Kultur

– Drømmen om Kristi gjenoppstandelse ble hetende bærekraftig utvikling

LITTERATUR: Teologiske tenkere spilte en sentral rolle i utviklingen av dagens miljø-ideer. Det hevder historieprofessor Peder Anker.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Jeg ble veldig overrasket da jeg oppdaget det, sier Peder Anker.

Han er historieprofessor ved New York University, friluftsentusiast og forfatter av boka Livet er best ute: Friluftslivets historie og filosofi, som utkom 21. juli.

Overraskelsen Anker sikter til, er oppdagelsen han gjorde i det han kaller «obskure teologiske tidsskrift»: Teologiske tenkere har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av dagens tankegods om miljø og bærekraft, mener han.

– Kirka spilte en rolle som jeg ikke var klar over da jeg begynte å jobbe med disse spørsmålene, sier han.

«Mye av naturvernets verdigrunnlag er hentet fra en dypere kristen tradisjon», skriver Anker i bokas kapittel om kirkas friluftsliv.

Ville finne ny sjargong

Ruslende langs Akerselva i Oslo utdyper den USA-baserte professoren overfor Vårt Land: På 1960- og begynnelsen av -70-tallet vendte søkende, unge mennesker seg mot østlig filosofi og meditasjon, heller enn kirke og bønn. Samtidig kom en rekke miljøproblemer på agendaen.

Resultatet var at unge radikalere mente at den vestlige kirka forsøkte å legge jorda under seg, mens østlig tankegods som buddhisme handlet om antimaterialisme og ydmykhet.

Teologene tok det ille opp, forteller Anker: Nøkternhet og måtehold var jo sentrale kristne verdier! Dermed bestemte de seg for å vinne ungdommen tilbake – eller i det minste å snakke deres språk. Da var sjansen for frelse større.

– I et tidsskrift fant jeg noe som gjorde meg lamslått. Teologene diskuterte seg imellom hvordan de kunne finne et sekulært språk om skaperverket, som tok opp i seg det kristne budskapet, og som de kunne snakke med miljøvernere på, sier Anker.

Havnet på Brundtlands bord

Og ordene teologene kom fram til, handlet om økologisk balanse: Det lovede gudsriket på jorda var en verden uten miljøproblemer og nød. På The World Council of Churches i 1974 vedtok en rekke kirkeledere at de gikk inn for et «økologisk bærekraftig samfunn».

– For å gjøre en lang historie kort, så skapte debatten som hadde gått i en progressive delen av kirka, en ny språkbruk. Den kom til Norge, og havnet på bordet til Gro Harlem Brundtland, og siden i Brundtlandkommisjonen, sier Anker.

Jeg vil heller at folk tror på Huldra, enn at de ikke tror på noen ting

—  Peder Anker

Så da kommisjonen lanserte rapporten Vår felles framtid i 1987, var «bærekraftig utvikling» nyordet som skulle sikre en miljømessig, sosial og økonomisk harmonisk verden.

– Gamle kristne fortellinger overlever og finner nye uttrykk. Det som før var drømmen om Kristi gjenoppstandelse, ble heller hetende bærekraftig utvikling, sier professoren.

Siden har bærekrafts-ideen gått sin seiersgang i vestlige land. Gjennomslagskraften, mener Anker, skyldes at kristne forestillinger allerede ligger latent i kulturen.

– Språket vårt er kristent. Selv den mest hardbarkede sekulariserte person bruker et språk som er formet av kristne tenkere. Det synes jeg er spennende, sier han.

---

Peder Anker

  • Professor i miljøvitenskapelig historie ved New York University i USA.
  • Filosofi-mastergrad fra Universitetet i Oslo og vitenskapshistorie-doktorgrad fra Harvard.
  • Bakgrunn fra Natur og Ungdom. Aksjonerte mot avfallsdeponi i Jøssingfjorden på 1980-tallet.
  • Aktuell med boka Livet er best ute: Friluftslivets historie og filosofi (Kagge).

---

Livet er best ute

Mener friluftslivets tid er forbi

– Du skriver du blir urolig over å ekskludere kristendom fra tenking om friluftsliv og naturvern. Hvorfor det?

– I kristendommen har Gud skapt naturen, og da blir Guds skaperverk noe man må beskytte. Enten du er kristen eller ikke, er en natur uten spirituell verdi, lettere å ødelegge. Jeg vil heller at folk tror på Huldra, enn at de ikke tror på noen ting.

Jeg vil bort fra å snakke om skritt-telling og hengekøyer. Jeg vil bruke de emosjonelle ordene om friluftslivet. Lengsel, drøm og kjærlighet

—  Peder Anker

Lengsler mot det sublime står nemlig i kjernen av friluftslivet, mener Anker. Han skiller det tradisjonelle friluftslivet fra nåtidas «utendørsliv». Friluftslivet vokste fram i spennet mellom modernitetens tro på framtida og lengsel mot fortida, mellom en higen etter ren natur og drømmer om kraftverksutbygging.

– Jeg vil bort fra å snakke om friluftsliv som bare skritt-telling og hengekøyer. Jeg vil bruke de emosjonelle ordene, lengsel, drøm og kjærlighet. La oss bruke disse ordene, selv om de er store, og nesten teite.

Men lengslenes tid er forbi, ifølge Anker: Ingen drømmer om industrialisering lenger. Og ren natur finnes knapt. Den har vi rasert – med hyttefelt som utrydder arter, med karbonutslipp som smelter breer så elver tørker inn. Blant annet.

Dermed er også friluftslivets tid forbi. Igjen står skallet: Det å bevege seg utendørs, en fysisk og sosial aktivitet.

– Når du er ute og jogger, drømmer du ikke om økologisk harmoni, eller det sublime. Men jeg ser ikke ned på utendørslivet. Tvert imot, jeg oppfordrer alle til være mer ute, sier han.

Opp av asken: Plastplukking

Like fullt: Anker ønsker seg en ny type uteliv med mer meningsfullt innhold. Framtidas friluftsliv er rett og slett søppelplukking: Plast må plukkes, og svartlistearter som stillehavsøsters og pukkellaks.

– Når du plukker søppel, tenker du at «her var det fint før». Og da drømmer du om noe annet, om en plastfri framtid. Så fjerner du plasten, men neste år er det bare kommet mer. Så dette er en Sisyfos-jobb, sier professoren.

Å plukke plast på stranda, å bære en ryggsekk opp en fjelltopp, å dytte en kampestein opp en skrent: Absurde oppgaver, men likevel tilfredsstillende, mener Anker. Han vise til Camus i boka si. I Myten om Sisyfos mener den franske filosof-forfatteren at Sisyfos tross alt var tilfreds. Den greske sagnskikkelsen hadde akseptert sitt meningsløse livslodd – og som moderne mennesker, måtte han gi livet sitt mening selv.

Peder Anker. Livet er best ute: Friluftslivets historie og filosofi. Akerselva, Oslo.

Fanatisk prest

Ibsens Brand-karakter er en annen litterær skikkelse som dukker opp i Livet er best ute. Den kompromissløse presten drar menigheten med seg til fjells, og preker til dem der. Og han er «friluftslivets mytologiske opphav», mener Anker.

– Brand er jo regnet som en nokså fanatisk skikkelse?

Å gå opp på en fjelltopp og stå på snowboard ned er også en form for fanatisme, eller galskap eller kjærlighet. Brand gikk opp på fjellet for å si sine ord. Han var en som lengtet, som hadde kjærlighet og ønsket å gi uttrykk for det store.

Brand brukte et religiøst språk, et følelsesladd språk. Slik er også språket deler av miljøbevegelsen bruker for å mane til kamp: Litterære bilder som «apokalypse», «dommedag» og «vippepunkt» er like bibelske som motsetningen, den bærekraftige framtida – eller gudsriket på jorda, om du vil.

Selv har Anker sans for slike sterke metaforer. Motsatsen er det drepende tørre fagspråket: Tall og fakta som få makter å ta inn over seg.

– Men kan ikke slik religiøs språkbruk bli lammende?

– Jo. Lammende som stor kjærlighet. Jeg har møtt mange miljøvernere. Få av dem kan beskrives som lammende.


Peder Anker. Livet er best ute: Friluftslivets historie og filosofi. Akerselva, Oslo.
Maria Olerud

Maria Birkeland Olerud

Maria Birkeland Olerud er tilknyttet kulturavdelingen i Vårt Land som journalist og bokanmelder.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur