Kultur

Kva slags kristendom skildrar Dostojevskij?

Fjodor Dostojevskijs romanar har påverka fleire generasjonar kristne. Etter at den russisk-ortodokse kyrkja støtta krigen i Ukraina, må også den store russiske forfattaren lesast på nytt. Kva slags kristendom skildrar han eigentleg?

Eg har eit nært forhold til Dostojevskij. Iallfall har eg somme tider tenkt at det var nettopp denne russiske forfattaren som gjorde meg sjølv til forfattar. Eg hugsar framleis intensiteten eg las Brødrene Karamasov med som 20-åring – like gammal som ein av hovudpersonane i romanen, Aljosja. Eg sat oppe om nettene og las som ein galen. Eg klarte nesten ikkje å legge romanen frå meg før eg var igjennom alle dei tre tjukke binda i Geir Kjetsaas norske omsetting. Ein ny litterær livskveik var tent.

Sidan den gongen, på slutten av 1990-talet, har eg tenkt på Brødrene Karamasov som den beste boka eg har lese. Kanskje gjorde ho så sterkt inntrykk på meg ikkje berre på grunn av den leikne forteljarstilen, humoren, dei fargerike personane og den psykologiske djupneboringa, men også på grunn av dei omfattande diskusjonane om Gud.

Mordmysterium og religion

Brødrene Karamasov er kort fortalt eit mordmysterium og eit familiedrama som plasserer store religiøse diskusjonar sentralt i handlinga. Vi følgjer særleg dei tre brørne Aljosja (Aleksej), Ivan og Mitja (Dmitrij) og i starten også far deira, Fjodor Pavlovitsj Karamasov. Dramaet ligg på fleire plan, både ideologiske og lidenskaplege. For å ta det siste først: Faren Fjodor og den eldste sonen Mitja – begge er svært så livselskande menneske – elskar den same kvinna, Grusjenka. Dette pikante trekantdramaet får stor plass i romanen og dannar eit bakteppe for ei alvorleg hending i familien – mordet på faren og den etterfølgande rettssaka.

Like viktig er det å få fram spenninga som Dostojevskij teiknar mellom dei tre brørne, som representerer ulike mennesketypar. Aljosja, som eg sjølv sympatiserte mest med som 20-årig lesar frå bedehusland, er ein from ung mann, ein klosternovise full av kjærleik og godheit til menneska. Noko av dette har han lært av det russiske klosteret sin eigen starets Sosima, som vi snart skal komme tilbake til.

.

Først må eg likevel nemne bror nummer to, Ivan, den unge intellektuelle. Han er det velstuderte fornuftsmennesket, fritenkaren som opponerer mot Gud og den kristne trua – som i den kjente legenda om Storinkvisitoren. Mens Mitja (halvbror til dei to andre) er levemennesket, ein mann like full av skam som av ære, i stor grad styrt av kjensler og lidenskap. Derfor er det også han som blir utsett for dei største prøvingane, slik eg oppfattar det. Mitjas veg er lidingsvegen, han går den russiske Via Dolorosa. Til slutt har vi Smerdjakov, på norsk noko i nærleiken av «Stinkesen». Han er (truleg) den fjerde broren, ein forfengeleg, utspekulert og ganske så avskyeleg figur.

Når eg har lese romanen på nytt, har han framleis vore frydefull, ein spenningsroman om Guds eksistens, det vondes problem, kjærleikens kraft og lidingas meining. Det er nok Mitja som har interessert meg aller mest den seinare tida. Om Brødrene Karamasov av somme kan omtalast som ein idéroman, er Mitja Karamasov verkeleg eit fullblods menneske, med sine synder, laster, kjærleik og gode forsett – og si eiga sterke oppfatning av moral og moralsk åtferd. Men så kom det plutseleg ein storpolitisk situasjon som uvilkårleg kallar på nye lesemåtar også av klassisk litteratur.

Det sanne håpet for menneska

I etterkant av Russlands invasjon i Ukraina, har mykje russisk kultur fått eit skot for baugen. Det ville vere ille om Putins krigsvilje i vår moderne tid skulle gå ut over ein av dei store forfattarane i verdslitteraturen. Samtidig har det snike seg inn i ei lita uro. Kva slags kristendom er det eigentleg Dostojevskij skildrar? Og kva slags politikk står han for?

Teologen Cyril Hovorun, som er intervjua ein annan stad i dette magasinet, er blant dei som har nemnt Dostojevskij blant inspirasjonskjeldene til «Russki Mir»-ideologien – tanken om at Russland har eit særskilt messiansk oppdrag i verda. Og Dostojevskij har nok, når eg tenker over det, gitt framstillinga av Kristus nokså russiske rammer.

Starets Sosima i Brødrene Karamasov, til dømes, er så absolutt «ein russisk munk». Blant anna har han har gjort sine vandringar rundt i «det heilage Russland» og ser fram mot «eitt rettruande Russland». I den same romanen kan vi lese om korleis det nettopp er frå slike russiske munkar «den russiske jords frelse på nytt skal komme». Denne tenkinga er ikkje så ulik Dostojevskijs eiga tenking om den ortodokse kyrkja som det sanne håpet for menneska.

Han seier det kanskje aller best i romanen: «I sin ensomhet har disse munkene fremdeles bevart bildet av Kristus skjønt og uforfalsket, i Guds sanne renhet, fra de eldste kirkefedre, aposteler og martyrer, og når det kreves, vil de sikkert holde det frem for den vaklende sannhet i verden. Dette er en stor tanke», skriv Dostojevskij. Og så kjem det: «Det er i Østen denne strålende stjerne skal stige opp».

Den strålande stjerna frå aust, altså, slik også vismennene ifølgje Bibelen kom frå aust og såg den strålande stjerna då Jesus blei fødd. Austkyrkja, men den russisk-ortodokse kyrkja i sentrum.

Russlands president Vladimir Putin i et møte i Moskva mandag. Foto: Mikhail Klimentyev / Sputnik / Kreml / AP / NTB

Ein russisk Kristus

At Dostojevskij knyter det kristne håpet til den austlege kyrkja, er kanskje ikkje så overraskande. Dette står i nær samanheng med skepsisen hans til den katolske kyrkja, eller Vestkyrkja, som ein kan kalle henne. Ifølgje Elizabeth Blake, forfattar av boka Dostoevsky and the Catholic Underground, såg Dostojevskij på katolisismen som ein «internasjonal konspirasjon armert med pavelege jesuittstyrkar og eit politisk program – den romerske ideen spreidd over heile verda». Blake meiner at Dostojevskijs negative innstilling til den katolske kyrkja hadde samanheng med kjensla av at Russland ikkje var fullt ut innlemma i det gode europeiske selskapet, altså ei kjensle som mange av dagens krigsforsvarande russarar, og truleg også Vladimir Putin, ber på.

Dostojevskij blei såleis ein slags nasjonalist der også, mi formulering, den kristne trua fekk russiske bein å gå på. Vi ser spor av det ikkje berre i Brødrene Karamasov, men også i Idioten, ein annan av dei store romanane hans. Fyrst Mysjkin er etter Dostojevskijs utsegn ein «russisk Kristus», det absolutt gode mennesket. Til Dostojevskijs forsvar er ikkje fyrst Mysjkin ein feilfri rollemodell, snarare det motsette. Fordi han er så snill og alltid gjer det usjølviske gode, blir han i vår falne verd oppfatta som ein ... ja, idiot.

Verda blir ikkje frelst ved at alle blir russarar. Verda blir frelst ved at alle blir eitt i Kristus – det er ein ganske annleis ideologi

—  Alf Kjetil Walgermo

Like fullt teiknar Dostojevskij fram eit bilete av Kristus som i ein viss forstand gjer han til russar, noko Peter Normann Waage skriv om i biografien Fjodor M. Dostojevskij. «For å verge oss mot Vesten», siterer Waage frå fyrst Mysjkins utsegner i Idioten, «må vi la vår Kristus lyse, den Kristus som vi har bevart og som de aldri har kjent!»

«Kristus lever berre i den russiske kyrkja» er eit sitat frå Dostojevskij sjølv. Det var den russisk-ortodokse kyrkja som skulle realisere Guds rike på jorda. Dostojevskij var ein russisk-ortodoks truande på sin hals, slett ingen økumenisk innstilt person.

Messiansk tru på eige folk

Tanken om at Kristus fanst hjå det russiske folket, og spesielt hos dei russiske bøndene, blei for Dostojevskij styrkt gjennom språket: Dei russiske orda for bonde (krestjanin) og kristen (khristjanin) er svært like kvarandre. Om vi ser på Dostojevskijs biografi var det også ei oppleving med ein av dei liveigne bøndene på farens gardar som gjorde at han nådde fram til ei djup tru på Kristus – i tillegg til den dramatiske episoden der forfattaren trudde han skulle avrettast for opprør, for deretter å bli benåda i siste augneblink. Den kristne vedkjenninga hans kan knapt vere tydelegare enn slik ho var etter åra i tukthuset: «Eg trur at det ikkje finst noko skjønnare, djupare, meir tiltrekkande, sannare, klokare, modigare og meir fullkomment enn Jesus Kristus».

Waage er tydeleg på at den messianske trua på sitt eige folk forgifta mange av dei beste hovuda i Russland på denne tida. Dostojevskij var ikkje åleine. Den store forfattaren prøvde etter også å kjempe seg ut av blindpunktet der han så å seie delte ut russisk pass til Kristus. Men kimen til noko vi ser i dag, ein ideologi som har fått alvorlege følgjer, finn vi definitivt også hos Dostojevskij.

.

Kanskje var Dostojevskijs forhold til Europa like paradoksalt og polyfont som mykje av den beste skjønnlitteraturen hans. Han var ikkje primært ein politisk tenkar, men uttrykker mykje om forholdet mellom Russland og Europa i eit essay som kan lesast første band av En forfatters dagbok. Ikkje minst går det tydeleg fram korleis Dostojevskij oppfattar at europearane, som eg var inne på, ser ned på – ja, foraktar – alle russarar. Europearane ser på russarane som «sine fiender, som fremtidige ødeleggere av den europeiske sivilisasjon».

Dessverre er det trekk i tida som gjer at desse orda på nytt er aktuelle – hets av den jamne russar er noko ein kvar opplyst europear bør halde seg for god for. På den andre sida: Det er nødvendig og viktig å kritisere og pirke i «Russki mir»-ideologien som ikkje berre spelar Putin eit puss, men som verkar å ha rotfeste i store delar av det russiske folket.

Dostojevskij er inne på det i essayet «Russland og Europa»: «Hvis den russiske nasjonalidé går ut på å skape én verden, må hver og en av oss fremfor alt bli russer, det vil si seg selv». Men verda blir ikkje frelst ved at alle blir russarar. Verda blir frelst ved at alle blir eitt i Kristus – det er ein ganske annleis ideologi.

Det ortodokse paradokset

Så, har lesinga mi av Dostojevskij fått seg ein knekk av Putins inntog i Ukraina og den russisk-ortodokse patriark Kirills støtte til krigen? Tja, openbert er det kome inn nokre fleire bekymringsmoment. Den knallharde trua på den ortodokse kyrkja kopla opp mot Kristus og det russiske folket er eit aldri så lite paradoks sett opp mot vidsynet Dostojevskij elles står for.

Like fullt: Dostojevskijs polyfone litteratur kan ikkje festast eintydig til denne formelen. Bekymringspunkta er ikkje nok til å vende seg bort frå eit av dei største namna i verdslitteraturen. Eg kjem framleis til å lese romanar som Brødrene Karamasov, Idioten og Forbrytelse og straff. Det er alltid meir å hente i bøkene hans.

Essayet stod først på trykk i det nye nummeret av Vårt Lands magasin, STREK nr. 3-2022.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Kjetil Walgermo

Alf Kjetil Walgermo

Alf Kjetil Walgermo er journalist og litteraturkritikar i Vårt Land. Han er tidlegare kulturredaktør i avisa. Walgermo er også forfattar.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur