– Det er utrolig hva folk tror på, hvilke vyer og fremtidsutsikter folk kan kjøpe så lenge avsenderen er karismatisk og har kontroll over dine primære behov, sier Andreas Preus Efskin.
Han og Caroline Glomnes sitter i en kastanjebrun sofa i semsket skinn. Det er ikke bare lydstudioet vegg-i-vegg som signaliserer at dette er åsted for tidsriktig podkastinnspilling: På gulvet ligger et fargerikt persisk gulvteppe, på flatene grønne planter og en klukkende kaffetrakter. I en 7. etasje ved St. Olavs plass i Oslo møtes duoen her uke etter uke for å prate seg gjennom verdens sekter i den stadig voksende Sektpodden.
Preus Efskin snakker høyt og påfallende tydelig, som om han er i opptak; Caroline Glomnes oppglødd og engasjert. Det er tydelig at dette ikke er første gang de sitter rundt et bord og doserer. De fullfører hverandres setninger og korrigerer hverandre fortløpende. De har tross alt gitt ut 78 episoder, om alt fra Scientologikirken og Lomelenderne til Boko Haram og Lev Tahor.
– Det er noe skummelt med tro og hva det kan gjøre med oss. Ekstreme retninger der man søker sin egen sannhet – det er det farligste med sekter, sier Glomnes.
[ Gyldendal vil hjelpe forfattere inn i podkast-studioet ]
«Ekstremt alene»
Det var en kombinasjon av hennes veldige nysgjerrighet og hans personlige opplevelser som gjorde at Sektpodden – som kanskje best kan beskrives som at lettbeint «true crime» møter religionskritikk – ble til. Andreas Preus Efskins fremste motivasjon for å belyse sekter, er nettopp egen oppvekst i Jehovas vitner.
– Jeg ble født inn i en menighet der jeg ikke hadde religionsfrihet, der jeg ikke kunne velge selv hva jeg trodde på. Eller i hvert fall ikke hvordan jeg praktiserte det. Jeg kjøpte ikke det som ble servert, og følte meg ekstremt alene, forteller han.
– Sånn har mange barn i det. De er født inn i et sosialt nettverk som holder deg kuet og slik dømt til en skjebne. Det er fryktelig vanskelig å bryte ut.
Mer om det siden.
Jeg ble født inn i en menighet der jeg ikke hadde religionsfrihet
— Andreas Preus Efskin, podkastvert og Jehovas vitner-avhopper
Vil menneskeliggjøre
«Alvorstung» er ikke det første ordet som treffer deg idet du lytter til podkasten. Glomnes og Preus Efskin vil gi lytterne innblikk i «alle de grusomme, morsomme og bisarre sektene som finnes der ute», og mener galgenhumor er nødvendig.
Da duoen i sommer holdt sitt første liveshow under en éndags true crime-festival på Rockefeller i Oslo, følte de til og med at de måtte advare publikum. «Det kan være vi ler av det absurde, men det er fordi vi er herdet. Vi blir ikke overrasket lenger», opplyste Preus Efskin fra scenekanten.
– Ofte tenker jeg at dette ikke er greit å le av, men jeg håper de som hører på skjønner greia. Vi forsøker å ha en lett innpakning på alvorlige temaer vi behandler med respekt, sier Glomnes.
– Jeg tenker at humor gjelder nesten alle aspekter ved livet. Vi kan ikke vase rundt i elendighet hele tiden. Dessuten blir en historie sterkere hvis man bruker humor som virkemiddel, istemmer Preus Efskin.
– Kan ikke denne formen forsterke det fremmede og kanskje eksotiske for den gjengse norske lytter?
– Det vi ofte trekker frem av egenskaper, er ting som jeg tror menneskeliggjør mer enn å fremmedgjøre. Så prøver vi også å utdype med historier som kan forklare hvorfor folk gjør som de gjør. Det er det psykologiske aspektet som er fascinerende, mener Glomnes.
[ Så mye penger bruker NRK på innkjøpte podkaster ]
Eksistensiell krise
Flauhet. Det er den sterkeste følelsen som sitter igjen hos Preus Efskin etter å ha vært del av Jehovas vitner frem til han var 14 år.
– Det å være så annerledes var det soleklart vanskeligste. Jeg kunne ikke være med på noe så enkelt som juletregang.
Det var greit de første par årene på barneskolen, da tenkte ikke klassekameratene så mye på det. Men da han ble eldre, måtte han finne på flere og flere unnskyldninger.
– Jeg løy veldig mye. Jeg prøvde å holde det skjult for det det var verdt. Jeg ville ikke innrømme at jeg gikk fra dør til dør med Vakttårnet, eller at jeg dro på møter tre ganger i uka.
En gang ble en av de mange dørene han banket på, åpnet opp av en lærer på skolen, forteller han. En kald, guffen følelse av å bli avslørt spredte seg i hele kroppen. Preus Efskin snek seg bak voksenpersonen han var ute og gikk med, i håp om ikke å bli sett. Han er sikker på at læreren så ham, men hørte aldri noe mer om det.
– Jeg var rundt 12 år da det gikk opp for meg at dette tror jeg ikke på. Da gikk det også opp for meg at jeg ikke skulle leve evig. Det høres dumt ut, men det var jo en tanke jeg hadde vent meg til. Da blir livet plutselig veldig mye kortere. Det er tidlig å ha en eksistensiell krise, men den kom og jeg var helt ute av det i en periode.
[ NRK-profil konkurrerer med egen arbeidsgiver ]
Ikke bitter
Da han var 14 år forlot han trossamfunnet – kort tid etter at også moren hadde gjort det. Og så gikk det enda ti år før han snakket åpent om det.
– Hvorfor tok det så lang tid?
– Det tror jeg er fordi det er et traume som jeg bare la i skuffen. «Nå kan jeg bare glemme det», tenkte jeg, men så skjønner man når man blir eldre og mer moden at dette kanskje er greit å ta opp igjen.
Etter hvert ble det psykologtimer, men det startet med et soloshow. Så fort han kom seg over kneika, som han sier, var det ikke noe problem å snakke åpnet om alt dette han hadde båret på for seg selv. Torsdag 31. august 2017 fremførte han «Hei, Harmageddon!» for en fullsatt Teaterkjeller’n.
– Bærer du nag?
– Jeg har hatt samtaler med mamma om det. Jeg har sagt det jeg mener, men jeg har ikke kjent på bitterhet. Og etter hvert har jeg klart å bruke noen av disse erfaringene til min fordel.
Hillsong og Playboy
Podkast-duoen er åpne om at de en gang iblant har tøyet sekt-strikken. Blant podkastens nær 80 episoder finnes blant annet avsnitt om megakirken Hillsong, livet i The Playboy Mansion, den konspirasjonsnedsyltede QAnon-bevegelsen, brorskapet Odd Fellow og den hinduistiske bevegelsen Hare Krishna.
– Det er ingen som er med i en sekt som sier at de er med i en sekt. Det er så lett å bli fanget i det, sier Glomnes og fortsetter:
– Vi beveger oss i grenseland noen ganger, men da diskuterer vi også om det er en sekt eller ikke. Måten de behandler utbrytere på er en del av det, og om du helst skal forholde deg til likesinnede. Når vi kun forholder oss til likesinnede, blir verden et farlig sted.
Jehovas vitner svarer
Vårt Land har kontaktet Jehovas Vitners norske informasjonsavdeling om denne saken. De har blitt spurt om hvordan de forholder seg til å bli omtalt som en sekt, og hva de tenker om at Andreas Preus Efskin mener han vokste opp i en menighet der han ikke hadde religionsfrihet.
Fabian Fond svarer på vegne av informasjonsavdelingen. Han henviser til «hva den Europeiske menneskerettsdomstolen og andre høyesteretter har slått fast om Jehovas vitner». «Vår religiøse praksis er i full harmoni med slike lover», skriver han, og legger til: «Vi ser imidlertid at Vårt Land ofte gir inntrykk av å legge mer vekt på det noen få misfornøyde tidligere medlemmer mener, og noen av dem får mye spalteplass.»
[ Danmarks litterære stjerne trenger verken forlag eller redaktør ]
