– Mamma og pappa sier jeg må bruke hjelm. De er redde noen ganger, men de klarer seg, sier Rasmus Rommetveit Laache (12).
Han står ofte på rullebrett i skateparken ved Lakkegata skole på Sofienberg i Oslo. Og selv om han har brukket både arm og ankel, er det likevel mer gøy enn skummelt å leke seg i rampene, synes han.
I Stavanger Aftenblad 4. august skrev professor Harald Røstvik ved Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging ved Universitetet i Stavanger (UiS) at faren med «normerte» og «sikre» lekeplasser «er at det kan vokse opp en generasjon redde, risiko-uvillige barn».
På Tøyen i Oslo har lekeparken siden 2019 vært både usikret og unormert – med viten og vilje: Parken uten gjerder ligger midt mellom Trondheimsveien og Sars gate – to av de mest trafikkerte gatene i østdelen av Oslo sentrum – og den er fylt av klatrevegger, skatepark og karusell. Rasmus liker seg kjempegodt.
– Dette var et kjipt sted før. Men nå har mange det gøy her, sier 12-åringen.
Skjermede barn, redde voksne
Tidligere hadde området en rekke utfordringer. Ikke bare hadde Lakkegata skole Norges nest minste barneskole-uteareal. Et kriminelt miljø solgte i tillegg dop her. Men istedenfor å omforme området til det diametralt motsatte – en skjermet, plastglatt lekeplass – ville initiativtager Stian Schjelderup prøve noe nytt. Han stiller seg bak Stavanger-professorens utsagn: Skjermede barn risikerer å bli engstelige voksne.
– Når man har barn som vokser opp i byen, må man oppsøke aktivitetene som er annerledes. Vi ser jo hvor de liker å leke. I Botanisk Hage, for eksempel, steder der de får utfolde seg, sier han.
Schjelderup har selv barn på skolen, og ønsket å lytte til elevenes ønsker. De ønsket seg skatepark. I 2014–15 var han med på å starte innbyggerinitiativet som ledet fram til et bystyrevedtak for å oppgradere området. Han er arkitekt, men har ikke selv tegnet parken.
– Ufattelig mye jobb
– Det var ufattelig mye jobb i kulissene for å strekke og dra tingene i den retningen vi ville. Vi ville kvalitetssikre parken på vegne av barna, så det ikke bare ble enda en generisk lekeplass, sier Schjelderup.
Grasrotinitiativet hadde fått støtte av Sparebankstiftelsen, men møtte på utfordringer da prosjektet skulle realiseres.
– Når lekeparker skal gjennom det offentlige systemet, forvitres alt. Alt skal bli trygt og helt striglet, med plastunderlag rett fra katalogen, sier arkitekten.
Undervisningsbygg reagerte på prosjektet: Norge følger nemlig en Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr, et regelverk som skal forhindre at de som leker, skader seg.
– Beslutningstagere må kunne fire litt på regelverket; man må kunne tillate en skatepark, en klatrevegg eller et klatretre. Om alt skal bli amerikansk, og man risikerer å bli saksøkt for alt mulig, får man ikke til noen ting, sier Schjelderup.
[ Norges største byutviklingsområde har ikke plass til Gud ]
Ingen gjerder
Grunnet bystyrevedtaket ble lekeparken likevel realisert. Nå er området proppfullt hver dag – av store og små barn, så vel som proffe rullebrettkjørere, ifølge Schjelderup.
– Man ser hvilke konstruksjoner barna tiltrekkes av. Det er tingene som er litt på grensa, som klatreveggen. Den er ingen katalogvegg, den er nok litt for høy. Det har vært noen håndleddsbrudd og blåmerker. Men det er dét dette handler om, at barna må få bryne seg litt, sier Schjelderup.
Men ingen har skadet seg i trafikken, ifølge initiativtageren.
Det har vært noen håndleddsbrudd og blåmerker. Men det er dét dette handler om, at barna må få bryne seg litt
— Initiativtager Stian Schelderup
– Vi ville teste ut å ha plassen åpen på begge sider. Og selv om dette ikke er det tryggeste med tanke på trafikken, tilbyr stedet en annen type trygghet. Om man føler seg utrygg, og det er gjerder og én port rundt deg, har du bare ett sted å rømme. Her kan du løpe vekk hvor du vil, sier han.
Avtalen med bydel og skole var enkel: Om det ble nødvendig, skulle plassen gjerdes inn. Men parken er fremdeles gjerdefri: Både barn og voksne rapporterer at de føler seg trygge, melder Scjelderup.
– Noen vil vel innvende at det er mange harde kanter og grå asfalt her. Hva sier du til dem?
– Det stemmer. Men når man skal lage noe med høye ambisjoner og lite penger i en by, tenker jeg dette er så bra som det kan bli.
– På demokratiet løs
Professor Harald Røstvik står bak Aftenblad-innlegget. Han mener barns manglende risikoerfaring kan få konsekvenser langt utover lekeplassen, forteller han Vårt Land.
– Uhell skjer. Barn skader seg, livet er dramatisk og til og med livsfarlig. Jo mer man lærer å oppholde seg i utfordrende miljø, desto bedre blir man til å håndtere det, sier han.
Og – mener professoren – mot til å ta sjanser er viktig for samfunnsutvikling og innovasjon.
– Dette er en uheldig strømlinjeforming av samfunnet. Om barn blir mer og mer engstelige, blir de livredde for å gjøre ting annerledes og stikke seg fram, sier Røstvik.
For eksempel kan meningsutveksling virke skummelt, også som voksen.
– Det kan gå på demokratiet løs om man nærmest må være profesjonell eller professor med tung fagkunnskap for uttale seg, sier Røstvik.
[ Arkitekturprofessor om ukrainske kirkebygg: – En tragedie hvis de ødelegges ]
Seinere «frislipp»
I Aftenblad-kronikken viser Røstvik til den britiske barnepsykologi-forskeren Helen Dodds. Forskergruppa hennes har funnet ut at dagens barn får lov til å være ute på egen hånd først i 11-årsalderen. For én generasjon siden skjedde «frislippet» i 9-årsalderen.
– Forskerne spekulerer i om det kan ha å gjøre med en foreldregenerasjon som er mer redde for barna, og tar større grep for sikkerhet. Før var ofte en av foreldrene hjemme med barna, men med barnehagene overlater man mer ansvar for barna til samfunnet, og blir redde for at noe galt skal skje med dem der, sier professoren.
På den andre siden sitter skole- og barnehageledelsen og er redde for konsekvensene om barna skader seg «på deres vakt», mener Røstvik: Da kan det vanke søksmål fra foreldre.
Det er økt oppmerksomhet om trygghet generelt i samfunnet, for eksempel om trafikksikkerhet, påpeker professoren.
– Hvordan ser drømmelekeplassen ut, mener du?
– For min del skulle skolegården vært en skog. Naturen er et vakkert og godt sted å være, som består av vegetasjon og mark som er godt å falle på og holde på, i motsetning til stål, som kjennes kaldt, sier Røstvik.
Vi mennesker har distansert oss fra naturen, mener han.
– Resultatet er at naturen blir sett på som farlig, istedenfor å være en alliert, sier Røstvik.
Men på lekeplassen på Tøyen er barna urolige for noe annet enn naturen.
– Iblant er det litt mange skatere her, sier Martha Østland Midttun (8).
– Da kan vi skvette litt. Men når vi har parken for oss selv, er ingen av oss redde, sier Alma Fierro Fogstad (8).
