At Lars Myttings Søsterklokkene ga et bredt, lesende publikum innblikk i hvordan stavkirkene ble reddet på 1800-tallet, er noe Fortidsminneforeningen vet å sette pris på. Før helgen ble han tildelt foreningens hedersnål – for å ha økt forståelsen for foreningens arbeid.
– Det viser noe av det fineste og morsomste med å skrive bøker, nemlig at en bok kan ha ringvirkninger utenom den dramatiske fortellingen. Jeg skal ikke si at boka utretter noe på egen hånd, men den er i hvert fall beslektet med historien, sier Mytting.
Han synes det er stor stas med en slik utmerkelse fra Fortidsminneforeningen, og minner om at arbeidet deres ikke bare handler om å bevare bygninger, men om å bevare kunnskapen om bygninger og om selve håndverket.
– Respekten for gamle menneskers kunnskap har forandret seg. Mye av livet som ble levd for 200 år siden, foregikk på samme måte som i århundrene før. På den måten var gamle mennesker mye mer verdifulle. Nå er et gammelt programmeringsspråk som cobol like unyttig som det å kunne et oldtidsalfabet. Det går så mye fortere nå, og kontakten vår med det gamle blir fort oversett.
[ Kunstnere forvandlet kirka til en kunstskatt ]
Et bygg for generasjoner
Lars Mytting bemerker at mange steder i Norge er kirken den eldste bygningen i bygda – noe Ringebu stavkirke var for ham.
– Det var det stedet som var sterkeste forbundet med vinduet til en annen tid. Stavkirker tjener en mangfoldig rolle. Én ting er på et religiøst plan, men så kommer det spirituelle planet uavhengig av hva man tror på eller ikke, og ikke minst det historiske planet: der inne har generasjon på generasjon vært før deg.
Det var denne innsikten som gjorde at en stavkirke fikk en så sentral rolle i Søsterklokkene. Mytting forteller at han ofte tenker på hvordan Norge ville sett ut dersom Fortidsminneforeningen «hadde fått anledning til å gripe inn enda tidligere».
– Nå har vi cirka 30 stavkirker i Norge. Tenk hvordan Norge hadde sett ut dersom vi hadde hatt 100 stavkirker – eller 200. Da hadde vi hatt en helt annen forbindelse til fortiden. Land som bygger sine praktbygninger i stein har det litt enklere. Vi bygger med et forgjengelige materiale, og da er vi nok lettere offer for historieløsheten.
---
Fortidsminneforeningen
- Stiftet 16. desember 1844.
- Har som formål å arbeide for bevaring av verneverdige kulturminner, samt å skape allmenn for forståelse for verdien av disse.
- Har som hovedoppgaver å forvalte historiske eiendommer, arbeide for å styrke tradisjonshåndverket og bygningsvernet, engasjere seg i lokale vernesaker og påvirke norsk kulturminnepolitikk.
---
[ Vårt Land kårer: Årets beste bøker 2022 ]
Mytting-effekt
Fortidsminneforeningen har tradisjon for å tildele utmerkelsen til «trofaste tilsynshavere» og «ildsjeler som har stått i lokale vernekamper». At en forfatter skulle ende opp med nålen, er dermed utenom det vanlige.
«Mottakeren har likevel bidratt til å spre kunnskap om bygningsarven og kulturminnevernet til et stort publikum, og til nye grupper. Han har særlig løftet frem stavkirkenes plass i fortellingen om Norge. Ikke bare som bygninger med stor antikvarisk verdier, men som symboltunge skattkamre som har rommet utallige menneskers håp, drømmer, frykt og glede, tro og tvil, fra middelalderen til vår egen tid», heter det i juryens begrunnelse.
Ifølge Fortidsminneforeningen har åtte stavkirker til og med merket seg en Mytting-effekt, nemlig at publikum oppsøker kirkene med universet fra Søsterklokkene i bakhodet.
Søsterklokkene utkom i 2018 til stor begeistring fra landets kritikere. Det er første boka i en trilogi, der andreboka Hekneveven utkom i 2021. Handlingen finner sted ved en fiktiv stavkirke på Butangen i Gudbrandsdalen. «I 1879 flytter en nyutdannet prest inn på prestegården, der nittenårige Astrid fra Hekne gjør tjeneste. Fra Tyskland kommer en fremmed mann med vidløftige planer. Den gamle stavkirken går uvisse tider i møte, og snart utsettes bygda for brå skiftninger og ubøyelige viljer», skriver forlaget.
Ifølge Fortidsminneforeningen tok den mange av deres medlemmer med storm. «Vår historie går tilbake til 1844, 36 år før romanens handling. Vi kjenner den desperate kampen J.C. Dahl førte for å berge Vang stavkirke, vi kjenner fortellingen om hvordan halve Torpo stavkirke ble revet før foreningen vår klarte å kjøpe resten. Men aldri har noen fargelagt disse beretningene som rikt og levende før», begrunner juryen.
[ Vårt Land var i salen da 28 forfatterdebutanter ble presentert på Litteraturhuset i Oslo ]
