Mea culpa. Min skyld.
Det er tittelen på det første avsnittet i boka Den ellevte mann. Der forteller keeperkjempen Opdal om frykten for baklengsmålet. Og om den eksistensielle angsten for å bli avkledd foran alle.
– Keeperen bærer et stort ansvar på sine skuldre. Det er hans lodd i livet. Jeg tror kanskje en del foreldre kan kjenne seg igjen – i den følelsen de har når de vokter barna sine slik at de ikke skal bli rammet av vonde ting, resonnerer Opdal. Han har selv to barn.
Prestens ord
Jeg møter forfatterdebutanten på en kafé i Oslo. På veien dit har jeg tenkt at jeg vil åpne med å stille ham følgende spørsmål:
Finnes det én episode fra din lange keeperkarriere som fortsatt kverner i hodet ditt?
– Jeg har noen definerende øyeblikk. På plussiden: Samholdet da vi tok seriegull med Brann. På minussiden: Da jeg sto i mål for Norge i en avgjørende kvalikkamp mot Tyrkia, der jeg slapp inn et mål som kanskje burde vært reddet. I manges øyne ble jeg syndebukk for at vi ikke kvalifiserte oss, forteller Opdal. Og legger til:
– En måned etterpå kom en prest bort til meg og sa at jeg ikke måtte føle så mye skyld. Han kjente meg ikke, men gikk vel ut fra at jeg var plaget av det, siden så mange hadde gitt meg skylda. Jeg ble litt overrumplet over det, den gangen. For meg ble det et symbol på hva fotballen betyr for mange og hvilket ansvar som hviler på ham som står bakerst.
[ Presten som ble fotballkommentator: «Har fått rasende tekstmeldinger». ]
Som kommunikasjonsrådgiver tar Håkon Opdal oppdrag for sykehus. Der møter han mennesker i ulike roller. Hans inntrykk er at mange baler med skyld når de ser tilbake på livet sitt.
– Skyldfølelse er veldig gjenkjennbart for mange. Mitt råd er at man ikke skal fortrenge den følelsen, men akseptere den, som en del av sin historie. Da blir det en del av helheten, selv om det bare er en bitte liten del av helheten. Alle er mye mer enn en enkelt episode.
---
Håkon Opdal
- Alder: 40
- Familie: Samboer og to barn
- Bosted: Bergen
- Fotballkarriere: Brann, Start og Sønderjyske. Landslagskeeper 2005–09. Kniksenprisen som Norges beste keeper i 06 og 07.
- Yrke: Kommunikasjonsrådgiver
- Aktuell: Bokdebuterer med Den ellevte mann. Vigmostad Bjørke
---
Meningsfull smerte
For seksti år siden var resultater som 6–2 og 5–3 veldig vanlige i fotballen. Nå er det mer vanlig med 1–0 eller 2–1. Det betyr at hver enkelt mål har steget i verdi. Så mye, at det truer med å drive keeperne til vanvidd, skal vi tro mannen som har brukt halve livet på å vokte det 7,32 meter brede og 2,44 meter høye fotballmålet.
– Til tider er det en ensom oppgave. Alle de andre på banen skal forsøke å skape noe og få ballen i mål. Keeperens rolle er motsatt: Han skal prøve å hindre at noe galt skjer. Keeperen kan ikke skjelve, da sprer det seg til alle foran ham. Som alle andre keepere har jeg kjent på lysten til å grave meg ned, slippe å være der.
Når noe stemples som en keepertabbe, er det ofte en kommentatortabbe
— Håkon Opdal
Opdal presiserer at han alltid gledet seg til å spille fotball. Og at han overbeviste seg selv om at han ikke skulle slippe inn mål. Han ville gjerne leve opp til trenerens, medspillernes og fansens tillit. I boka introduserer han begrepet tillitens rus.
– Det å bli stolt på, det gir en enorm stolthet og energi. Ja, det er en rus. Det gjør noe med selvbildet og det bygger identitet. Selv om jeg nå har lagt keeperhanskene på hylla, prøver jeg å ta med meg den følelsen videre. Jeg vil være en som er til å stole på.
– Du skriver at det å være keeper er smertefullt, på en meningsfull måte?
– Ja. Oppdraget er veldig tydelig, og det har gitt mening til mitt liv. Men det er et vanskelig oppdrag, og når det ikke gikk min vei, fikk jeg vondt. Keeperlegenden Gordon Banks har sagt at hvert baklengsmål var som å få en kniv inn mellom ribbeina. I kampens hete kjennes det sånn. Selv om det bare er et spill.
[ Utenriksdepartementet bladde opp over 300.000 kroner for et lukket Jon Fosse-seminar ]
Til å stole på
Det finnes mange boktitler som ligner på Opdals. José Saramango har skrevet Den andre mannen. Graham Greene og Ragnar Kvam har skrevet om Den tredje mann. Mange nordmenn kjenner boka Den 12. mann, historien om motstandsmannen Jan Baalsrud.
Nå har også den ellevte mannen fått sin bok. Og Opdal omtaler oppdraget på en måte som peker langt utenfor den rektangulære fotballbanen.
– De som velger å bli keeper, trekkes mot det evige. Keeperen er det langsommes beskytter. Det nytter ikke å lykkes i et øyeblikk, som for en målscorer. Man må være til å stole på, ikke bare nå og da, men under hele kampen. Keeperen er en konstant i tilværelsen.
Krass kritikk
Samme dag som dette intervjuet blir gjort, har boka til Opdal fått terningkast 1 i Bergens Tidende. Et par dager tidligere var kulturredaktøren her i Vårt Land ute med krass kritikk mot Dags Solstads forord i Opdals bok, ettersom forordet for en stor del består av oppramsing fra en tidligere versjon av Opdals manus.
– Hvordan reagerer du på denne mottakelsen?
– Jeg har fått gode anmeldelser også. Men som keeper lærte jeg meg å ignorere spillerbørser og terningkast fra journalister. Blant oss som har stått i mål er følgende faktum velkjent: Når noe stemples som keepertabbe, er det ofte en kommentatortabbe.
– Og når det gjelder forordet til Solstad, så er jeg beæret over at han ville skrive. Han har vært keeper selv og han har skrevet flere fotballbøker. Jeg liker teksten hans, og synes den setter en kontekst og forholder seg til stoffet mitt på en glimrende måte.
