Kultur

For gærningen er den tyngste jobben å elske seg selv

BOK: Pia Beate Pedersen lover hardt arbeid for den som vil jobbe med sine psykiske lidelser. - Prøver vi å pakke livet inn i glanspapir, blir vi bare sykere, sier hun.

Etter sju år og 274 episoder av podkasten «Pia og psyken», kan journalist Pia Beate Pedersen bli gjenkjent på stemmen av mennesker som takker henne. I den siste episoden fra forrige måned, sier hun at det er vemodig å gi seg.

Samtidig er hun klar med boka Presten, psykologen og gærningen, der Pedersen er den som insisterer på å kalle seg gærning. Hun skriver brev om sine tunge erfaringer, og får svar både fra sin tidligere psykolog Cecilie Benneche og sin sjelesørger, prest Elisabeth Thorsen.

Gikk sin vei

26. oktober neste år er det ti år siden Pia Beate Pedersen ble tvangsinnlagt. Hun var manisk og ble diagnostisert med bipolar 2. Hvert år har hennes høye og noen ganger maniske fase kommet tilbake. Hennes siste høye periode var på vårparten i år. I boka forteller hun at frykten da kan melde seg for at hun nok en gang skal bli hentet og sperret inne.

Høsten 2014 var hun på vei «opp» igjen. Hun fulgte oppskriften og ringte fastlege og akutt-team. Hun valgte imidlertid å ikke ta antipsykotiske medisiner, men gikk bokstavelig talt sin egen vei.

– Begynte jeg ikke på medisiner, sa de, var det stor fare for at jeg ville jeg bli innlagt igjen. Det måtte jeg utfordre og finne ut av selv. Jeg gikk pilegrimsvandringen til Santiago de Compostela og forbi, ut til havet. 26. oktober 2014, nøyaktig et år etter innleggelsen, satt jeg og så ut over Atlanterhavet og hadde det helt fint.

– Da var jeg ikke lenger den som var tvangsinnlagt, men den som hadde gått 52 mil. Det er et mye kulere selvbilde å ha, for å si det forsiktig.

Mye smerte

Å klare seg uten medisiner har kostet. Hun kaller det forskning på seg selv.

– I stedet for å medisinere meg bort fra alt det onde, forsøkte jeg å gå inn i det og stå i det.

Når boka nå er ute, kan noen traumer bli veldig tydelige for henne igjen.

– Tvangsinnleggelsen var skremmende. Samtidig var det også en unik erfaring som ikke alle har. Livet handler om å være her og erfare, og jeg har fått den erfaringen.

– Ikke alle klarer å tenke slik om tunge erfaringer. Du opplever at de har gitt deg noe?

– Ja, jeg må tenke sånn. Hvis ikke, går jeg under. Alle vil helst være rike, vakre og vellykkede. Jeg er ikke det, i hvert fall ikke rik og vellykket. Men det er nå dette jeg har fått. Det er dette jeg er i. Da er jeg nødt til å se hva gaven er. Jeg er nødt til å forholde meg slik til livet. Jeg opplevde at broren min ble påkjørt og drept. Jeg opplevde at pappa døde veldig brått. Det har vært mye smertefullt, og det kan jeg ikke endre på.

Pia Beate Pedersen

Glanspapir

Å starte podkasten «Pia og psyken» ble en del av veien videre. Hun visste at hun måtte være åpen om seg selv og at hun måtte ha med fagpersoner. Særlig etter den siste episoden har meldingene strømmet på fra mennesker som forteller hvor mye serien har betydd.

– Når du velger «gærning» som rolle, er det fordi du har lyst til å rive noe ned, sier du. Hva da?

– Apropos rik og vakker har jeg lyst til å rive ned forestillinger og stigma. Er det noe folk bruker mye tid og krefter på, så er det å bygge opp imaget og egoet sitt for andre. Jeg går motsatt vei og vil heller rive det ned. Vi må slutte å tro at livet skal være lekende lett. Hvis livet ikke er lett, kan vi fort tenke at vi er mislykket. Livet er mye smerte og forvirring. Mange følelser er vonde å kjenne på og slippe til. Jeg mener vi bare blir sykere når vi forsøker å pakke det inn i glanspapir – noe vi gjør i altfor stor grad.

Latter hjelper

Boka har hun skrevet til alle som opplever at livet rakner. Kanskje kan både psykologer og prester ha nytte av den. Det som oppstår i rommet som mellom presten, psykologen og gærningen er for henne det viktige, ikke hennes egen historie.

– Aller mest håper jeg boka gir mennesker som har det vondt et godt rom å hvile i. Det vi kan bidra med, er tanker som gjør rommet litt større, som gir mer luft til å være den man er, sier hun.

– Hvilke verktøy kan man ta tak i?

– Jeg tror at den beste reparasjonen er å finne i relasjon til andre. Noe av det viktigste er å våge å vise seg selv som den man er. Si unnskyld hvis det er behov for det. Si at nå trenger jeg deg. Eller si at nå har jeg det vondt. Og klarer jeg iblant å le, da er veldig mye gjort.

– Hva kan det være å le av?

– I går satt vi og signerte bøker. Plutselig ser jeg at jeg har skrevet noe som ser ut som Pia Borte Pedersen. Da knakk vi sammen. Det er noe med å kunne leke litt med alvoret og ikke ta seg selv så høytidelig. Det jobber jeg mye med, som når jeg skriver ei bok og kaller meg selv for en «gærning».

Ingen fikse løsninger

– Noe av det viktigste, skriver du, er å være der for hverandre. Hvordan er man det?

– Det viktigste man gjør er å lytte. Å våge å være der uten å skulle fikse andres problem. Det er noe av det vanskeligste, å være der med hele seg sammen med noen som har det vondt. Mange vil fikse. Jeg har fått mange tips opp gjennom. Kan du ikke bare gjøre sånn og sånn?

– Å gi mennesker en opplevelse av å bli sett, hørt og akseptert akkurat der og da, er den største gave vi kan gi hverandre.

Mye av boka har røtter tilbake til erfaringer i barndommen. For Pias del handlet det blant annet om ikke å bli sett, og om å bli revet opp og å flytte igjen og igjen.

– Vi bærer alle aldrene våre med oss. Man ser på seg selv på samme måten man blir sett på som liten. Er mor likegyldig, så slutter ikke barnet å elske sin mor, barnet slutter å elske seg selv. Den største jobben er å se på meg selv og alt det vonde med varme og interesse. Terapi handler om å få andre blikk på seg selv. Ser man seg selv gjennom kjærlighetsfulle øyne, får man hjelp til å se hva man er bakenfor alt det vonde.

– Å elske seg selv?

– Ja, det er den aller viktigste jobben. Jeg vet ikke om jeg kjenner noe menneske som er kommet dit, da snakker vi på nivå med Jesus og Buddha. Elsker man virkelig seg selv helt og fullt, elsker man automatisk alle andre også. Sånn tror jeg det funker.

Trene tillit

– Hvordan er det for deg – et skritt fram og to tilbake eller to fram og ett tilbake?

– Nei, jeg tror heller vi utvikler oss i en spiral der vi kan komme tilbake til samme sted og tenke «å helvete, nå er jeg her igjen». Det man da kan glemme, er at man sitter med mye mer erfaring denne gangen. Jeg ser ikke livet som en strekning fra A til Å, fra fødsel til død. Jeg ser på livet som noe som ekspanderer. Jeg liker bildet av steinen som hives i vannet der ringene blir større og større.

– Du skal øve deg på tilliten, skriver du. Hvordan?

– Det gjør jeg for eksempel nå, ved å snakke med deg. Det er viktig for meg at du vil meg vel. Jeg må velge å ha tillit til at mennesker vil meg, seg selv og andre vel. I våre behov for å bli sett og anerkjent, kan vi tråkke på hverandre. Det har jeg også gjort. Jeg må våge å møte andre med tillit, selv om jeg har gått i baret igjen og igjen. Uten den tilliten dør jeg, om ikke fysisk, så sjelelig, sier Pia Beate Pedersen.

---

Bipolaritet

  • Bipolar lidelse er en samlebetegnelse på psykiske helseplager hvor kraftige variasjoner i oppførsel og humør er noen av kjennetegnene. En som har en bipolar lidelse kan ha store svingninger, og tilstanden pendler mellom dyp depresjon og passivitet til oppstemthet og en svært aktiv væremåte – også kalt mani. Mange lever godt med en bipolar lidelse med rett behandling og egen innsats.
  • Bipolar lidelse deles ofte inn i to kategorier, bipolar 1 og bipolar 2. Ved bipolar 2 er det mindre grad av oppstemthet/mani. Felles for 1 og 2 er depresjonene.
  • Årsakene til bipolar lidelse er trolig genetisk, at du har en medfødt sårbarhet. Hos noen kommer sykdommen til syne etter perioder med mye stress. Både unge voksne og godt voksne kan få bipolar lidelse. Sykdommen er ikke vanlig hos barn.
  • Kilde: Rådet for psykisk helse.

---

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur