Søker det åndelige i liturgisk kunst: – Reddet meg fra meningsløsheten

Liv Kristin Holmberg har noen få ganger opplevd transcendens - en forvandling - i møte med musikken. Hun forsker på koblingene mellom liturgi, kunst og musikk, som stipendiat ved Norges musikkhøgskole (NMH). I tillegg søker hun etter å oppleve mer av denne forvandlingen - gjennom kunsten i liturgisk ramme.

– Noen ganger har jeg nesten tenkt at det har reddet meg fra meningsløsheten.

Det sier Holmberg, som selv er utdannet pianist og organist, og utøver musikken gjennom teaterkunst og performance.

Søker kontakt

Holmberg vil ikke kalle seg kristen eller troende, men søker etter en «kontakt».

– Jeg tenker at det er et stort potensiale for kontakt med det åndelige via musikken, sier hun.

Hun forklarer at hun selv lever «uopplyst», at hun kommer fra kunsten og ser inn i kirken. Men i noen få øyeblikk har hun opplevd en kontakt.

– Å, for en lykke det er. Men det er ikke ofte.

– Hva legger du i kontakt?

– Det er den følelsen av at man er en del av noe større. At det er noe som holder livet, at det er en eller annen himmel over.

[ Liv Kristin Holmberg går til graven med sin kunst ]

Rett på følelsene

Geir Olve Skeie er nevrolog og overlege ved Haukeland universitetssykehus. I tillegg er han professor II ved Griegakademiet, der han underviser om musikk og hjernen.

– Du kan bruke musikk til å sette deg i ulike transetilstander, sier Skeie, som forklarer at musikken taler direkte med følelsene.

– Lyden i seg selv påvirker følelsessentrene i hjernen, sier Skeie.

På den måten trenger ikke musikken å avkodes, slik setninger og språk må fortolkes før man kan forstå og føle på ordene. I en gudstjeneste blir dermed musikken et virkemiddel for å sette kirkegjengerne direkte inn i en høytidelig stemning, mener Skeie.

– Du kan få en ut-av-kroppen opplevelse. En følelse av at du er en del av noe som er større en deg selv. Det kan nok forsterke en gudstro, sier Skeie.

[ Kunstnere overtar prekestolen ]

Det kunstige i kunsten

Det er denne følelsen Holmberg vier så mye tid til å finne. Hun ser et særlig potensiale med musikken når den får kirkelige og liturgiske rammer.

– Jeg tror at kunsten og musikken kan forsterkes i sammenheng med noe rituelt og spirituelt, sier hun.

I konsertsaler kan Holmberg også ha fantastiske opplevelser. Men med en åndelig ramme settes musikken inn i selve livet, mener hun.

– Det er ofte ikke lagt opp til noen kobling til vårt åndelige indre, sier Holmberg om sekulære kulturscener.

– Man får det kunstige i kunsten?

– Ja, det er en interessant tanke. Hva er kunstig, hva er virkelig? Liturgien kan også ha lag av fiksjon. Samtidig kan kunstens røtter være liturgiske: at kunsten oppstod i en rituell sammenheng, sier Holmberg, som forsker på nettopp disse sammenhengene.

Du kan bruke musikk til å sette deg i ulike transetilstander

—  Geir Olve Skeie, nevrolog og musikkviter

Helhetskunstverk

Holmberg har blant annet hatt orgelperformancer i kirker for ett menneske av gangen.

– Da har du dedikasjonen og tilstedeværelsen. At det er noe på spill.

Hun peker også på sammenfallet av de åndelige, musikalske og arkitektoniske dimensjonene i kirkerommet.

– Jeg ønsker helhet. Et gesamtkunstwerk.

Gesamtkunstwerk kommer fra tysk og har røtter til tyske idealister på 1800-tallet. Det beskriver et sammensatt, helhetlig kunstverk, gjerne med filosofi som en del av kunstverket sammen med det sanselige.

Noe av det magiske ved musikken for Holmberg er at den kan gå inn i de vanskelige aspektene i livet.

– Det er magisk i den forstand at man kan plassere noe som er ubehagelig i kunstens rom og forvandle det til noe med mening og skjønnhet, sier hun.

Her trekker hun frem den katolske komponisten Olivier Messiaen (1908-1992). Komponisten mente selv at musikken stod nærmest den bibelske forestillingen.

Jon Skarpeid trekker også frem Messiaen. Skarpeid er førsteamanuensis ved institutt for kultur- og språkvitenskap på Universitetet i Stavanger. Han har skrevet doktorgrad ved NTNU om musikk som fortelling. Han mener musikken gjennom historien har avspeilet teologiske og filosofiske strømninger.

Teologi og filosofi

I perioder hvor teologene har vært opptatt av en endetid, der den nye verden kommer etter ødeleggelsen av denne, har også musikken en tydelig form, med en klar begynnelse og slutt. Med postmoderne musikkverk legges det heller opp til en fortsettelse etter stykkets slutt.

– Den postmoderne musikken har samme tilnærming som den postmodernistiske teologien, sier Skarpeid.

Her får teologien nemlig et annet syn på den nye jord.

– Her er det denne jorden som skal bli forherliget. I tråd med dette faller finaliteten vekk, og musikken påkaller heller fortsettelse.

I modernismen finner man disharmoni knyttet til tanken om at Gud er død. Hos Olivier Messiaen er det disharmoni, men også en klar slutt.

– Gud er ikke død. Han gjør modernismen kristen og sier at disharmonien er udyret i åpenbaringen.

Det disharmoniske blir knyttet til alt det ødeleggende krefter i livet og troen, ikke til en gudeløs verden, slik som hos en del andre modernister.

Liv Kristin Holmberg mener musikerne har en særegen kompetanse til å håndtere det vanskelige i livet, slik Messiaen gjør i sine verk.

– Det ubehagelige i musikken tenker jeg tilhører livet, som er vilt og absurd. Kunsten må på en eller annen måte kunne favne det, sier hun.

Noen ganger har jeg nesten tenkt at det har reddet meg fra meningsløsheten

—  Liv Kristin Holmberg

Fellesskap

Men det er ikke bare en individuell transe og selvransakelse musikken kan bidra med. For musikken er også et verktøy for å knytte mennesker sammen.

– De som lytter eller synger blir satt i samme mentale tilstand. Vi har en tendens til å komme i samme rytme når vi hører på rytmisk musikk, sier Geir Olve Skeie.

Slik kan musikken i kirkerommet skape et rent kroppslig fellesskap mellom kirkegjengerne. De samme vibrasjonene i musikken gir den samme indre rytmen.

Bønner som man sier høyt sammen kan også gi denne effekten.

– Det blir en slags musikalsk illusjon. Hvis du bare gjentar en tekst, så blir det som musikk, sier Skeie.

Å lese «Vår far i himmelen» kan dermed også gi samhold, fordi man dras inn i samme rytme.

Avantgarde

Holmberg peker også på repetisjon som en mulighet til å komme inn i en felles sinnstilstand. Hun trekker inn at ordet religion muligens kan komme fra latinske religare, som betyr forbindelse.

– Her forenes kunsten og religionen, ved at begge felt handler om å skape forbindelse, til verden, til det åndelige og til hverandre.

Men den religiøse tradisjonen splittet vei med kunsten på et tidspunkt, forteller Holmberg. Hun ønsker mer avantgarde og nyskapende kunst gjennom kirken.

– Jeg har nok et ønske om en større lekkasje fra samtidskunsten inn i kirken, sier Holmberg.