Kultur

Gjenoppdaget verdien i å vokse opp på prestegård

MUSIKK: Geirr Lystrup sa ja til å skrive tre prestegårdsviser. Det løsnet et skred av barndomsminner.

Visesmeden og trubaduren fra Vinje og Brumunddal er blitt 73 år. I 50 år har han levd av å synge egne viser i alle slags farger – røde viser for solidaritet, grønne for Moder jord, spraglete folkelivsballader og en jukeboks full av fargerike barnesanger.

Det nye albumet Prestegard innledes sterkt personlig. Visa «I lyset av ei salme» skinner av oppveksten på prestegården i Vinje, om mors gode hender og far kledd i prestekjole. I visa «Presteongar» er skyggene med: «Å ha ein prest som far, nei det har aldri vore lett / Den frigjeringa varer heile livet rett og slett».

– Jeg har selv følt på at det ikke har vært lett å være sønn av prest. «Det må du ikke gjøre, det må du ikke si, det kan gå ut over omdømme til far.»

«Frigjering heile livet»

Lystrup omtaler prestehjemmet som et glasshus der alle kan se inn.

– De visste alt om oss. Det har vært godt å komme unna det og lære seg å banne når det er nødvendig uten å bli kvestet for det. «Presteongar» er ei slags skjemtevise om det, sier Lystrup.

– Hva er din opplevelse av «frigjering heile livet»?

– Det er en fin spissformulering. Jeg synger også «Alle har sin barndom hogd i stein / Tavla ber vi med oss kva vi enn gjer / Tavla mi full av tegn». Jeg har kjempet meg fram til en frihet til å forholde meg på min egen måte til det hinsidige. Å kunne be og banne når jeg vil, det er det jeg som styrer, svarer visesangeren.

Han kaller seg ikke en personlig kristen, men «det gode og høytidelige kirkerommet» betyr mye. De siste tiårene har han skrevet flere musikkspill for kirkelig bruk.

– Men å stå med gitaren i kirka har aldri vært lett. Det kjennes fortsatt litt knotete for meg.

Geirr Lystrup

Pink Ford

Fra oppveksten på prestegården i Vinje går han i de neste visene inn i historien om presten som storbonde i 18- og 1900-tallets klassesamfunn. «Kontrakten» heter sangen om forpakterens plikt til å levere mat, ved og brøyta vei. Siste rest av en slik kontrakt var også Geirr Lystrup en del av.

– Jeg hadde jobben med å gå bort i fjøsgangen og hente et treliters spann med melk hver morgen. Forpakteren måtte også brøyte vei, og jeg husker snøføyka av hest og plog gjennom tunet. Det var hardt arbeid. Far hadde vedrett, men veden måtte vi ordne med selv. Jeg dreiv tidlig med øks og sag og fikk tre kroner for hver røys med bjørk. Det var god betaling, husker Lystrup.

Pengene sparte han til bensin. Farens rosarøde Ford Customline var en av bygdas få biler, og den fikk Geirr lære å kjøre allerede som 13-14-åring.

– Jeg fikk kjøre på tunet hvis jeg holdt bensinen selv. Jeg kjørte rundt i åttetall, og folk i bygda lurte nok på om det hadde gått trill rundt for presten. Han var ganske liberal. Det hendte jeg fikk være med far på soknebud, og når vi var langt nok unna bygda, fikk jeg overta både ratt og pedaler, forteller Lystrup.

Kunstnerhjem

– Hva åpnet det inne i deg å skrive visene?

– Det var som å åpne den skuffen i kommoden du ikke har rørt på lenge. Det strømmet på en god følelse av fortrolighet til kirkemiljøet og prestegårdstunet. Jeg gjenoppdaget verdien i det å vokse opp et sånt sted, der jeg ofte så spennende folk rundt meg. I dag ser jeg verdifulle impulser tidlig i livet som jeg burde vært klar over før, sier han.

Lystrup-hjemmet var også et kunstnerhjem. Ved siden av prestegjerningen var faren Sigmund kunstner og omgangsvenn med malerne Henrik Sørensen og Harald Kihle og forfatterparet Tarjei og Halldis Moren Vesaas.

– Jeg husker at Henrik Sørensen var en frekk og festlig fyr som fant på mye rart. Ludvig Eikaas bodde også hos oss i flere uker. Far og han kjente hverandre fra Kunstakademiet. Da prestene la ned embete under krigen, brukte far tida på akademiet, forteller Lystrup.

---

Album

  • Geirr Lystrup (73) har diktet og sunget 16 viser på albumet Prestegard (KKV).
  • Med på plata er musikerne Kjetil Bjerkestrand, Pål Hausken, Gjermund Silset og Espen Leite.
  • Produsent er Lystrups svoger Erik Hillestad.

---

Oppløsningsvesenet

I fjor var Opplysningsvesenets fond (OVF) 200 år. Lystrup ble spurt om å dikte sanger til feiringa.

– OVF – hva er det? spurte jeg og skjønte etter hvert at jeg hadde «bodd i fondet» helt til jeg var 14 år. Jeg nølte, men sa ja. I dag er jeg glad for det. Da de to-tre sangene først var skrevet, så rant det ut 30-35 sanger til fra miljøet der min egen oppvekst i Vinje er et slags bakteppe. Prestegårdene har vært et senter i bygdene både økonomisk, landbruksmessig og ikke mist som et kultursenter, sier Lystrup.

For å lære seg det vanskelige navnet til fondet, skrev han ei skjemtevise som ender med å kalle fondet for «Oppløsningsvesenets fond». Fortsatt pågår delingen av prestegårdene mellom stat og kirke. Noen gårder blir solgt, noen beholder kirka og noen forblir i OVFs eie. Hva det blir av OVF, vil tida og politikken vise.

I visa «O prestegard» er spørsmålet hva en gjør med 24 kalde rom «når du er singel og ein ganske mørkredd kapellan» som leter rundt på Tinder: «Fyll garden med nytt liv / Ja start eit yogasenter med økologisk mat / Eit økumenisk lekeland, eit hundepensjonat / O prestegard, kvar seiler vi i natt?» synger Lystrup.

Til våren forbereder han en turné til prestegårder landet rundt. Mange av dem er i dag blitt samlingssteder for kirkekulturell aktivitet.

Vinje

Trøste og bære

I visa «Preste Knut» gir han beskjed til dem som til alle tider har kritisert presten: «Ja, det er noko alle kan / Å drive gjøn med presten».

Ved grava sto du hand i hand

Med dei som måtte lide

Du sto så tidt på gravens rand

Og sette ord på livet

– Visa er uttrykk for min beundring for presten som sosialarbeider i dagens Norge. Jeg ser hvor viktig presten er som seremonimester særlig i forbindelse med begravelser. Jeg hører hvor mye det krever å gå dypt inn i sorgarbeidet. Jeg vet det er prester som ikke orker mer fordi det koster for mye, forteller Lystrup.

– Hva henter du fram i visa «Rachmaninoff»?

– Jeg husker veslesøstera (tidligere Vårt Land-journalist Marianne Lystrup red.anm.) mi spilte lyriske studier av Grieg på det store flygelet i den midterste stua. Av det minnet har jeg diktet en historie om drømmen om en klassereise. Mens prestedattera spiller Rachmaninoff i sommerkvelden, står sønnen til forpakteren på tå hev utenfor. De drømmer om hverandre, og i tonene fra trollmannen Rachmaninoff, svever de bort i en hemmelig dans. Det er også en måte å skildre klasseskillet på, sier Lystrup.

Visa «Sju englar» har regnbuefarger og åpner slik: «Når ei prestinne og ei klokkarinne / Har funne tonen og går hand i hand / Då smiler stjernene ned på jorda der dei bur / Og rundt dei i lystig dans - går / Sju englar rundt i ring / For tru håp og alle gode ting / Tru håp og alle gode ting / Og størst av dei er kjærligheta – må veta.»

– Når ei åpen kirke sier at all ektefølt kjærlighet er god kjærlighet, er forbudstida over. Det er helt fint, sier Geirr Lystrup.



Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur