– Det er ikke litteraturens oppgave å ivareta lesernes følelser

Mandag tok forfatter Teuta Dibrani til orde for at sensitivitetslesere trengs i norsk bokbransje. Hvem kjenner karakteren bedre enn en med samme bakgrunn og erfaring, bemerket hun, mens Mala Wang-Naveen stemplet det som en «fallitterklæring for vår fantasi».

Norske forlag er imidlertid ikke ukjent med fenomenet.

Ragnfrid Trohaug er forlagssjef for barne- og ungdomslitteratur i Cappelen Damm. Hun forteller at sensitivitetslesere allerede er i bruk i denne avdelingen.

– Som Norges største forlag skal vi ha en tittel-liste som er variert, mangfoldig og som sikrer representasjon. Det gjør at vi vil og skal utgi titler som vi kanskje tradisjonelt sett ikke har utgitt, som har avsendere med annen bakgrunn og erfaring enn redaksjonen. Da sørger vi alltid for å ha kompetente konsulenter, sier hun.

– Det handler om å vite at stoffet treffer riktig, ikke å unngå at stoffet støter.

I mangel på førstehåndskunnskap

Forlagssjefen utdyper hvorfor de velger å bruke sensitivitetslesere på barne- og ungdomsfeltet.

– En bokredaksjon eller forfatter har ikke til enhver tid førstehåndskjennskap til skeiv seksualitet, etnisitet, sosioøkonomi, traumeerfaringer og så videre. Dermed er det naturlig å benytte seg av konsulenter som har slik erfaring. I og med at det er voksne som skriver for barn, bruker vi også barn som konsulenter for å treffe riktig, sier Trohaug.

Trohaug ser på sensitivitetslesere som konsulenter med særegen kompetanse – lesere hun mener er nyttig å ha med i bokproduksjonen.

Da de arbeidet med boka Skilsmissehelter av Trude Trønnes Eidsvold og Kirsten Holtmon Resaland, hyret de inn en gruppe med fire skilsmissebarn i ulike aldre og med ulik skilsmissehistorie. De bidro til å kvalitetssikre både innhold og illustrasjoner, forsikrer forlagssjefen.

– Disse barna og ungdommene hadde en spesiell kompetanse som ga forfatterne verdifulle perspektiv i arbeidet med boka.

I arbeidet med Jenny Jordahls Hva skjedde egentlig med deg?, en bok om spiseforstyrrelser, brukte de psykologspesialist Silje Fredheim som både klassisk fagkonsulent og sensitivitetsleser.

[ Forfatter mener norsk litteratur trenger «sensitivitetslesere» ]

---

Sensitivitetslesere

• En type konsulenter i bokbransjen som de seneste årene har blitt mer og mer utbredt i USA. Deres rolle er å gjennomlese bokmanus og sikre at skjønnlitterære bøker ikke inneholder støtende innhold når en forfatter skriver om en karakter med bakgrunn eller erfaringer forfatteren ikke har selv.
• Det skiller seg fra klassisk redaktørarbeid ved at man hyrer inn en konsulent som selv har den samme minoritetsbakgrunnen som hovedkarakteren i boka.
• Forfatter Teuta Dibrani mener norsk bokbransje vil ha godt av slike lesninger, og ser ingen merkbar forskjell på dét og god research. Mala Wang-Naveen frykter det vil vingeklippe forfattere og frata dem deres frihet.

---

Hva med voksenlitteraturen?

– Det er ikke vanlig å snakke om sensitivitetslesere hos oss. Det er ikke mye til tema, sier Kari Marstein, sjefredaktør for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal.

Hun snakker på vegne av voksenlitteraturen i Gyldendal, og understreker at forleggere for barne- og ungdomslitteratur kan ha gode grunner til å se annerledes på det. Deres lesere er ikke like trente tolkere av virkeligheten.

– Hele begrepet om sensitivitet overfor voksne lesere mener jeg derimot er problematisk. Det er ikke litteraturens oppgave å ivareta lesernes følelser, sier hun og fortsetter.

Marstein mener forestilling om at litteratur «ikke skal kunne berøre, krenke eller vekke uro» er problematisk.

– Det vil heller aldri være mulig å ta hensyn til alle, fordi man har ikke tilgang til folks individuelle historier. Jeg synes det er et umulig ansvar å pålegge kunsten og det er også grunnleggende i vårt kunstsyn at kunsten skal kunne provosere og utfordre våre forestillinger.

En forfatter skal i prinsippet også kunne skrive om mennesker som ikke ligner henne selv

—  Kari Marstein, sjefredaktør i Gyldendal

Marstein mener sensitivitetslesere er et uklart og vanskelig begrep å forholde seg til, og påpeker at det i stor grad tilhører amerikansk offentlighet.

– En forfatter skal i prinsippet også kunne skrive om mennesker som ikke ligner henne selv. Det dreier seg om research, og eventuelt å benytte fagkonsulenter om man trenger det, sier sjefredaktøren.

Hun legger til at det blir «forferdelig trist litteratur» dersom man bare kan skrive ut ifra eget ståsted.

– Vår forestilling om litteratur hviler på premisset om at det finnes noe felles.

[ Teolog foreslår å bruke «hen» om Gud: – Mer inkluderende ]

Ser ikke behovet

– Vi bruker ikke sensitivitetslesere for å sikre at bøkene vi gir ut ikke har støtende innhold.

Det sier Vegard Bye, kommunikasjonsansvarlig for skjønnlitteratur i Aschehoug.

– Når det er sagt, har vi lang tradisjon for å bruke ekspert-lesere ved tilfeller der forfatteren skriver om et emne som krever særlig faglig kompetanse, sier han.

Heller ikke forlaget Bonnier, tidligere Strawberry, bruker sensitivitetslesere.

– Vi anser det som en naturlig del av redaktørgjerningen å forholde seg til alle sider av en tekst – også det som eventuelt kan være følsomt innhold, sier Anne Fløtaker, redaksjonssjef for skjønnlitteratur.

Hun mener de har redaktører, manusvaskere og korrekturlesere som «ikke er redde for å påpeke det» dersom de mener at noe innhold kan oppfattes som støtende.

– Men til syvende og sist er det selvsagt forfatteren som avgjør hvilken bok han eller hun vil skrive, sier Fløtaker.

– Vil dere vurdere det i fremtiden?

– Jeg anser det som langt mer realistisk at vi i større grad bevisstgjør redaktørene enn at vi tar i bruk egne sensitivitetslesere. Jeg tror også de fleste forfattere og redaktører trekker inn de konsulentene de mener at en tekst har behov for i arbeidet med å ferdigstille et verk.