Mester Eckhart viste Hanne Ørstavik veien tilbake

– For å være ærlig, var det selve forordet jeg egentlig leste, flere ganger. Det var grunnholdningen til Eckhart jeg var ute etter, og der er den forklart, sier forfatter Hanne Ørstavik.

Mester Eckharts skrifter har inspirert søkende mennesker i mer enn 700 år. Utvalgte tekster ble utgitt i serien Thorleif Dahls kulturbibliotek i år 2000. Boka fikk tittelen Å bli den du er, og hadde en levende introduksjon av professor Jon Wetlesen.

Ørstavik forteller at hun leste forordet i en tid hun «trengte en måte å gjøre det å være i verden på».

– Jeg var kommet til en utpost. Jeg hadde vendt meg bort fra fellesskapet og gått fra forlaget i protest. Og jeg forsto at hvis jeg ville komme tilbake, inn igjen til de andre, så var det jeg som måtte gjøre noe, med meg.

Slik beskriver Ørstavik den akutte krisen som Mester Eckharts tanker kunne hjelpe henne gjennom. Hun er klar over at hans tanker om å møte en konflikt bare er en flik av mystikerens tenkning. Men det var den hun trengte.

Ringen

Å tømme sinnet slik at man ikke stiller seg i veien for guddommelig nærvær, er tanker som forbindes med østlig religion. De tankene er også til stede i den kristne mystikken, påpeker professor Wetlesen i forordet. Selv om slike tanker har vært skyggelagt i den vestlige kirken, har skriftene til den tyske dominikanermunken Mester Eckhart (1260–1328) vært et viktig unntak.

– Hvordan kom du over Mester Eckhardt?

– Det husker jeg ikke. Da jeg jobbet med romanen Presten, leste jeg mye i Ibsens Brand og Heideggers Kunstverkets opprinnelse. I tillegg til mye teologisk og eksistensiell litteratur. Noen kan ha pekt på Eckhart den gangen.

Tankene hans illustrerer Ørstavik med en tegning av en ring.

– Det handlet om å lage ringen større. Hele tiden. Ikke la de andre bli stående som motstandere, men lage ringen så stor at den tar motstanderne med, sier hun.

Bevegelsen sitter i henne. Hun leste sakte, mange ganger, og gikk lange turer.

– Jeg ønsket så veldig at bildet av sirkelen skulle kunne synke ned i meg og bli virkelig. Og det var noe godt ved å være i det bildet. Det var et godt sted, mye mykere enn det harde landskapet inni meg.

– Hva førte det til?

– Det meditative arbeidet som handlet om å romme istedenfor å adskille, gjorde det mulig å gå tilbake til forlaget mitt. Det var et forsoningsarbeid i meg som fikk konsekvenser. Endringen besto i at jeg i større grad kunne romme det smertefulle.

[ Er megasuksessen «Ringenes herre» et stykke smugevangelisering? ]

En mystiker som «ville liv»

Når hun nå har gått videre i Eckharts egne tekster, opplever Ørstavik at hun er mottakelig for dem.

– For tjue år siden var det oppi hodet jeg var. Jeg trengte noe jeg kunne tenke og forstå, og som jeg så kunne utføre. Og det fine med Eckhart er jo akkurat det, som Wetlesen sier, at han var en mystiker som «ville liv», som trodde på at vi skal ta del i verden, ikke trekke oss tilbake i en indre åndelighet.

For Ørstavik er det opplagt at hodet må med. Men det er i hjertet det skjer, mener hun.

– Det Eckhart mener når han sier at vi faktisk kan bli den vi er, er at vi er denne, allerede. Vi er allerede skapt sånn, det ligger i oss, som en mulighet. Det det handler om, er å våge å ikke gjøre, men være, la Gud i oss få utfolde seg.

---

Religiøs klassiker

• I denne spalten ber vi ulike mennesker anbefale oppbyggelig litteratur og religiøs sakprosa, og fortelle hva møtet med disse tekstene har betydd.
• I dag: Forfatter Hanne Ørstavik som viser til Mester Eckhardts Å bli den du er.

---

[ Kva slags kristendom skildrar Dostojevskij? ]