Den siste boka i Bibelen har ikke mange lesere, og få som Hans Johan Sagrusten. Soknepresten i Lom har lest Johannes’ åpenbaring om og om igjen, oftest i den greske originalversjon. Boka han nå har skrevet har fått tittelen Johannes’ openberring – Ein samtidsvisjon. Der skriver han:
Alle som les boka i dag, lever under eit trykk frå verda omkring seg. Dei ser krig, svolt og død dundre fram over jorda. Dei ser trea på jorda brenne opp, dei ser livet i havet døy, dei ser sola få makt til å brenne menneska med eld. Dei ser dyriske krefter ta makta rundt seg. Og dei veit ikkje kva dei skal gjera.
Skremmende speilbilder
Dyret i Åpenbaringen har skremt lesere i over nitten hundre år. Når menigheten utsier ordene «jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger» er det å vende ryggen til Draken, som han også blir kalt i Åpenbaringen. Forsakinga er «ei dagleg spyttklyse i andletet på motstandaren», skriver Sagrusten.
Han ser speilbildet av dyret i «både personar og statar, organisasjonar og strukturar.» Rytterne på den svarte, den røde og den gulbleke hesten er krigen, sulten og døden som rir fram over jorda. Sju skåler er fulle av Guds vrede, og innholdet gjenkjenner Sagrusten i avisartikler og forskningsrapporter om klimakatastrofe og naturødeleggelser. Lenge forvaltet vi jorda etter beste evne. Men nå har det snudd.
– Vi er ikke lenger på livets side. Vi er på dødens side. Vi er de første generasjonene som legger jorda øde, mener Sagrusten.
Det som da er verre enn å miste livet, er å miste motet, skriver han. Omslaget på Sagrustens bok er dominert av et øye.
– Boka gransker oss når vi leser. Den begynner å bla i oss og spør hvorfor lever du slik?
I boka skriver Sagrusten at Åpenbaringen vil riste i oss og banke likegyldigheten ut av oss.
---
Hans Johan Sagrusten
- Født 1970.
- Sokneprest i Lom, teolog, bibeloversetter og forfatter.
- Aktuell med boka Johannes’ openberring. Ein samtidsvisjon (Verbum)
---
Personlig bok
– Selv Martin Luther fikk ikke mye ut av boka. Har du også slitt?
– Jeg tror jeg alltid har hatt egenskapen å kunne la meg gripe av bildene Johannes bruker. Jeg henger meg ikke opp i det jeg ikke forstår, men ser hva som skjer når jeg lar det begynne å tale til meg. At man ikke skjønner alt, kan bare gjøre boka rikere.
Hieronymus Bosch, Gustav Doré, Albrecht Dürer, William Blake, Michelangelo, Fra Angelico – kunsthistorien er stinn av skildringer inspirert av Bibelens siste bok. I Sagrustens bok finner du bare noen enkle strektegninger. I teksten siterer han lyrikere som Olav H. Hauge og R.S. Thomas, diktere fra hans «litterære fristed» som har dukket fram under arbeidet med boka. Ellers har han styrt unna inntrykk fra andres tolkninger. Han har ikke befattet seg med alt som er skrevet, malt, komponert og filmatisert.
Vi er de første generasjonene som legger jorda øde.
— Hans Johan Sagrusten
– Da ville det det fort blitt ei drøfting, men dette er ei veldig personlig bok, sier han.
– Hva er det som har berørt deg personlig?
– Det er følelsen av gjenkjennelse, sier han om den overraskende opplevelsen av at teksten forstår oss.
Første generasjon
– Med en distanse på 1.900 år skildrer boka det jeg ser rundt meg. Dette er den boka i Bibelen som skildrer en natur i brå forandring, sola som svir skog, mark og mennesker, livet i havet som dør. Det er bilder som mennesker for bare 50 år siden neppe ville tenke var realistiske, men nå skjer det rundt oss, sier Sagrusten.
– Når vi leser en bibeltekst så direkte inn i vår tid, risikerer vi ikke da å si at den ikke har kunnet tale slik tidligere?
– Jeg tror at mennesker alltid går til tekster fulle av bilder og kjenner at tekster forstår oss. En som skriver om dette som meg om 50 år, vil kanskje finne andre ting, eller det samme, bare enda sterkere. At natur forandrer seg, har folk bare kunnet se i mindre skala. Ingen generasjoner før oss har opplevd at det skjer i stor skala og at det gjelder hele jorda. Åpenbaringen har et språk for dette, og da gjelder det at kirka ikke vender ryggen til de sammenhengene som er åpenbare.
Han retter advarselen mot alle vestlige kirker.
– Når vitenskapen nå bruker ord om klimakrisa som Johannes brukte for 1.900 år siden, må ikke kirka være klimafornektere, advarer han, uten å ville rette advarselen direkte mot noe bestemt kirkelig miljø.
[ Pastoren skal tie i forsamlingen ]
Eget ansikt
– Hva har det kostet deg å gå så dypt inn i dette prosjektet?
– Det har vært en kamp å skrive boka, og det har tatt fire år. Tidligere har jeg skrevet mer faglige bøker der jeg står trygt bak stoffet. Nå kommer jeg fram på en skarpere måte. Jeg har vært redd for å ødelegge et verdifullt stoff. Jeg ønsker å skrive på en måte som gjør at lesere vil gå inn i det, svarer han.
– Hva har det kostet deg eksistensielt å se apokalypsens ryttere i hvitøyet?
– Boka gir et arsenal av bilder som jeg har med meg når jeg ser nyhetene. Da kan jeg gjenkjenne dem, der er rytteren på den svarte hesten, der er han på den røde. Bildene blir tolkningsnøkler til å se verden og oppdage at dette så også Johannes.
Sagrusten finner en omsorg i teksten, men den skremmer ham også.
– Du kan se dyriske trekk ved hendelser og utviklingen i vår samtid, men det mest skremmende er kanskje når du ser trekk ved ditt eget fjes i enkelte situasjoner. Det er ikke bare en smerte, men det er også en omsorg i det at teksten har ord for det vi ser rundt oss i dag, svarer han.
Slik beskriver han det skremmende speilbildet:
Den verste augeblinken er når vi innser: Det er eg som er dyret. Det er eg som er bølla i skulegarden. Når vi lyfter blikket frå tastaturet og tenkjer: Nå har eg vorte ein av dei. Ein i den store hopen. Når vi ser vårt eige andlet i flokken som ropar «krossfest». Når vi ser oss sjølv rope «Heil!» i kor. Andletet ser så framandt ut, med stygge, forvridde andletsdrag, men det er ingen tvil. Det er oss.
[ Erling Rimehaug: – Håp er noe helt annet enn optimisme ]
Profet
– Du går inn i profetens rolle. Det har profeter før deg kviet seg for. I hvor stor grad har du kviet deg for å skrive boka?
– I stor grad. Det enkleste hadde vært å la være. Men jeg har kjent en sterk forpliktelse. Det haster. Jeg hadde sviktet min oppgave om jeg ikke jobbet videre med det. Jeg ser ikke på meg selv som en profet, men alle som skriver og formidler har en forpliktelse til å gi videre det man har sett klart, om enn i små glimt.
Teksten setter oss i et spenn – er dette noe som skjer nå eller i framtida?
— Hans Johan Sagrusten
– Det kan virke lammende å lese Åpenbaringen, fordi Johannes beskriver noe som virker uunngåelig. Hva er Johannes’ utfordring til handling?
– Det er et vanskelig spørsmål. Teksten setter oss i et spenn – er dette noe som skjer nå eller i framtida? Jeg skildrer det jeg ser i samtida nå og som er relevant. En annen spenning er den du peker på. Skildrer boka det som må skje, eller utfordrer boka oss til å forsøke å forandre historiens gang? Jeg tror det er verdifullt at boka ikke gir noe klart svar på det. Jeg vil heller ikke kunne gi noe svar.
Fantastisk
Sagrusten mener boka er fantastisk nettopp fordi den snakker i bilder og ikke gir svar på alle spørsmål. Johannes lar være å tolke. Han navngir ingen keiser eller hendelse i sin samtid.
– Nettopp fordi den er åpen og fri for detaljerte tolkninger, blir boka en utfordrende speilhall for oss, sier han.
– Hva er den største faren ved tolkningen av teksten?
– Å henge det på noen andre og si at dette handler om dem der borte. Det avgjørende for meg er at hvert speil viser et speilbilde som avslører noe ved meg selv og min egen tid, svarer han.