Salmer fra en melankoliker

Våren er oppskrytt. Høsten er hennes tid. I kveldsmørket søker hun ned til sjøen hjemme på Kråkerøy. Som jente trakk hun motvillig på seg utedress og støvler hjemme i Trondheim.

– Men med en gang jeg kom ut, var det fint. Som tenåring gikk jeg mye aleine i skogen hele året. Fulgte årstiden og trærne, forteller Ingrid Brækken Melve, som er en av de tre nominerte til årets Petter Dass-pris.

[ Anmeldelse av «Avstøtning»: «Drivende godt skrevet og ubehagelig vond å lese» ]

Sammen med trærne

Melve gikk på Trondheim katedralskole like ved Nidarosdomen. Middagsbønnen der passet med storefri. Hun sang også i jentekoret. Både kirka og skogen var viktig for henne.

– Hvorfor gikk du aleine?

– Jeg trenger masse aleinetid, men jeg kjenner meg ikke aleine. Jeg kjenner meg nær naturen og nær Gud når jeg er ute i skogen. Uten at jeg har så mye språk for det. Men jeg er avhengig av et par turer ned til sjøen i uka. Får jeg det, kan jeg være sammen med folk.

Trærne er også med i debutromanen hennes, Avstøtning, som blir publisert i høst. Den forteller om den vesle jenta som er født med hjertefeil og et fortrolig forhold til Gud. Nå er hun en trassig, voksen kvinne i sykesenga med et nytt hjerte som kanskje vil gi henne et lengre liv.

– Å være aleine i skogen kobler jeg til jenta i romanen. Hvor mye av deg er det i henne?

– På en måte masse og på en annen slett ingen ting. Det vi deler er kanskje denne opplevde identiteten i gudsforholdet. Det har jeg hatt siden jeg var liten. Jeg har alltid kjent en nærhet til Gud.

[ Ingrid Brækken Melve: «Jeg ønsker meg en kirke som er mindre mørkredd» ]

Gehør

For jenta i romanen er det et enten eller, enten Gud eller resten av verden. Sånn har ikke Melve det.

– Kanskje er det derfor det er viktig for meg at det jeg gjør i mitt yrkesliv må ha direkte med mennesker å gjøre. Fordi jeg ikke vil kjenne meg avkoblet verden, noe jeg har lett for.

– Mens jeg leste om henne, lagde jeg begrepet absolutt religiøst gehør.

– Ja, det er et godt begrep som gir mening. Men det er mange måter å tro på. Den måten jeg er religiøs på er ikke noe bedre, mer sann eller ekte enn folk som tror uten å føle noe som helst. Helt siden jeg var liten, har jeg vært det folk vil kalle veldig religiøs. Jeg har kjempet mot det og prøvd å ikke tro. Det får jeg ikke til. Nå har jeg funnet ro med det. Sånn er det. Jeg kommer til å være et troende menneske så lenge jeg lever. For meg er det å tro på Jesus, en nøkkel for at min religiøsitet ikke skal være livsfjern.

---

Ingrid Brækken Melve

• Født i Trondheim i 1986.
• Bor på Kråkerøy sammen med Johannes Bakkevig og to døtre.
• Hun er forfatter, salmedikter og teolog. Har jobbet som menighetsprest.
• I høst debuterte hun med romanen Avstøtning.
• Salmene skriver hun både til folketoner og melodier komponert av Solveig Spilling Bakkevig.

---

Stram ramme

Å være nominert til Petter Dass-prisen synes hun er overveldende. Når salmene hennes er på sitt beste, forankrer de troa på en måte ingen preken eller andakt kan måle seg med, heter det i nominasjonsbegrunnelsen.

– Om jeg får lov til å være med å gi folk salmetekster som gjør det lettere å tro, lettere å tvile eller lettere å finne et sted i kirka, da kjenner jeg at jeg har en plass i verden og kanskje en oppgave.

Helt siden hun var tolv år har hun skrevet. Men den første salmen prøvde hun seg på for «å gjøre noe kristelig». Som vikarprest på et sommerstille prestekontor skrev hun de første verselinjene.

– Den første var ganske fin. Dette er jeg god til, tenkte jeg da. Men de neste salmene var ikke bra. De var veldig stive etterligninger mer enn et eget språk.

Hun kjente på salmetradisjonens stramme fordringer om å være mest mulig tidløs og allmenn.

– For meg ble det enda flere store og tomme ord. Egentlig løsnet det ikke før jeg møtte danske salmeskapere. De er tettere på visesjangeren, og det var frigjørende å se hvordan de skrev. Da skjedde det noe. Jeg tok det på en måte mindre alvorlig. Om det blir en god eller mindre bra tekst, så er det ikke så farlig, forteller hun.

Jeg skriver i mindre grad læresalmer. Jeg vil at det skal bli sett på som kunst og målt etter det også

—  Ingrid Brækken Melve

— Jeg tror Gud har humor

Å skrive en salme tar måneder. Gode ideer og fine førstelinjer kan ofte bli forkastet. Tekstene blir aldri helt ferdige. Hun finner alltid feil når hun går tilbake til salmene.

– Det er ofte ubehagelig å synge egne ting: «Å nei, ikke den linja!». Men jeg er kanskje streng med mitt eget.

Hun liker å tenke på salmene som kirkekunst. Som kunstner kan hun forsøke å vise noe, men ikke nødvendigvis en helhet.

– Jeg skriver i mindre grad læresalmer. Jeg vil at det skal bli sett på som kunst og målt etter det også, sier hun.

Hun er veldig glad i Petter Dass og liker «det maksimalistiske og voldsomme» hos ham. I dag opplever hun sine første salmer som asketiske. Hun hadde en ærefrykt, ikke minst for Svein Ellingsen, en tidligere vinner av Petter Dass-prisen.

– På sitt beste er hans tekster hugget i stein. Jeg tenkte at hvis jeg skal skrive bra, må tekstene være som hans. Men da jeg fant mitt eget språk, så var det noe helt annet enn hans. Jeg tillot meg å være mer «gæern» og brukte litt større format. Med mange vers ble det morsommere å skrive salmer. Jeg tror Gud har humor, det er jeg helt sikker på. En salme kan være alvorlig og morsom samtidig.

---

Petter Dass-prisen

• Prisen deles ut hvert år av Vårt Land.
• Prisen går til den eller de «som i god Petter Dass-tradisjon har satt Gud og kristen tro på den offentlige dagsorden på en engasjerende måte».
• Årets nominerte er Ingrid Brækken Melve, Trygve Skaug og Tore Johnsen.
• Den første prisen ble delt ut i 1995 og gikk til Egil Svartdahl. Fjorårets vinner var NRK og Morgenandakten.
• Årets utdelingen finner sted i Oslo domkirke torsdag 17. november.

---

[ De har vært gift i 47 år. Likevel kvier Anne og Per Arne Dahl seg for å si «jeg elsker deg» ]

Ga seg fort

I høst har hun både begynt og sluttet som teologisk forsker. Lenge har hun drømt om å være med på å forske og skrive ny teologi. Gjennom flere somre har hun skrevet stipendsøknader mens mannen har tatt seg av de to døtrene.

– Da jeg nå endelig fikk tilslag, ble jeg lettet. Men i mellomtida har jeg brukt tid på andre ting og fått skrevet en roman. Så er jeg nok blitt flinkere til å se hva jeg faktisk trenger for å ha et godt liv. Etter bare to måneder, sa jeg opp. Å få til alle tingene – forske, skrive salmetekster, kanskje skrive en ny roman og i tillegg være nærværende i mitt eget liv, har jeg ikke kapasitet til.

– Hvor mye mamma- og kvinneperspektiv er det i den avgjørelsen?

– Ja, det er et betimelig spørsmål. Kanskje ikke kvinneperspektiv, men et foreldreperspektiv vil jeg kalle det. Jeg har selv hatt gode foreldre, men faren min reiste mye i jobben da jeg var barn. Sånn ville ikke jeg ha det. Dessuten tåler jeg stress dårlig. Da får jeg heller ikke til å være kreativ, sier hun.

Det året hun ikke har vært prest, jobbet hun på krisesenteret i Fredrikstad. Der er det ikke noe spørsmål om ting er viktig.

– Jeg tror jeg trenger det også i mitt liv, det helt umiddelbare, som man blant annet får som prest. Skulle jeg bare ha forsket og skrevet kreativt ved siden av, ville jeg følt meg veldig avkoblet. Jeg trenger å jobbe direkte med folk.

Hun er snart i gang som vikarprest i Råde. Dessuten frilanser hun for Bibelselskapet, og jobber som stilist og som oversetter på en utgave av Den nye testamente som skal være enklere å lese for flere.

– Nå skal jeg jobbe som oversetter fra gresk. Det er gøy. Da får jeg nørdet litt. Kanskje med Åpenbaringen. Den boka er jo en fest, så det blir utrolig gøy.

I mitt eget trosliv er det viktig for meg å kunne bli sint

—  Ingrid Brækken Melve

Tvunget smil

– Romanfiguren din er nådeløs mot sine foreldre. Hva dikter du der?

– For å si det enkelt har ikke oppveksten hennes vært bra. Kanskje er hennes gudsforhold desto sterkere av den grunn. Men det er lite nåde i hennes liv, både mot seg selv og overfor andre. Det er lite mykhet og nærhet.

En overordnet tanke i boka er en opplevelse av det trange rommet for hva man kan tenke og si om tro og kirke. Melve opplever det hun kaller en tvungen positivitet. Det er også litt av bakgrunnen for at hun gikk ut av prestetjeneste for to år siden.

– Tvangshåp kaller jeg det. Man skal være blid og positiv. Det opplever jeg som trangt og fremmedgjørende. Jeg tror på tradisjonen fra Det gamle testamentet der du finner gnisninger i gudsbildet. Jødene er flinkere til å tillate flere spørsmål, mer sinne og mindre propaganda. I mitt eget trosliv er det viktig for meg å kunne bli sint. Dogmet om at vi skal takke hele tida slik de formulerte bønnene i gudstjeneste er fulle av, synes jeg kan være litt fremmedgjørende.

– Bjørnebinna er sentral utenpå og inne i boka. Det er et gudsbilde du henter fra Det gamle testamentet?

– Ja, det også, men da jeg var liten hadde jeg flere dager i barnehagen som bjørn. Jeg lekte det ikke, jeg var bjørn. Jeg kjente den tunge, ordløse tryggheten i bjørnen. Først som voksen fant jeg bjørnebildet på Gud hos profeten Hosea. Det ga umiddelbart mening. Jeg skrev ikke en roman om gudsbilder, men som en fortelling helt nedenfra. Bjørnen på framsida kan være fra Hosea, men det kan også være en bjørn i skogen. Jeg liker at de finnes.

[ Han forlot landsbyen i Nepal for å bygge fotball-VM i Qatar. Fire år senere kom han hjem i en kiste ]

En stemme for melankolikerne

Å være en stemme i offentlighet slik det heter i Petter Dass-prisen statutter, er fremmed for henne.

– Men det er godt om jeg gjennom tekst kan vise at det går an å leve som kristen uten at man trenger å være blid og lykkelig. «Klart vi kan forandre verden», sier Changemaker. Jeg tror det er viktig at noen tror det, men jeg kan det ikke. Kan jeg være en kristen stemme for melankolikere, er det helt greit. Jeg tror på mange måter at verden går til helvete. Noe blir kanskje bedre, men bare i min levetid har vi sett en skremmende endring.

Hun vil gjerne slippe å håpe at verden blir bedre. Hun tror ikke det er sant.

– Så kan jeg ikke la være å tro, om jeg vil eller ikke, at det en dag skal komme en time vi ikke kjenner da alt skal bli gjort nytt. Det tror jeg, men det er på en måte Guds håp, og det kan jeg lene meg på. Denne verden er vakker på sitt vis, men den er også grusom, og det kommer den alltid til å være. Kanskje kan jeg være en stemme som sier at det er helt greit, man kan tilhøre kirka uten å tro at det gode alltid vinner, sier Melve.