«Også livet har to masker»

Dette intervjuet med Toralv Maurstad i «Dette har livet lært meg»-serien ble først publisert 24. november 2012. Maurstad sovnet stille inn fredag ettermiddag.

Dagen i dag skal Toralv Maurstad bruke på lese inn selvbiografien sin på lydbok – fordi forlaget vil ha den klar i god tid før jul. Samtidig spiller 85-åringen i monologen «Sokrates’ forsvars-tale», som trekker fulle saler til utpå nyåret. På tross av travle tider får Maurstad likevel kilt inn en avtale med Vårt Land, før det igjen bærer videre for opptak til et talkshow.

– Hva kan Sokrates, en 2.500 år gammel gresk filosof, si oss i dag?

– Kort fortalt er budskapet hans å ta vare på det vesentligste i livet. Sokrates forkynte at sjelens oppbyggelse er viktigere enn å få kapitalen til å yngle og den materielle velstanden, alle tingene, til å vokse. Er det ikke påtagelig hvor frisk og aktuell appellen lyder fortsatt? Anstendighet er også et ord han bruker mye, og som for Sokrates handler om ærlighet og ikke minst toleranse – selve grunnstenen i europeisk filosofi. Men ser vi rundt oss i Norge og verden i dag, har nok ikke intoleransen for annerledestenkende, blitt mindre. Dessverre.

– Hvilken hendelse i livet har formet deg mest?

– Valget å bli skuespiller. Selv med to skuespillerforeldre var ikke det selvsagt. Jeg hadde sett hva det kostet av slit og kamper, nerver og angst, usikkerhet og til dels dårlig økonomi. Mor og far skilte seg under krigen, og vi flyttet fra barndomshjemmet på Oslo vest. Skilsmissen gikk selvfølgelig inn på meg, men ble ikke tragisk. Jeg var ung og ville leve i nuet. Jeg visste at de var glade i meg og var der når jeg trengte dem. Ad omveier havnet jeg på Firda Landsgymnas i Nordfjord. Norge var okkupert, men for oss litt umodne og lettsindige tenåringsgutter og jenter på skolen var livet vidunderlig fritt og spennende. Et «røverliv» var det. Prisen for uansvarligheten betalte jeg først da krigen var slutt. Det tok nemlig lang tid å innordne seg igjen. Alt som smakte av utdanning og disiplinert liv, virket jo dørgende kjedelig sammenlignet med røverlivet jeg hadde levd.

– Og derfor tok du likegodt spranget over på de skrå bredder og ble skuespiller?

– Noe måtte jeg finne på, og så møtte jeg en gammel venn som hadde tatt teaterutdannelse i London. Der strøk jeg så det suste på opptaksprøven. Jeg ville jo egentlig ikke bli skuespiller, men bare fortsette å ha det moro. Jeg strøk altså, og der og da begynte livets alvor så smått å gå opp for meg: At man må ta noen valg og gjøre en innsats for å bygge noe. Neste gang jeg søkte opptaksprøve, kom jeg inn. Og først da oppdaget jeg at jeg faktisk hadde et talent til å være skuespiller. Ingen overraskelse for de som kjente min familiebakgrunn, kanskje, men for meg var det det.

– Hvilke roller har betydd mest?

– Jeg har ikke gått etter spesielle roller, men ønsket meg gode roller. Spiller du for eksempel Shakespeare, har du egentlig Gud i baklomma, som vi sier på teatret. Du får så mye gratis. Ellers er min arbeidsfilosofi å la livet prege rollen, og rollen prege livet. De store klassikerne, som Hamlet, Peer Gynt, Brand, der kan du ofte legge inn mye fra ditt eget liv. Jeg har levd så lenge og spilt så mye forskjellig. Teater er god terapi for meg.

---

Toralv Maurstad (1926-2022)

• Maurstad hadde en lang karriere som skuespiller, regissør og teatersjef bak seg og var blant Norges mest markante skikkelser i norsk teater.
• Ledet Oslo Nye Teater i perioden 1967-1978 og Nationaltheatret fra 1978 til 1986.
• Utdannet ved Royal Academy of Dramatic Art i London. Blant Maurstads mest sentrale roller er tittelrollen i Henrik Ibsens «Peer Gynt» fra 1955 til så sent som i 2018, da Maurstad var 92 år.
• I 2005 mottok han og Espen Skjønberg Heddaprisens ærespris for innsatsen i Samuel Becketts «Vente på Godot». Maurstad fikk Æres-Amanda i 1999 og Oslo bys kulturpris i 2014.
• Har utgitt selvbiografiene «Du store min...» (1971) og «For et liv: historier jeg bare har fortalt mine venner» (2012).

---

[ Espen Skjønberg: – Dette har livet lært meg ]

Gledene i det enkle

– Hva er ditt beste minne?

– Tenker du på teater, så er svaret rollen som Puck i En midtsommernattsdrøm. For aldri noensinne har jeg vært så lykkelig på scenen. Denne naturånden som skulle hoppe, sprette og sveve – og være overalt. Jeg trente og gikk ned mange kilo. Birgit Kullberg, Skandinavias kanskje fremste moderne koreograf, ga meg full frihet og konkretiserte min fantasi og mitt tankespinn til bevegelser som ga en lykkefølelse, og som publikum kunne forstå. For første gang på 30 år gikk Oslo mann av huse for å se Shakespeare.

– Hva er det beste livet har gitt deg?

– Mine to foreldre som, selv om de var mye borte i oppveksten, likevel ga meg en solid bryggekant å forankre livet i. Fysisk lignet jeg på far, men den blå klangen og lengselen har jeg fra mor. Hun og jeg likte den samme musikken også, vi var Mozart-mennesker. Far kan jeg takke for røttene mine, til Tuftene, en liten husmannsplass på Maurstad ytterst i Nordfjord. Her vokste han opp, og her tilbrakte jeg somrene med besteforeldre og siden med far. Vi hadde en sommerlek: Grytidlig sto han over meg med et ørlite drammeglass. «Se her gutt. Den gjør godt om morran, tar bort melankolien», sa han. Så labba vi gjennom doggen ned til sjøen for å trekke garn. Far viste meg gledene i det enkle liv.

– Hva gleder du deg mest over?

– At jeg er så heldig å få være frisk i kroppen og noenlunde i toppen også, i min høye alder. Jeg er glad for at jeg har det så bra hjemme med Beate på Voksenkollen, sammen med familien ellers og vennene da – og at jeg fortsatt får spille teater. Heldigvis har jeg ingen hang til å sutte på selvmedlidenheten lenge av gangen. Skilsmisser har jeg sett, og mitt barn døde i krybbedød. Livet har to masker, som i teatret. Etter en tragedie spiller du et par komedier. Livet har en vidunderlig evne til å fornye seg helt av seg selv.

[ 7 av 10 litteraturpriser går til menn: – Ikkee et gyldig argument at menn skriver bedre, sier Helene Uri ]

Et dramatikkens tempel

– Hva uroer du deg mest over?

– Nei, uro. I dag uroer jeg meg over at jeg skal kjøre i rushtrafikk til Lillestrøm. Jeg skal være med i «Asbjørn Brekke-show», og vet ikke hva han kan finne på å gjøre med meg, sånn som hans konsept er. Min uro er på det nivået.

– Hva har du brukt for mye tid på?

– Å være teatersjef. I til sammen nesten 20 år, på Oslo Nye Teater og Nationaltheatret. Den jobben er 90 prosent administrasjon, og 10 prosent teater, som jeg brenner for. Ja, jeg fikk da spilt og regissert noe. Og ført et par saker til Høyesterett. Det var 70-tallet, vet du, med rødglødende politiske fronter i huset. Et hus jeg mente skulle være et dramatikkens tempel, som dyrket sann kunst og store diktere.

– Hva har du brukt for lite tid på?

– Kone og barn, hverdagene i hjemmet. Jeg hadde et skuespillertalent og måtte bare utvikle det, være på vei, spille. Ellers fikk jeg dårlig samvittighet. Det ble det liten tid hjemme av, og rollene legger du heller ikke fra deg i garderoben. De blir med hjem. Selv om natta tenkte jeg på dem. Vi skuespillere hadde fire uker sommerferie, men da spilte jeg inn filmer. Hele tiden for å utvikle potensialet – og alltid med dårlig samvittighet for familien som fikk så lite av meg.

– Hva er egentlig meningen med livet?

– Å formere seg og føre arten videre er vel grunnprinsippet som regjerer livet på denne kloden. Ellers får jeg svare som Sokrates sier til slutt i sin forsvarstale under rettssaken i Aten: «Jeg går til døden, dere til livet. Hvem som går til det beste, det vet bare Gud».

Dette har livet lært meg.