Den svenske TV-serien Den tynne blå linjen skildrer hverdagen for politiet i Malmö. Serien kretser rundt spørsmål om kriminalitet, sosiale forskjeller, psykisk helse, medier, integrering – og religion.
En av hovedpersonene i serien, den nyutdannende politibetjenten Sara (Amanda Jansson), har i første sesong nylig flyttet til Malmö fra Umeå i Norrland. Når hun ikke patruljerer Malmös gater eller kjemper mot byens kriminelle miljø, synger hun i kirkekor og jobber frivillig for den lokale kirka.
Allerede i seriens første episode synger hun på en salme for å roe ned et skremt barn etter en voldshendelse i en leilighet:
«Vi tar hverandres hender, og setter oss i ring. Vi er en masse søsken, oss skiller ingenting. For Gud er far til alle, og jorda er vårt sted. Og alle verdens mennesker, de er vi venner med.»
[ Anmeldelse: Sterkt TV-drama om svenske politifolk ]
– Unngår karikaturer
Den svenske kulturskribenten og teologen Joel Halldorf er en av flere som har vært positive til hvordan politikvinnens kristne tro blir framstilt. Etter å ha sett tre episoder skrev han på Twitter at serien gjør «noe så uvanlig som å framstille en kristen person på en naturlig og positiv måte».
Her skiller TV-serien seg ut i svensk kulturproduksjon, forteller han til Vårt Land.
– Ofte har «den kristne» stått for det normstyrte og undertrykkende eller det uvitende og latterlige, sier Halldorf, som nevner den nevrotiske presten i Så som i himmelen som ett av flere eksempler.
– Men Sara er en kompleks person som strever med å forene tro og liv. Hun er mangefasettert og interessant, sier Halldorf, som mener den svenske serien unngår karikaturer og enkle løsninger.
– En del filmskapere ser ut til å tro at kristne kommer med en fiks ferdig meningspakke, men slik er det ikke her. Serieskaperne har valgt å jobbe med innlevelse og nyansering. Sara bearbeider og utvikler seg. Spenningen mellom den kristne idealisten og den harde politibetjenten gjør det interessant å følge henne.
En del filmskapere ser ut til å tro at kristne kommer med en fiks ferdig meningspakke, men slik er det ikke her
— Joel Halldorf, teolog og kulturskribent
– Moderne og naturlig
Også fungerende redaktør for kultur og livssyn i den svenske avisen Dagen, Josefin Lilja, liker serien svært godt. «Endelig et menneskelig portrett av en kristen», skrev hun i en kommentar i avisen.
– Sara er moderne og naturlig, samtidig som hun «lever som hun lærer» og viser omsorg for menneskene hun møter i jobben sin, forteller hun til Vårt Land.
I likhet med Halldorf mener Lilja at Saras tro framstilles på en annen måte enn det som har vært rådende i nordisk TV-drama. Hun nevner den danske serien Herrens veier som eksempel.
– I Herrens Veier er presten utro og drikker skallen av seg. Bildet man får er at kristne er hyklere.
Hvorfor er det slik, tror du?
– Man vil fortsatt markere at det er litt rart å tro på Gud. I Sverige er vi kristne blitt en minoritet, men det lever videre at man skal sparke litt mot kristendom. Kanskje ser vi en vending nå.
I tillegg til Den tynne blå linjen, nevner Lilja TV-serien SKAM og den muslimske karakteren Sana som et godt eksempel på hvordan religion kan fremstilles på en positiv og normaliserende måte i TV-ruta.
– Troen er en ressurs
En annen som er begeistret for Den tynne blå linjen, er Ingrid Ribe-Nyhus, prest i Fagerborg menighet og medprogramleder i podkasten Kulturmisjonen.
– Jeg syns serien er kjempebra, og jeg har hørt at den også er ganske troverdig fra politiets ståsted.
Ribe-Nyhus mener serien skildrer religion på en god måte.
– Da jeg fikk vite at Sara var kristen, tenkte jeg «å nei, håper det ikke blir enda en teit fremstilling». Men de gjør det bra. Sara er et levende menneske, ikke en endimensjonal karakter. Troen er en ressurs i livet hennes. Den er ikke livsfjern og skaper ikke unødige problemer for henne.
Ribe-Nyhus ser en utvikling fra første sesong til sesong 2, etter å ha sett de fire nye episodene som er sluppet.
– Sesong 1 var tydeligere på å etablere Sara som en troende kristen. I sesong to ligger det mer i bakgrunnen. Men serien holder frem dilemmaene hun står i, på den ene siden det harde og noen ganger brutale politiarbeidet, og på den andre siden det som handler om hennes samvittighet og lojalitet mot kirka.
Serieskaperne har også gjort godt arbeid med å fremstille også teologi og kristen praksis, mener hun.
– Det er kult at de har hentet fram Kristuskransen, det er et lite nikk til prester og konfirmanter som vet hva den symboliserer, forteller hun, med referanse til armbåndet som Sara bærer i serien.
Ribe-Nyhus mener gode skildringer av religion på norsk film og TV er mangelvare.
– I vår sekulære tid er det jo ganske mange som ikke har noe særlig kjennskap til hvordan troen ser ut fra innsida. Fordommer og myter har gode vilkår, fordi man observerer religionen utenfra. Medias vinkling på tro er ofte fokusert på terror, ekstremisme og sekter. Det er de crazy tingene som får oppmerksomhet, og som gjerne finner veien inn i TV-skjermen.
[ «Lykkeland» får kritikk for bedehus-fremstilling: – Få i Stavanger kjenner seg igjen ]
– Fosse får det til
Vårt Land har tidligere skrevet om serien Lykkeland, som har fått kritikk for sin fremstilling av bedehusmiljøet i Stavanger. Ribe-Nyhus er enig med kritikerne.
– Lykkeland ble veldig sånn «bedehus er strengt og teit og de snakker bare om helvete».
Hun nevner også spillefilmen Disco som et eksempel på ensidig fokus på det som er «forferdelig i et trosliv». Hun tviler ikke på at mange har opplevd livsfornektende bedehusmiljø, men mener det er viktig å unngå klisjeer.
– Det er mange som har fått angst av å vokse opp på bedehus, men det er jo mange som har hatt bedehuset som sitt vitale, positive fristed også.
Hva er utfordringen med å skildre tro i litteratur og film?
– Man må ha kjennskap til og en dyp tilknytning til troen. Eller, hvis man ikke selv har noe personlig erfaring må man i alle fall ha den åpenheten.
Ribe-Nyhus påpeker at konflikt gjerne driver frem dramaet, og at det er lettere å skildre et destruktivt trosliv enn et lykkelig.
– Å skildre lykke er jo vanskeligere enn å skildre smerte, og da kan det være lett å ty til religionen som antagonist. Dag Solstad har vel sagt at å skrive en bok om lykke er umulig. Litt det samme kan man kanskje si om å skrive om lykkelig gudstro. Men det er én som har klart det, da. Jon Fosse i Septologien, på en forbilledlig måte. Karakteren Asle skildres med en sunn tro. Hvordan har Fosse klart det? Det vet jeg ikke, det er jo stor kunst.
---
Den tynne blå linjen
- Svensk politiserie som hadde premiere i 2021. Sesong 2 hadde premiere 18. september 2022.
- Skildrer livet på gatene i Malmö sett med blikket til gruppe politibetjenter.
- Serien har fått svært gode kritikker. Under den svenske TV-prisen Kristallet vant den pris for både beste serie og beste program.
- En av hovedpersonene, Sara, er personlig kristen, og flere trekker fram at dette skildres på en nyansert måte.
---