstre av de mannlige danserne.

Fra ni til en

Historien om Sachnowitz-familien vil være kjent for mange. Den hadde en viktig plass i høstens NRK-dokumentar Last: Jøder. Men den første til å fortelle den, var Israels sønn Herman Sachnowitz.

Hans selvbiografi Det angår også deg ble i 2016 kåret til en av de ti viktigste bøkene om 2. verdenskrig i Norge.

Den forteller historien til en av få jøder som overlevde deportasjonene og nazistenes konsentrasjonsleirer.

Opprinnelig hørte Herman til en stor familie. Selv om moren Sara hadde gått bort i 1939, talte de fremdeles ni da krigen brøt ut i 1940.

Familien Sachnowitz sikrer butikkvinduene til Ekko i 1940. Forretningene ble utsatt for grovt hærverk og fikk tagget «Jødene er skyld i krigen» på butikkvinduene.

Faren Israel, som en gang hadde reist fra den russiske tsarens pogromer, og etablert seg med egen forretning i Larvik, var nå passert 60 år. Hans åtte barn var enten voksne eller sto på terskelen til voksenlivet, og de var aktive i idrett, teater og musikkliv i den vestfoldske småbyen.

Men med okkupasjonen forvitret all frihet. Og i 1942 og 1943 ble familien i likhet med andre norske jøder deportert til nazistenes konsentrasjonsleirer. De ble drept én etter én. Bare Herman holdt ut gjennom tre år med tvangsarbeid. På forsommeren 1945 kom han til slutt hjem igjen i Larvik.

---

Ny kulturarv

  • Riksantikvaren har de siste årene jobbet aktivt for å frede kulturminner knyttet til nasjonale minoriteter.
  • Fire jødiske kulturminner er nå havnet på fredningslisten.
  • 27. januar skal Sachnowitz-villaen og den tilhørende eplehagen i Larvik fredes.

---

Rita Sachnowitz fikk beskjed om å skrive kort hjem da hun kom til Auschwitz i mars 1943 sammen med lillesøster Frida. Rett etterpå ble de gasset i hjel.

Synet av nytt liv

I boken som han ga ut på sine eldre dager sammen med Arnold Jacoby, forteller Herman om det tomme hjemmet som møtte ham i Sveins gate 15, ribbet for alt, etter at tyskerne hadde brukt stedet som offisersmesse.

Men i hagen sto ennå trærne:

«De var blitt like store med årene. Der var Franks tre. Der var mitt eget. Fridas tre. Maries. Alle sammen. Mors tre, som far selv hadde plantet den dagen hun døde.

Og alle trærne, hvert eneste ett, sto i sin rikeste blomstring. Fulle av lys og lyd. Lyden av tusen små bier i sin høysommer. De hadde sitt liv å leve, sin plass å fylle, sin kamp å kjempe. Livet hadde mening! ».

Sachnowitz Berit Rustenberg og Petter Knutsen. Larvik, Norge. Huset og eiendommen til familien Sachnowitz fredes.

Kunsten å kutte

– Disse skal av. Men her må du gjøre et valg: Spørsmålet er hvilket av skuddene som skal bevares, sier Petter Knutsen.

Vi trasker mellom de snødekte trærne, mens den pensjonerte psykiateren og nåværende eieren av Sveins gate 15 forklarer hva som er viktig å huske på når man beskjærer frukttrær.

Han bedyrer at han ikke er noen ekspert, men han har forsøkt å sette seg inn i hvordan han kan ta vare på trærne som Israel plantet.

Først nå, etter at frosten er kommet, kan grenene kuttes. Det må gjøres riktig hvis trærne skal ha en framtid. Og i gode år kan det bli så mye som 100 kg epler. I tillegg leverer pæretreet godt, det som antas å være plantet til minne om Sara.

Men så var det plommetreet:

– De blir til svisker før sesongen er over, sier Berit Rustenberg og humrer.

Sachnowitz Berit Rustenberg og Petter Knutsen. Larvik, Norge. Huset og eiendommen til familien Sachnowitz fredes.

Barnebursdag

Ekteparet flyttet hit i 1985, til trevillaen som en gang i tiden lå helt i ytre grense av Larvik kommune, og like fullt bare noen steinkast unna sentrum.

Huset hadde hatt én eier etter at Herman Sachnowitz i 1965 solgte barndomshjemmet sitt, og flyttet til Oslo.

Berit, som delvis er vokst opp i Larvik, har vage minner fra den gang.

Sachnowitz Berit Rustenberg og Petter Knutsen. Larvik, Norge. Huset og eiendommen til familien Sachnowitz fredes.

For etter krigen drev Herman Sachnowitz butikken i Prinsegata videre. Han giftet seg med jødiske Paula, som han hadde blitt kjent med i Sverige, og sammen fikk de to døtre: Rita og Marion.

– Fru Sachnowitz var den første som besøkte mamma da jeg var nyfødt. Pappa jobbet like ved forretningen til Herman, og på dager med fint vær og få kunder, pleide de å stå og snakke sammen på trammen, forteller Berit.

Selv lekte hun med Marion, som var ett år yngre, og som hun i dag har gjenopptatt kontakten med:

– Jeg var faktisk her i bursdag da jeg var liten, forteller Berit, mens hun viser vei inn i den hvite villaen.

Sachnowitz Berit Rustenberg og Petter Knutsen. Larvik, Norge. Huset og eiendommen til familien Sachnowitz fredes.

Et ansvar

Det var tilfeldig at Berit og Petter havnet her. De var blitt tipset av Berits foreldre om at boligen var til salgs, og selv om huset hadde sett bedre dager, hadde ekteparet akkurat råd til det. Dermed fikk de mer enn nok boltreplass for en ungeflokk.

Siden da har de skritt for skritt jobbet med å sette villaen i stand. Mye av oppussingen har handlet om å tilbakeføre jugendvillaen til slik den opprinnelig så ut.

– Hermann Sachnowitz har en helt spesiell posisjon i Larvik, men også i norsk historie. Så vi har nok følt at vi bor i et hus som også av den grunn må tas vare på, forklarer Petter.

Larviksprinsessa 1938 med terner. Marie er nr 2 fra høyre. Kilde: Larvik museum, Vestfoldmuseene

Bibliotekets hemmelighet

Dette er også grunnen til at huset – og ikke bare eplehagen – nå fredes. Det er et eksempel på et jødisk hjem fra første halvdel av 1900-tallet.

Her er fortsatt gulvet som Herman la på 50-tallet, en småstavet mellombrun larviksparkett. Her er fortsatt de originale brede skyvedørene mellom stuene, og på dørkarmen inn til biblioteket skimtes en sjelden liten artefakt: En metalsylinder på størrelse med en finger.

Berit Rustenberg forteller at den var overmalt og så ut som om en tykk klump med maling, da hun oppdaget den.

Hun klarte imidlertid å løsne den, og da falt det ut en liten papirrull med hebraiske tegn.

Etter okkupasjonen flyttet familien ut til Gjein gård i Stokke hvor de forsøkte å leve mest mulig tilbaketrukket. Her bærer Frank søsteren Marie på skuldrene sine. Israel Sachnowitz til høyre.

Av Det Mosaiske Trossamfund fikk de vite at teksten viste små velsignelser. Dette var et symbol på en tora-rull. Tanken var at man skulle legge hånden på den hver gang man entret rommet.

Den lille hemmeligheten må ha gått tyskerne hus forbi, som under krigen annekterte Sachnowitz-villaen og gjorde den om til et møtested for offiserene. Et kasino, ifølge lokalavisen, et bordell, ifølge andre.

Rustenberg tror det siste er en overdrivelse, men sier det var flere norske jenter som vanket i offisersmessa. Og da krigen var over, og det ble kjent at Herman hadde overlevd, skal en myndig nabo og helsesøster ha beordret dem til å vaske ut av det plyndrede hjemmet.

Sachnowitz Berit Rustenberg og Petter Knutsen. Larvik, Norge. Huset og eiendommen til familien Sachnowitz fredes.

Bilentusiast

Etterkommerne til Herman, Rita og Marion, bor i dag i Frankrike, men har flere ganger vært på besøk Norge. Det har ikke lyktes Vårt Land å komme i kontakt med søstrene, men i en e-post til Riksantikvaren skriver de at de synes det er rørende at barndomshjemmet nå fredes.

Fredningen gjelder både de åtte epletrærne, villaens eksteriør og de tre stuene i 1. etasje. I tillegg kommer garasjen og portene inn til eiendommen.

Det siste er tatt med fordi historien ikke sluttet med 2. verdenskrig, forklarer Siv Abrahamsen, som har forfattet fredningsforslaget på vegne av Vestfold og Telemark fylkeskommuner.

Herman var nemlig svært bilinteressert, og fikk bygget garasjen på 1950-tallet.

Fredningen legger begrensninger på hva som kan gjøres med eiendommen. Det uroer ikke dagens eiere:

– Vi synes dette er flott. Vi hadde faktisk snakket om i det i par-tre år, at noe burde gjøres for at epletrærne ikke skulle forsvinne, da med ett Riksantikvaren ringte. Dermed begynte ballen å rulle, forteller Berit Rustenberg.

Større historie

I alt er det fire jødiske kulturminner som nå havner på Riksantikvarens liste, som følge av en aktiv politikk for å frede kulturminner knyttet til de nasjonale minoritetene:

– Det handler om å si at den nasjonale historien er langt større og mer mangfoldig enn hva fredningslistene hittil har fortalt. Og jeg er stolt av å kunne være med på å inkludere også den jødiske historien i vår felles nasjonale arv, sier riksantikvar Hanna Geiran til Vårt Land.

Riksantikvaren ble grunnlagt i 1912, og har dermed fredet kulturminner enda lenger enn epletrærne har stått i hagen i Larvik.

– På den måten har vi også definert hva som er verdt å ta vare på, og hva som regnes som en viktig del av norsk historie, sier riksantikvar Geiran.

Larvik Sachnowitz Berit Rustenberg og Petter Knutsen. fredning riksantikvaren

Evige graver

Allerede er Cissi Klein-monumentet i Trondheim, deportasjon-minnesmerket på Akershuskaia, samt den jødiske gravlunden på Sofienberg blitt fredet. Det siste skjedde like før jul.

Gravlunden ligger på en tomt som i 1869 ble skilt ut fra Sofienberg kirkegård, og solgt til jødiske eiere. Av den grunn ble også gravene bevart da kirkegården ble fjernet for å gi plass til Sofienbergparken som ligger her i dag:

– Jødiske graver skal være evige, og derfor er vi nødt til å eie tomten. På den måten betyr ikke fredningen så mye. Men det som er signifikant, er at det norske samfunnet med dette anerkjenner at den jødiske minoriteten er norsk, og at våre kulturminner også er Norges kulturminner, sier Ervin Kohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfund.

Herman Sachnowitz spilte trompet hele livet. Ervin Kohn forteller at han fikk låne trompeten hans da han var i guttemusikken.

Lånte Hermans trompet

Sachnowitz-villaen havner formelt på Riksantikvarens liste på nyåret.

Ervin Kohn mener denne fredningen får fram at det jødiske livet i Norge ikke bare var begrenset til de største byene.

Før krigen bodde det jøder i 62 kommuner i Norge, og nettopp i småbyene Skien, Larvik og Tønsberg fantes en forholdsvis stor jødisk minoritet.

– Og for meg har dette også en personlig side. Jeg er så gammel at jeg kan si at jeg kjente Herman Sachnowitz godt. Jeg spilte selv i guttemusikken, og fikk da låne trompeten hans i noen år, forteller Kohn.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur