Kultur

– Uten å forkynne skrev Dostojevskij en religiøs klassiker

KLASSIKER: Han nøler ikke. Dostojevskijs siste roman Brødrene Karamasov er boka som griper Peter Normann Waage sterkest.

«Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij er en forfatter som ikke slipper den han først har grepet.» Slik innleder Peter Normann Waage forordet i sin bok om den russiske giganten. Boka kom i 1997, et kvart århundre etter Waages første sjokkerende møte med forfatteren. I forordet fortsetter han: «Selv snublet jeg over ham i 18-års alderen, og falt inn i en rystende verden.» I boka forteller Waage at Dostojevskij som 18-åring hadde satt seg fore å løse menneskets gåte.

– Jeg har holdt på med ham brorparten av mitt liv, forteller Waage.

Lidenskap

I 1971 hadde Waage russisk på forsøksgymnaset.

– En godværsdag satte jeg meg i hagen i stedet for å gå på skolen. Der leste jeg Myten om Sisyfos av Albert Camus. Den begynner med en henvisning til den kompromissløse ateisten Kirilov, en skikkelse i Dostojevskijs De besatte. Han vil begå selvmord for å understreke sitt poeng om livets meningsløshet. Camus skriver: «Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: det er selvmordet». Slike tanker gikk rett hjem hos 18-åringen.

Lidenskapen for Dostojevskij var tent. Waage begynte med De besatte og leste seg framover i bøkene. Siden Dostojevskijs 150 års jubileum ble markert på den tida, stod det masse om forfatteren i avisene.

– Venner som visste hva jeg var opptatt av, klippet ut og sendte meg artikler i en mengde som gjorde at jeg knapt fikk fred. Jeg ble nærmest halvgal av det hele. Det var særlig legenden om Storinkvisitoren i Brødrene Karamasov som grep meg, forteller han.

---

Religiøs klassiker

  • I denne spalten ber vi ulike mennesker anbefale oppbyggelig litteratur og religiøs sakprosa, og fortelle hva møtet med disse tekstene har betydd.
  • I dag: Forfatter Peter Normann Waage om Brødrene Karamasov av Fjodor M. Dostojevskij.

---

Innfridde

For ti år siden skrev Waage boka Dostojevskij i dialog der han belyser forskjellige sider ved dikterens liv og forfatterskap. Der skriver han at forfatteren «forandrer seg og viser forskjellige sider hver gang jeg dukker ned i hans verk».

Brødrene Karamasov leste jeg om igjen og var spent på om den holdt. Den innfridde, sier Waage.

Peter Normann Waage

– Hva gjør at den holder?

– Det er nok hans problemstilling og måten han kombinerer personer og ideer. Han er ikke forkynnende i det hele tatt, men lar ideer leve seg ut gjennom skikkelser som vel å merke ikke er pappfigurer. Han er kalt en sjelens fenomenolog. Han har en fantastisk evne til å bruke seg selv og la egne opplevelser, erfaringer, følelser og tilstander bli litteratur, svarer Waage.

Siden Dostojevskij var svært opptatt av hjemlandet på nasjonalistisk vis, fryktet Waage romanen hadde falmet.

– Men den siden av forfatterskapet er ikke Dostojevskij i ren form. I tiden han levde var alle mer eller mindre smittet av den bakterien. I sin essayistikk er han opptatt av Russlands særstilling i verden, men den ideen faller ofte til jorden i romanene. Ideen om det absolutte gode menneske som han forsøker å framstille med Fyrst Mysjkin i Idioten, faller også til jorden.

Legenden

– For Dostojevskij er det ikke mulig å lete etter noe i utenverdenen som kan begrunne Guds eksistens. Det er i mennesket han kan finne det.

– Hvorfor er romanen en religiøs klassiker?

– Det er selve innholdet som gjennomstrømmer hele boka, og særlig i legenden om Storinkivisitoren. Der kommer Jesus tilbake på 1500-tallet i Spania og blir arrestert av Storinkvisitoren, svarer Waage.

Midt i den 855 sider lange boka forteller den ene Karamasov-broren Ivan legenden til den fromme lillebroren Alosja. Legenden henspiller på evangeliets fortelling om Jesus som fristes av djevelen i ørkenen.

Dostojevskij er ikke med på den naive forestillingen om at godt og ondt er forskjellige ting.

—  Peter Norman Waage

– Inkvisitoren sier at Gud vil ha frivillige tjenere og satte friheten altfor høyt. Mennesker vil ikke ha frihet, de vil ha brød. Det har Storinkvisitoren gitt dem. Dermed kommer autoriteten inn i stedet for friheten. I Storinkvisitorens rike er det kun de få vitende som vet hva de gjør. Resten er en umælende hjord som får mat, stoler på autoriteten og fjetres av underet. Dette er så vidt jeg forstår også en inspirasjon for George Orwells roman 1984 og Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden.

Som en katedral

Legenden avsluttes med Storinkvisitorens ord «gå bort og kom aldri mer tilbake». Kristus kysser inkvisitoren.

– Denne fortellingen blir fortalt av rasjonalisten Ivan. Han er ingen gudsfornekter, men vil ikke ha noe med ham å gjøre på grunn av all lidelsen i verden. Til Alosja forteller han også om en liten gutt som kaster stein på en godseiers hund. Gutten blir satt naken i en kjeller gjennom natta. Godseieren slipper gutten ut om morgenen og sier «løp», før han slipper hundene etter ham. Kan paradiset eller det som skal bli gudsriket oppveie morens tårer, kan hun noen gang tilgi?

Waage mener forfatteren her leverer noe av den mest gjennomtenkte argumentasjonen for ateisme.

– Det er typisk for Dostojevskij at han stiller leseren fritt, sier Waage.

I et møte med djevelen blir den mer eller mindre gale Ivan konfrontert med det han har skrevet i ulike artikler. Djevelen forteller at han var til stede på Golgata og ble grepet på linje med de andre. Men hvordan skulle det gå om han tok del i englenes Hosianna, tenker djevelen og innser at han må fortsette det han har påbegynt.

– Romanen er som en middelaldersk katedral hvor djevleskikkelser er deler av bygget. Dostojevskij er ikke med på den naive forestillingen om at godt og ondt er forskjellige ting. De er dypt flettet inn hverandre. Det er et dypt kristent element i denne boka, sier Waage.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur