Kultur

Skal vi danse?

Det kan nemlig hende at det vil gjøre oss lykkeligere i en plaget tid.

Den finske statsministeren Sanna Marin danset seg inn i de fleste nordiske hjem en kveld i slutten av august. Bilder og film ble spredd for vinden. Det ble et medierabalder. Kritikken var knallhard. Samtidig flommet sosiale medier over med støtte-innlegg. #GoSanna.

Fortsatt er altså dans farlig, også her i nord, gitt at det er en kvinne med makt som fortaper seg der ute på gulvet. Har hun kontroll over egne følelser? Er hun rasjonell? Kan vi stole på henne?

Dans kan få fatale konsekvenser. Ifølge Markusevangeliet kapittel 6, vers 17-29, henførte Salome sin onkel Herodes slik med sin dans, at han lovte henne hva som helst i denne verden. Hun krevde døperen Johannes’ hode på et fat. Vi kan se for oss den makabre scenen der hun i etterkant danser rundt med hodet. Egentlig var hun bare et redskap for morens intrigespill. Og Herodes lot seg dupere av dansens forføreriske rytme.

Å slippe kvinner ut på dansegulvet har gjennom historien blitt sett på som å miste kontroll over seksualiteten deres. Dans oppfattes fortsatt i visse kulturkretser som syndig, forbudt og farlig, og har derfor sterk symbolkraft som personlig frigjøring. Ikke rart at det fortsatt er futt i gamle Ibsen-stykker. Tenk bare på Nora i Et dukkehjem. Hun danset seg delvis fri fra sin dominerende Helmer:

«Men kjæreste beste Nora, du danser jo som det gikk på livet løs!» (Helmer) «Det gjør det jo også.» (Nora, 2. akt).

Fortsatt er altså dans farlig, også her i nord, gitt at det er en kvinne med makt som fortaper seg der ute på gulvet

—  Andrew Kroglund

Dans som forskning

Svetten renner. Det klør. Jeg svinger rundt på gulvet inne i et mørkt studio oppe ved Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse (RITMO), ved Universitetet i Oslo. Kroppen er kledd i en heldekkende sort drakt, med elektroder i hetta på hodet. Smektende salsarytmer med Marc Antonio kryper på utsiden av drakten og forsøker å nå inn. En engelsk kvinne prøver å tyde signalene mine idet jeg svinger henne rundt.

Britiske Olivia Foster Vander Elst er i full gang med en doktorgrad på synkronisering i pardans og hva som skjer med hjernen vår når vi danser i par. Forskningen gjøres på Universitetet i Aarhus, men forprosjektet ble gjort i Oslo i slutten av juni. Og jeg var «forsøkskanin».

Hvorfor utsatte jeg meg for dette, jeg som bare har danset salsa i fem måneder? Jeg kan danse, og synes det er gøy, men alle som har prøvd salsa vet at det er ganske vanskelig å lære seg rytmen, «koreografien» og alle variasjonene. Det hviler et stort ansvar på mannen som fører; og er du keitete og usikker vil jo knapt noen orke å danse med deg. Det nyoppnevnte mannsutvalget kan få flere fortvilte bekjennelser om de oppsøker en av landets mange danseskoler.

Mine egne bestrebelser på å lære meg salsa har likevel, som bonuseffekt, fått meg til å gå dypere inn i dansens betydning, både historisk og i nåtid.

Dans som frigjøring

I flere religiøse miljø er offentlig pardans fortsatt ansett som farlig, i alle fall før en er gift. Her hviler mannens kontrollerende blikk over kvinnen.

Men individuell dans, og dans i grupper av samme kjønn, er ofte mindre problematisk. Jeg har danset i et jødisk bryllup, og det var morsomt. Og det finnes mytiske tradisjoner, ikke minst innenfor Sufi-grupper, med deres virvlende dans – nærmest en form for fysisk aktiv meditasjon. Magedans er fortsatt å finne mange steder.

I hinduismen er dans svært viktig. Jeg har selv vært i India og sett fantastiske danseforestillinger, der kvinners armbevegelser omfavner hele verden. Og mange her hjemme har sikkert gjort som meg, om de har vært i New York, besøkt en syngende og dansende svart baptistmenighet. For noen rytmer og for en godfot!

I jungelen i Amazonas har jeg danset med når urfolk samlet seg rundt bålet på kvelden. Og i Afrika, på jobb for en norsk bistandsorganisasjon, danset jeg en gang i den stjerneklare natten med eritreiske kvinnelige soldater, langt ute i bushen. Det var ukjente rytmer og trinn, og vi var ikke så langt unna krigsfronten. Det var både skummelt og farlig. Men for en måte å delta i fellesskapet på.

---

Dans

  • Dans er bevegelse for bevegelsens skyld, gjerne utført rytmisk, eventuelt til musikk, da gjerne kalt dansemusikk.
  • Former for dans finnes i alle kulturer, og det påstås gjerne at dans har vært del av de tidligste menneskesamfunn. Men dans og bevegelse er flyktig og har derfor ikke etterlatt seg identifiserbare fysiske spor. Derfor er det ikke mulig å si nøyaktig når dans ble del av menneskenes kultur.
  • Mye tyder likevel på at dans har vært en viktig del av seremonier, ritualer og feiringer, men også som underholdning og lek fra før sivilisasjonenes opprinnelse.
  • Kilde: Store norske leksikon

---

Dansing på ville veier

Den svenske journalisten og forfatteren Lasse Berg hevder i boken Gryning över Kalahari. Hur människan blev människa (2012) at det var da premennesket Homo erectus temmet ilden og samlet seg rundt bålet, at vi ble mennesker. Og det skjedde for alvor da samarbeid i gruppa ble styrket gjennom dans. De gruppene som danset, hadde en kommunikativ fordel fremfor andre grupper, hevder Berg. Gjennom samværet rundt bålet, deling av mat, dansen som kommunikasjon og nye familiekonstellasjoner løftet de tidlige menneskene bokstavelig talt blikket mot tilværelsens store under.

Men det medfødte behovet vi har for å bevege større muskelgrupper i takt, har også ført oss ut på ville veier. Diktatorer, folkeforførere og andre revolusjonære har utnyttet dette til eget formål. Hitler fikk hundretusener til å marsjere i takt, Mao millioner. Nord-Koreas Kim Jong-un bruker marsjering, rytme og dans i sine storstilte propagandashow, der massene piskes inn i gråtende eufori. Putin står som en taus dirigent foran den årlige militærparaden gjennom Kremls vakre spir- og kuppelomkransete gater; her er det rytme i en prangende maktdans der tanks, fly og soldater skaper ulik taktfast klang.

Moses ble rasende på sitt folk, da de danset seg bort fra Gud, det åndelige og sin skjebne. Dette ble symbolisert ved at de danset rundt en gullkalv. Drar vi det litt langt, kan vi kanskje si at forbruk er vår tids gullkalv, og dens gullglans er så sterk at vi lar oss styre av usynlige algoritmer som fast rytmisk puls i vår plattform-hverdag. Vi fortaper oss i forbruksdansen, med naturmangfoldet vårt som evig gissel.

.

Dansens belønning

Hvilke vilkår har dansen her til lands i dag? Tradisjonelt var folkedans en viktig identitetsmarkør og kulturbærer. Christian Skredsvigs bilde «Ungdomsfest i Eggedal» (1895) viser et slikt tablå med dansende mennesker i vakker fjellnatur. Det er å finne i det nyåpnede Nasjonalmuseet. Folkedans står fortsatt sterkt enkelte steder, men mye av dette har vi likevel mistet i modernitetens alder. Mange unge står stort sett og stamper for seg selv når de er ute på et dansested; pardans er absolutt ikke tingen for dem. Det er også slående hvor ofte gjestene som er med i NRK P2s populære «Platedate», som regel bekjenner at de ikke kommer seg ut på dansegulvet.

Mange unge står stort sett og stamper for seg selv når de er ute på et dansested

—  Andrew Kroglund

Men dette er kanskje mer anekdotisk. Og det viktigste er at folk koser seg der de er. Men hva sier nyere kunnskap om dans og bevegelse? Kan dans, og særlig pardans, gjøre oss lykkeligere? Ikke bare det; kan det få oss til å føle oss nærmere andre, både kjente og ukjente? Bare å se på dans ser jo ut til å gjøre oss godt; TV-produksjoner à la Skal vi danse, er svært populære i mange land.

Dans og bevegelse fører til økt produksjon av dopaminer, endorfiner, oksytocin og serotonin. Og dette har igjen å gjøre med de dypere røttene til motivasjonen vår og følelsene våre. Det hevder i alle fall professor Loreta Breuning i boka Habits of a Happy Brain: Retrain Your Brain to Boost Your Serotonin, Dopamine, oksytocin and Endorfin Levels (2015).

«Ha både et langsiktig mål, et kortsiktig mål og et mellomlangt mål,» sa Breuning til den engelske avisa The Guardian tidligere i år. På den måten jobber du deg frem mot en belønning. Lykke- og belønningsstoffet dopamin har en kortvarig effekt; det er ikke laget for å vare. Breunings metode er derfor å bygge en ferdighet «som hjelper deg å nå en fjern drøm. Kanskje bruker du bare 10 minutter om dagen på den ferdigheten, men det vekker stadig følelsen av at du nærmer deg belønningen.»

Musikk, og også dans, er en enkel måte å opprettholde den spennende belønnings-syklusen for nytelse, sier Olivia Foster Vander Elst, damen jeg danset med i sommer. Ifølge henne gir dans og musikk oss en konstant fornyelse av denne godhetsfølelsen. Ergo kan du få lange nytelsessykluser. Og metningsfasen er også ganske svak. Slik forsøker jeg selv å tenke, når jeg er nevøs foran nok en salsa-dansetime, eller i alle fall om jeg går ut og danser på byen.

Ungdomsfest i Eggedal

En menneskerett å få danse

Foster Vander Elst understreker at salsa har den ekstra fordelen av å være en pardans. Og hun er tydelig på at den synkroniseringen som skjer, fremmer følelser av empati og nærhet til andre mennesker. Og det er akkurat det perspektivet omtalte Lasse Berg fremmer, når han omtaler den tidlige dansen rundt bålet.

Det bør derfor være en menneskerett å få danse som en vil. Ikke bare for finske Sanna Marin. Alle statsministre bør danse, etter mitt skjønn. Det vil gjøre dem godt i en stresset hverdag. Og gjerne i det offentlige rom. Selv om norske statsministre, og statsråder, som har gått forrest under åpningen av jazzparaden i Molde, ofte har vært enda mer keitete enn meg når jeg danser salsa.

Selv begynte jeg å danse salsa fordi kona hadde danset i mange år. Hun ville opprinnelig ha meg med, men jeg var for opptatt med andre ting. Men så glad som hun har blitt i salsa, innser jeg at om jeg skal ha fullgod kontakt med henne fremover, må jeg selv opp på et visst nivå. Jeg er ikke der ennå, men når jeg teller trinnene 1,2,3 – 5, 6 og 7, føler også jeg på et uforklarlig vis at jeg beveger meg lenger inn i det menneskelige. Jeg aner noen små lykkebringende dopamindråper der, i det fjerne. Og nå skal jeg på kurstime, med nabokona.


Les mer om mer disse temaene:

Andrew Kroglund

Andrew Kroglund

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur