28 ferske forfattere debuterte

Forfatter Vigdis Hjorth går med raske skritt gjennom inngangen og finner daglig leder for Litteraturhuset, Susanne Kaluza. «Jeg har glemt bøkene», hvisker hun. Rekker hun å hente dem? Det må hun, for det er Hjorth som skal presentere første debutant.

Tre minutter senere har alt ordnet seg og Kaluza ønsker velkommen til «et av årets fineste og viktigste arrangementer». For 15. år på rad har Litteraturhuset i Oslo invitert samtlige av årets skjønnlitterære debutanter til opplesningskveld.

Hjorth stiller den første boken opp foran seg på talerstolen. «Gratulerer med dagen!» sier hun, og Gratulerer med dagen er også tittelen på romanen til Maria Horvei, kveldens første debutant. Hjorth gir en entusiastisk introduksjon og plasserer Horvei i en nynorsk prosatradisjon etter forfattere som Edvard Hoem, Kjartan Fløgstad og Frode Grytten. Publikum klapper høflig, kanskje en anelse søvnig.

«En ting er å debutere, men å lese etter Vigdis Hjorth er ildprøven over alle», sier Horvei, før hun tar sats og leser med energisk driv om toget som «det einaste humane framkomstmiddelet» og om «marknadens gjøkalver» og ja, det er noe Fløgstadsk i den ironiske fortellerstemmen. Publikum våkner, tonen er satt.

Maraton

Konseptet er enkelt: Erfarne forfattere introduserer debutanten, som etterpå leser noen minutter fra sin første bok. I løpet av to kvelder skal publikum bli kjent med hele 28 debutanter, som har skrevet dikt, noveller, kortprosa og romaner.

Det er et maraton som tydeligvis appellerer til mange, for Berner-kjelleren er nokså full denne desemberkvelden. Blant publikum finner vi debutantenes støtteapparat, bestående av kjærester, venner og forlagsfolk, men også andre litteraturinteresserte har funnet veien. Det er ikke bare lysstoffrørene og summingen fra den provisoriske bardisken som gir følelsen av noe elektrisk i rommet.

Det er ikke bare lysstoffrørene og summingen fra den provisoriske bardisken som gir følelsen av noe elektrisk i rommet

Arrangementet har holdt stand siden 2007. Men i 2019 var det nesten over. I et fortrolig øyeblikk forteller Kaluza at arrangementet går i dundrende underskudd. Det gjorde også Litteraturhuset som helhet da hun tok over butikken for tre år siden. «Dette er et enkelt arrangement å kutte, tenkte jeg da jeg så tallene». Hun hadde fått tydelig beskjed fra styret om å sørge for sunn drift.

Men Kaluza hadde lovet seg selv å ikke gjøre noe overilt. Etter å ha snakket med forfattere, forlagsfolk, publikum og debutantene selv, forstod hun verdien av arrangementet. «I en tid der alle kutter i litteraturdekningen, er dette bare blitt viktigere og viktigere», sier Kaluza.

Poeten Steinar Opstad har vært med på introdusere debutanter helt siden starten. «Da jeg debuterte på 90-tallet fikk alle et lanseringsintervju», forteller han. «Sånn er det ikke lenger. Men dette arrangementet gir hver debutant en grundig lesning og et klapp på skulderen», legger han til.

I dag skal alle bli sett og anerkjent. Et elegant rødt sceneteppe dekker den slitte veggen i bakgrunnen. En perfekt metafor for hvordan forfatterauraens gloriøse ytre skjuler den harde forfatterhverdagen.

Opplesningens sjanger

Slik det er novellisten Laila Stien som introduserer novelle- og kortprosadebutantene, er det poetene Steinar Opstad og Øyvind Rimbereid som presenterer kveldens diktdebutanter.

Blant dem er M. Seppola Simonsen, som har skrevet dikt med kvensk språk blandet inn i det norske. Opstad forteller fra scenen hvordan de kvenske ordene bringer en uro inn i bokmålsnormalen. Seppola Simonsen åpner med å lese et helt dikt på kvensk. Poesien er i sannhet opplesingens sjanger, for her kan publikum lytte til klangene og rytmen i språket uten å forstå innholdet. Det er når poetene leser at jeg blir mest oppmerksom på tilværelsens underliggende stillhet.

«Det er kvensk å tro at man ikke er kvensk», leser Seppola Simonsen fra samlingen, som blant annet dreier seg rundt slekt, identitet og forholdet til naturen. Poeten avslutter med et «Kiitos».

Publikum klapper, vi antar at det betyr «takk».

[ Kulturredaktør Thomas Espevik: «Du vil ikke tro hvor mange debutanter som anmeldes» ]

Alltid applaus

Dersom du vil oppdage nye strømninger i litteraturen, skal du lete hos debutantene, sier et gammelt jungelord. Og er det noe som strømmer gjennom mange av årets debutant-bøker, så er det tro.

Kvelden før arrangementet postet forfatter Olaug Nilssen et bilde på Facebook av bøkene til de fire forfatterne hun skulle introdusere. «Jeg har fått alle bibelbøkene», skrev hun. «Men det var jo mange flere», forteller hun til Vårt Land på selve arrangementet.

Nilssen introduserer Ulla Svalheim og hennes roman «Til troende», som handler om Bie Veronika, en ung jente som vokser opp i et kristent hjem og forsøker å finne ut av troen. Nilssen forteller at hun har vokst opp i en svært lik familie og at hun gråt mot slutten av boken. Det er ikke den eneste gangen i løpet av disse to kveldene at lesningen fra den erfarne forfatteren gjør inntrykk.

Svalheim leser høyt om Bie Veronika på et opprørsk og nyanserikt bokmål med a-endelser i fleng. Boken har mange interessante paralleller til Vigdis Hjorths utgivelse av året, «15 år. Den revolusjonære våren», som også handler om en ung jente som forsøker å finne ut av troen.

«Det finnes grublerier og det finnes gjerninger, og det jeg så fremfor meg, riktignok på et par hundre meters avstand, var grubling. Hun så ut som en av tankene mine. Bie Veronika.», avslutter Svalheim og noen i publikum responderer med et fornøyd «mmm», som om vedkommende har spist noe godt. Andre ganger svarer publikum med et overrasket «hm!» eller et mer undrende «hm?». Og noen ganger med stille ettertenksomhet, eller kanskje er det bare stille distraksjon?

Men så applaus. Alltid applaus.

«De kan jo få alt til å høres bra ut», overhører jeg en beskjeden, men glad debutant si i pausen om de velskrevne introduksjonene fra de erfarne kollegaene. Hun har et poeng. Dette er ikke kvelden for de kritiske bemerkningene eller de konstruktive tilbakemeldingene. Bøkene leses med en god porsjon velvilje. Selvfølgelig vil det innebære at middelmådige bøker også blir løftet frem, men ikke sjelden synes man å merke en ekte entusiasme fra innlederne.

Dette er nok noe av grunnen til at arrangementet er inne i sitt 15. år. Under det hele aner man et dypere fellesskap. For hva er det man lener seg inn mot, når man lener seg inn mot litteraturen?

[ Ulla Svalheims debut om tro og pubertet kunne boret dypere ]

Oppmerksomhet

Etter pausen leser Arild Rossebø fra romanen «Den siste komle», et av kveldens høydepunkter for undertegnede. Rossebø leser om hovedpersonens relasjon til moren og «døden som stjeler deg fra meg mens hendene lager de perfekte komlene.» Et annet utdrag handler om en konkurranse om hvem som kan tro mest på Jesus. «Til slutt nevnte den eldre damen at hun også trodde på Jesus», avslutter Rossebø og publikum ler rått.

Forsamlingen er varmet opp, promillen hos enkelte er noe høyere, men Rossebø treffer også godt med opplesningen. Det er ingen selvfølge. For i løpet av de to kveldene faller jeg ofte ut under opplesningene. Såpass ærlig må jeg være. Jeg mister oppmerksomheten og forsvinner inn i tankevandringens irrganger. Uforvarende sjekker jeg sosiale medier. For litterære opplesninger er ingen enkel sak. Det er mye som skal klaffe. Tydelighet fungerer. Humor er et takknemlig virkemiddel. Alt som skaper variasjon blir tatt godt imot.

Litterære opplesninger er ingen enkel sak. Det er mye som skal klaffe

—  Jonas Hansen Meyer

Publikum setter pris på at Olaug Nilssen tar på seg en partyhatt før hun introduserer krimdebutant Johan Høst. Høst responderer med å ønske seg Nilssen som festtaler i sin egen begravelse.

Etter opplesningene er stemningen lettet og dionysisk. Kjelleren er varm og maleriet av den rødkledde Mia Berner ser ut over lokalet.

Ringrever

Det er på ingen måte enkelt å få gitt ut en bok på et etablert forlag. I 2022 har Cappelen Damm mottatt omtrent 900 skjønnlitterære manus fra førstegangsinnsendere, forteller kommunikasjonsansvarlig Ole Bjerkebakke på e-post. Tallet er høyt, men innenfor normalen for Norges største forlag. Hvor mange av disse kan regne med å bli utgitt? I 2022 har Cappelen Damm fire debutanter. Altså under 1 prosent. Ikke helt som om en kamel skulle gå gjennom et nåløye, men ikke så langt unna.

Da er det kanskje ikke så merkelig at mange av debutantene på Litteraturhuset er erfarne ringrever. Flere er forlagsredaktører, oversettere og journalister. Noen har bakgrunn som kritikere. Mange har gått på en eller flere skriveskoler i Tromsø, Bø, Bergen, på Gyldendals skriveskole, eller i et av de andre skandinaviske landene.

En debutant i 2022 er sjeldent et ubeskrevet blad, og mitt inntrykk er at dette fører til et jevnt over høyt nivå. Jeg sier ikke at geniene florerer, men høy språkbevissthet og en tydelig litterær vilje, er et minstekrav for å utmerke seg i forlagenes manusbunker.

Men uansett hvor høyt nivået er, hvor mange opplesninger orker man på en kveld? Fungerende programsjef på Litteraturhuset, Ina Fjellhøy, forteller på e-post at det høyeste antallet debutanter på samme scene var 48 stykker i 2009. Derfor klager jeg ikke over årets 28. Men jeg stålsetter meg for andre runde. Det er torsdag og 14 nye forfattere skal til pers.

---

Debutantdagene 2022

Disse debutantene ble presentert:

• Anette Hemming, Arild Rossebø, Christine Nitter, Johan Høst, Johanne Fronth-Nygren, Kjersti Bergersen, M. Seppola Simonsen, Maria Horvei, Robin Van de Walle, Rune Berg, Tilde Strand Bogen, Toto Hølmebakk, Ulla Svalheim, Åse Ombustvedt, Carl Henrik Berge, Ebba Eiring, Eira Søyseth, Hege Blom, Ingelin Westeren, Ingrid Brækken Melve, Kirsti Eline Torhaug, Leander Djønne, Lene Berg, Louise Jacobs, Mina Edvardsen, Sindre Aven, Thomas Stene-Johansen og Thor Magnus Tangerås.

Debutantene ble presentert av disse forfatterne:

• Vigdis Hjorth, Steinar Opstad, Thomas Marco Blatt, Laila Stien, Olaug Nilssen, Øyvind Rimbereid, Nikolaj Frobenius, Selma Lønning Aarø og Tove Nilsen.

---

Tro i litteraturen

Forfatteren Tove Nilsen tar ordet. Da hun debuterte i 1974, ringte hun moren for å fortelle at hun skulle få gi ut bok. «Men det er stort å gi ut bok», presiserer Nilsen, før hun introduserer Inger Westeren, som har skrevet romanen Musikk for folk i trøbbel.

Westeren forteller at hun blir rørt av lesningen til Nilsen. Og, ja det er noe rørende med disse samvittighetsfulle lesningene. Kvelden før betrodde Olaug Nilssen meg at også de erfarne forfatterne blir nervøse. Kanskje de sammenligner seg med hverandre: Hvem har gjort den mest grundige lesningen?

«Me er frå barnevernet, er det greitt om me kjem inn?», leser Westeren, og drar publikum inn. Vi er tilbake på debutantkjøret.

Tre av kveldens debutanter er ikke til stede i dag, men er like fullt en del av programmet. Ingrid Brækken Melve og Leander Djønne er syke. Deres tekster blir lest av henholdsvis Thomas Marco Blatt og Olaug Nilssen. Forfatternavnet Mina Edvardsen er et pseudonym. For å bevare anonymiteten skal en skuespiller lese teksten.

Kanskje er disse forfatternes fravær det psykologen Carl Gustav Jung ville kalt en synkronisitet – tilfeldigheter som er knyttet sammen på et dypere nivå? For nettopp disse tre er blant dem som tydeligst tematiserer tro i sine utgivelser. I Melves Avstøtning har hovedpersonen en intens, på grensen til selvutslettende tro der Gud bokstavelig talt er til stede i menneskets kropp.

I Djønnes Oskespiralen ledsager troen på Jesus et uforsonlig oppgjør med en mørk fortid. I Edvardsens Jeg håper du er død konverterer en ung mann til Islam, før han reiser til Syria for å tilslutte seg terrorgruppen IS. Slik jeg leser det, diskuterer bøkene på hver sin måte hvordan troen kan få en destruktiv og kompenserende karakter når andre, grunnleggende behov blir neglisjert.

Etterlengtet variasjon

Steinar Opstad introduserer poeten Thomas Stene-Johansen, som har gitt ut med stor og stum k.

«For å komme inn i boken, leste jeg den høyt», forteller Opstad. Samlingen gjorde ham tankefull, glad og på gråten, men det er ikke lett å si noe om den. «Poesien og kunsten, når den er god, går nesten alltid foran begrepene vi greier å danne oss om den», forteller Opstad.

Thomas Stene-Johansen tar scenen og forteller at han har fløyet inn fra New Zealand natten før. Det første han gjorde var å kjøpe den nye utgivelsen til Opstad. Stene-Johansen leser noen linjer fra den: «Og jeg har ingen utholdenhet lenger/ siden jeg skammer meg over enhver følelse eller tanke/ som ikke også omhandler slutten».

«Vet dere hvem som faktisk hoppet etter Wirkola», spør Stene-Johansen deretter, og nevner «Toralf Engan» og «1965» før han starter opplesningen fra egen bok, en samling om blant annet vennskap og sorg.

Denne typen interaksjoner tilfører noe ekstra til kvelden. For formen på debutantkveldene kan bli i overkant monoton, og det er kjærkomment hver gang det skjer noe som utfordrer dynamikken.

Det er artig når poesidebutant Eira Søyrseth blander seg inn i hvilket dikt Opstad skal lese og ikke lese. Romandebutant Louise Jacobs overrasker med å lese diktet «Having a coke with you» av Frank O’Hara, fordi det er favorittdiktet til hovedpersonen i romanen.

Disse innfallene bryter formen og skaper etterlengtet variasjon.

[ Vårt Lands kritikere anmelder 12 barnebibler ]

Kampen med Gud

«Neste debutant har vært hjemme hos meg og spist vafler», sier Olaug Nilssen i sin presentasjon av Carl Henrik Berge, « … men jeg er en profesjonell leser, så jeg tror det skal gå bra.»

Hun beskriver romanen Saltstøttens sønn som «Bibelen på syretripp.» I boken skriver Berge frem en tidløs gammeltestamentlig livsverden.

«Smeden grep en øks og kappet av ham høyrefoten», leser Berge og utbroderer en drapsscene med frådende hester, skuldre som sklir ut av ledd og en kvinne som revner på midten.

«Au», skriker NRKs journalist Siss Vik, som også har funnet veien til Litteraturhuset.

Etterpå forteller Berge at han var glad for mottagelsen boken fikk i Vårt Land. Han var redd for at avisens litteraturkritiker skulle mene at boken var blasfemisk, sier han med et smil.

Berge ønsker å vise at Bibelen kan brukes til tenkning, og han sier det var naturlig for ham å ta utgangspunkt i Skriften.

– Jeg har kjempet med Gud hele livet, sier Berge.

Likevel ble han overrasket da han tidligere i år oppdaget hvor mange av debutantbøkene som har et religiøst tema.

– Tidligere har ikke kulturfolk villet ta i det. Det ryktes at mange satte ølen i halsen da Jon Fosse plutselig begynte å snakke om at han skrev til Gud. Mye har hendt siden den gang.

[ Så mange klikk har NRKs bokanmeldelser fått i 2022 ]

Pling i plasten

Hva har jeg vært vitne til disse to kveldene?

Jeg har fått flere poetiske sjokk og blitt minnet om min egen dødelighet.

Jeg har sett kjærlighet i øynene til stolte kjærester og venner.

Jeg har sett forlagsredaktører sitte på sidelinjen som ivrige fotballforeldre.

Og jeg har sett publikummere som selv lengter etter en gang å debutere.

Og det siste jeg så på debutantdagene 2022, var at Vigdis Hjorth plinget i et plastglass for å holde en improvisert tale: «Man må huske på at dette også er en jobb, vi får jo betalt. Men debutantkveldene er en fin måte å holde seg à jour på. De forfatterne man blir berørt av, følger man med på videre og ser hva de kaster seg over tematisk. Men ikke minst er debutantkveldene et sted for fortrolige samtaler. Ja, så fortrolig ble det i går at da jeg våknet i dag, merket jeg at jeg hadde sagt noe jeg angret på. Men sånn er det i møte med gode kollegaer. Velkommen til litteraturens verden!» avslutter Hjorth, før hun forlater kjelleren med italiensk sprezzatura.

[ Kunsten å markedsføre en dårlig anmeldelse ]