Kultur

Etter krigen ble veteranene uenige om likvidasjonene

KRIGSETIKK: «Å ta ut sivile», heter det på forsvarsspråket. Det er en av de mest ekstreme formene for krigføring, men er muligens blitt lettere å bære i vår tid, tror forsvarsjurist.

I sin nye bok De kalte dem rottejegere tar Eirik Veum med leseren tilbake til 2. verdenskrig. I en rekke små historier forteller han om drapene som hjemmefrontens menn – kalt rottejegerne – begikk på sivile.

Den gang ble det kalt likvidasjoner. I dag snakker man heller om å «ta ut sivile».

– Jeg vil ikke moralisere. Men ved å beskrive hva som skjedde, og vise hvor forskjellig to av veteranene selv har tenkt om det i ettertid, håper jeg likevel at folk vil sitte igjen og tenke «Vil vi dette?» sier Eirik Veum, forfatter, tidligere journalist og i dag seniorrådgiver i Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

Debatten uteble

Debatten om likvidasjoner som metode uteble etter 2. verdenskrig. Det var jusprofessor Johs. Andenæs’ vurdering som ble stående: At dette hadde vært legitime handlinger.

Men Veum mener det moralske aspektet ved metoden fortsatt er viktig å diskutere.

Han spør hvordan vi i Norge reagerte da Taliban-krigere drepte lærere, politisjefer og ordførere på den afghanske landsbygda mens vi selv hadde soldater i landet. Dette var mennesker som gjerne hadde tette bånd til myndighetene i Kabul eller var kontakter for de internasjonale styrkene.

«Milorg kjempet for demokrati, fred og frihet. Slik ser vi det. Problemet er at mange afghanere mener de gjorde det samme som oss. De kjempet med alle midler mot fremmede okkupanter og landssvikere som hadde stjålet deres land. Vi gjorde det under andre verdenskrig. De gjorde det nå,» skriver Veum i boken.

Eirik Veum slipper ei bok med tittelen «De kalte dem rottejegere». Her skildres Norge i krigstid – og tidligere lite omtalte hendelser løftes fram. Foto: Sturlason

– Må handle i god tro

Likvidasjoner er fortsatt en metode som benyttes i krig. Men mye har endret seg siden 2. verdenskrig. Det forklarer Camilla Cooper, jurist og medlem av Forsvarsektorens etiske råd. Ikke minst Vietnamkrigen førte til en bevissthet rundt hvor grensene for at sivile mister beskyttelsen mot angrep skulle gå. Dermed ble regelverket tydeligere, sier hun:

– Det er ikke det at jussen er ny, men vilkårene er blitt konkretisert. Det betyr at de som utfører slike handlinger lettere kan vite hva som er lov.

– Vil det gjøre det lettere å leve med det?

– Det tror jeg nok. Det hender jo at man tar feil. Men folkeretten er klar på at så lenge man har gjort nok for å hente inn informasjon, og har handlet i god tro, så har man også handlet lovlig. Regelverket er altså tilpasset krigens særegne natur. Til sammenligning tror jeg de som utførte likvidasjoner under 2. verdenskrig var mer usikre på lovligheten. Men de gjorde det likevel, fordi de mente at det var riktig og nødvendig.

Noe av hensikten var å utfordre det Lorentzen sier, uten å mene for mye selv

—  Eirik Veum, forfatter

Uenige veteraner

De som var involvert i «rottejegernes» virksomhet ser imidlertid ulikt på det i ettertid. Veum har intervjuet August Rathke og Erling Lorentzen som begge hørte til Kompani Linge. Erling Lorentzen, som døde i fjor, blir sitert på at han håper unge nordmenn, hvis det skulle bli nødvendig, vil gjøre det samme igjen.

Rathke døde fredag 25. november - etter at denne artikkelen ble publisert. Han har tidligere sagt nei til at et moderne militært forsvar skal benytte seg av dette som en metode.

– Noe av hensikten var å utfordre det Lorentzen sier, uten å mene for mye selv, sier Veum.

Han konstaterer at likvidasjoner, slik de ble utført under 2. verdenskrig, er blant de mest ekstreme formene for krigføring,

– Du kom så tett innpå det menneske som skulle likvideres, at du kjente pusten til og lukten av den andre. Du visste at du tok fra noen en mor eller en far, sønn eller en datter. Det er klart at dette var krevende for de som utførte likvidasjonene. Både der og da – og i ettertid.

– Hvilke av likvidasjonene ser du som mest problematiske?

– Mange av dem gjorde inntrykk. Slik som hun som ble skutt på trappa. Liket ble liggende i gangen innenfor, og utenfor ble sønnen stående og rope på mammaen sin. Eller moren og faren som ble drept mens de lå i sengen sin, og funnet av barna. Barna deres fikk også ødelagt livet den dagen. Men krig er brutalt og dette var mennesker som igjen påførte andre den samme lidelsen.

Grensetilfellene

I krigens folkerett er utgangspunktet at det er de stridende som er lovlige mål. Men også sivile som direkte understøtter krigføringen, og slik representerer en trussel, kan bli lovlige mål.

Det kreves ingen bevisføring i forkant av handlingen, for dette er ingen straffeprosess.

– Kravet er at man ikke skal være i tvil idet man utfører handlingen, man skal handle i god tro, og være overbevist om at det er det riktige, sier jurist Camilla Cooper.

– Hvilke grensetilfeller kan oppstå?

– Man må vurdere i hvert enkelt tilfelle om det som vedkommende foretar seg, innebærer at han eller hun deltar direkte i fiendtligheter. Men det kan oppstå misforståelser, for eksempel hvis man har gjort noe som den andre parten tilfeldigvis har fått en fordel av, uten at dette var hensikten. Eller det kan være at vedkommende har sluttet å understøtte motparten. Da skal man ifølge folkeretten gjenvinne beskyttelsen som sivil, sier Cooper.

Kravet er at man ikke skal være i tvil idet man utfører handlingen, man skal handle i god tro.

—  Camilla Cooper, jurist
Malin Stensønes har skrevet 'På våre vegne', som forteller om de norske spesialstyrkene i Afghanistan.

Tautrekking om de sivile

I boken På våre vegne – Soldatberetninger fra Afghanistan gir Malin Stensønes innsikt i operasjonene til norske spesialstyrker i Afghanistan. Her refereres en hendelse hvor de norske styrkene overvåker en landsby, og på 3.500 meters avstand «tar ut» en gruppe som antas å være opprørere som er i ferd med å rigge et bakholdsangrep.

Selv om de hadde lov til det etter folkeretten, forteller Stensønes’ kilde at han likevel syntes det var «ekkelt». Han forklarer hvor krevende det var å ha en riktig situasjonsforståelse mens det pågikk det han kalte en «tautrekking» om lokalbefolkningen mellom de internasjonale strykene og opprørerne, og sier han i ettertid ikke kan være sikker på at det var riktig:

«Vi tok livet av mennesker som ikke var i stand til å forsvare seg. De visste ikke at vi var der. Det føltes urettferdig og moralsk feil,» uttaler den norske soldaten i boken.

Kilden har avslått å kommentere Vårt Lands sak.

Vårt Land retter og presiserer: I en tidligere utgave av denne artikkelen skrev Vårt Land at Erling Lorentzen var 95 år. Krigsveteranen døde i fjor, 98 år gammel. Etter at denne reportasjen ble publisert, har også den andre krigsveteranen som er omtalt – August Rathke – gått bort. Han ble 96 år gammel. Rettet 26.11.2022 kl. 11:49.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur