For bred for spaltene

Da jeg jobbet i NRKs kulturavdeling for seks-syv år siden, var en av oppgavene mine å lese gjennom bokanmeldelsene før de ble sendt videre til fronten – eller hva vi nå kalte den gjengen som porsjonerte sakene ut på nrk.no.

Mannen som ofte satt med ansvaret der, var som regel kritisk til tekstene jeg sendte ham. Hvorfor anmelder vi denne? Hvorfor er dette en viktig bok? Slike spørsmål pleide han å stille meg. Noen ganger var han ikke fornøyd med svaret, og anmeldelsen ble liggende upublisert.

Jeg pleide å irritere meg over mistenksomheten anmeldelsene ble møtt med. Kunne ikke portvokteren bare stole på at litteraturkritikerne visste hva de holdt på med? Hvorfor skulle det være så vanskelig å løfte anmeldelsene høyt opp på NRKs nettside og fortelle publikum at dette var viktig stoff?

Nesten ingen anmeldelser

I disse dager kommer den 30. boken i Jørn Lier Horsts barnebokserie Detektivbyrå nr. 2 ut. Siden den første boken i serien ble lansert i 2013, har fortellingene om Tiril, Oliver og hunden Åtto blitt en gedigen suksess. Da jeg nylig spurte Bokhandlerforeningen om en oversikt over de 15 mest solgte barnebøkene de siste ti årene, stod detektivserien for nesten halvparten av plassene (se faktaboks).

Serien får meg til å tenke på portvokteren i NRK. Han ville ikke nølt med å ta imot en anmeldelse av detektivserien. Viktig? Ja, det er den mest leste barnebokserien i Norge de siste ti årene – selvfølgelig skal vi anmelde den.

Men så selvfølgelig er det likevel ikke. Vårt Land har bare klart å finne fram til fire anmeldelser av bøker i detektivserien. Verken VG, Dagbladet, Klassekampen eller Morgenbladet, for å nevne noen, har vist serien kritisk interesse. Heller ikke nettstedet Barnebokkritikk, som selv mener de «anmelder den viktigste skjønn-­ og faglitteraturen for barn og unge», har lagt til rette for en samtale om den serien barna er mest interessert i.

«Jeg vil ikke høres elitistisk ut, men når serier går så av seg selv som denne, spør vi oss om det er vår oppgave å bruke krefter på bøkene», uttaler redaktør for Barnebokkritikk, Ingvild Bræin, til Vårt Lands journalist.

VGs bokansvarlig, Camilla Norli, er inne på noe av det samme når hun forteller at hun vil oppdage og anmelde nye bøker for barn i stedet for å anmelde bok nummer 29 «i en serie barna uansett elsker».

[ Jørn Lier Horsts 30 bøker om Detektivbyrå nr. 2 er nesten ikke anmeldt i norske medier ]

---

Mest solgte barnebøker 2012–2022

1. Bukkene Bruse på badeland
2. Snøsøsteren
3. Operasjon tordensky
4. Operasjon sommerøya
5. Bukkene Bruse vender tilbake
6. Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen
7. Folk og røvere i Kardemommeby
8. Operasjon mørkemann
9. Gutta i trehuset med 13 etasjer
10. Operasjon solnedgang
11. Operasjon vindkast
12. Operasjon spøkelse
13. Steinvokteren
14. Bukkene Bruse begynner på skolen
15. Den utrolig historien om den kjempestore pæra

Kilde: Bokhandlerforeningen

---

PR-arbeidere fyller tomrommet

Forfatteren av detektivserien, Jørn Lier Horst, er tilsynelatende enig i at den ikke trenger anmeldelser. Han vet nemlig at den uansett selger svært godt, og at en rekke PR-arbeidere står klare til å fylle tomrommet når litteraturkritikernes dom uteblir.

Når forlagenes markedsavdelinger kan få selv en middels anmeldelse til å se ut som en hyllest, sier det seg selv at forlaget Bonnier har en enkel jobb med promoteringen av Horsts detektivserie. År etter år kan de gjenta ordene om hvor god serien er, uten å måtte bryne seg mot en kritisk mottakelse i offentligheten. Med andre ord kan forlaget skape akkurat den fortellingen de ønsker om boken.

Men kanskje enda verre er det at mange går glipp av en mulighet til å bli inkludert i en offentlig samtale om litteratur. Camilla Norli og Ingvild Bræin mener åpenbart at det ikke er så viktig å anmelde bøker som «går av seg selv». Men kunne man ikke like gjerne sagt at nettopp disse bøkene burde anmeldes? Det finnes vel ikke et bedre utgangspunkt for en bokanmeldelse enn at nesten alle har lest boken? Med mindre man ser på litteraturkritikk som ren forbrukerveiledning, for de fleste barnefamilier har jo allerede kjøpt eller lånt noen eksemplarer av bøker i detektivserien.

PR-arbeidere står klare til å fylle tomrommet når litteraturkritikernes dom uteblir

—  Thomas Espevik

Den draumen

Kulturredaktører (meg selv inkludert) burde jobbe for å invitere flere inn i samtalen om de gode og mindre gode bøkene som gis ut. Men da kan vi ikke være redde for å bli skitne på hendene når vi tar i en utgivelse som selger som hakka møkk. Det eneste vi risikerer, er litt flere lesere, som endatil har et forhold til det vi skriver om. Og det er vel den draumen me ber på?

Så var det dette med flisen og bjelken. Heller ikke Vårt Land har gransket Detektivbyrå nr. 2-serien med et kritisk blikk. Jeg får skylde på at jeg fortsatt er ny i jobben. Og for ordens skyld legge til at vi også skal anmelde bøker som kanskje aldri ender opp i en høy stabel hos bokhandlene. Det er tross alt mange viktige bøker i den kategorien også.

[ Dette er dommen over tolv barnebibler ]