«Jeg blir stadig avkrevd en grunn for hvorfor jeg ikke drikker»

­Jeg drikker ikke alkohol. Det er et kjennetegn ved meg. Det var det ikke før, da jeg drakk alkohol som andre. Glasset i hånden, rusen utover kvelden, taxien hjem. Alt var som det skulle i verden, ingenting stod ut. Om jeg ble full eller ikke, så var jeg vanlig. Men det er jeg ikke lenger, for den som ikke drikker alkohol, er ikke helt vanlig i den lille stripa av verden der jeg befinner meg.

Jeg var aldri avhengig av alkohol. Jeg har ikke kjempet meg ut av misbruk, har ingen personlig historie å fortelle om hvordan alkohol brøt meg ned eller ødela for meg selv, jobben eller familien. Jeg drakk ikke så mye, men selv små mengder tålte jeg dårlig. Jeg husker de siste glassene: to kjølige glass rosévin en vakker sommerkveld på en restaurant i Lund for fire år siden. Migreneanfallet jeg fikk, var av de kraftigste jeg har hatt, synsforstyrrelsene utrolige og fulle av farger som ikke fantes. Hodesmertene varte i dagevis, og verken kroppen eller hjernen falt til ro før etter fire dager. Jeg gjorde det slutt med alkohol da, og bruddet var endelig.

Hva synes du? Er grunnen god nok?

Hvorfor drikker du ikke er et spørsmål jeg oppfatter som pinlig, særlig når det kommer fra en fremmed, fordi det på en måte er både blindt og kravstort

—  Tyra Tronstad

Et kontraktsbrudd

Slik det er for andre som ikke drikker, er det også for meg: Jeg blir stadig avkrevd en grunn. Det har tatt meg tid å forstå på hvilken måte mitt glass med Cola Zero blant vinglassene er et brudd på en sosial kontrakt, men det er tydelig at det er det. Jeg merket aldri noe til denne kontrakten da jeg drakk vin og øl som andre, men jeg merket den umiddelbart den dagen jeg stod der uten.

Hvorfor drikker du ikke er et spørsmål jeg oppfatter som pinlig, særlig når det kommer fra en fremmed, fordi det på en måte er både blindt og kravstort. Jeg tenker: Forstår du ikke hvor rart det er? Legger du ikke merke til at det ikke kan pareres med hvorfor drikker du, fordi det ville ha vært fullstendig urimelig? Hører du ikke hvordan du stiller opp normen akkurat her, akkurat nå?

Jeg tror kravet om et svar handler om at mitt glass cola kan bli oppfattet som at jeg tar avstand fra kollektivet, at det på en eller annen måte er et utsagn om fellesskapet jeg forsøker å være en del av. Særlig når grunnen ikke er at jeg faller inn under kategorien alkoholiker og er en av dem som, ifølge skjemaet, ikke kan drikke mer. Min grunn til ikke å drikke har noe uangripelig ved seg fordi den har med sykdom å gjøre, og det beskytter meg. Ofte gir jeg ikke flere opplysninger, for eksempel den om at selv om jeg fikk vite at jeg aldri skulle få et migreneanfall til i livet, så har jeg likevel ikke lyst til å drikke. Dette er slik jeg vil leve. Jeg kunne ha utdypet det, men det er ikke poenget. Poenget er den evinnelige følelsen av kontraktsbrudd.

---

Tyra Teodora Tronstad

• Skjønnlitterær forfatter (f. 1972).
• Debuterte med diktsamlingen Mandag morgen står de døde i kø (2007).
• Har vunnet Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok for både Mørket kommer innenfra (2016) og Flaggermusmusikk (2019).
• Tidligere i år ga hun ut voksenromanen Det finnes ingen grenser for gult.

---

Fortellingene

Det at jeg ikke drikker, har fått større konsekvenser for mitt sosiale liv enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Kulturen jeg lever i har alkohol som sitt sosiale brennstoff, så jeg organiserer mitt sosiale liv, og også mitt profesjonelle liv som forfatter, på andre måter og på andre tidspunkter enn de der alkoholen er en del av fellesskapets selvforståelse. Det betyr ikke at jeg ikke kommer på festene, for det gjør jeg.

Det er mulig å se på dem som fortellinger, eller som strukturer. Invitasjonen til jentekvelden med overskriften «Bobler! Nå!» er starten på en fortelling om kvinnefellesskap der det er vin i alle kapitler, og invitasjonen som gjelder meg, gjelder altså bare delvis. Jobbfesten er forpliktet til å være en hierarkisk fortelling om sjenerøsitet og belønning: to aperitiffer, fire enheter til maten, og så bonger til baren. Vi har tross alt gått med overskudd, og dette overskuddet skal risles ned i glassene. Og på den myteomspunne forlagsfesten er «så mye vin man vil» en del av selve grunnen gjestene står på. Et fravær av vin ville ført til sammenbrudd, det ville vært en enorm fornærmelse, ingen ville kommet.

Ja, ja. Når disse selskapene har vart en stund, enten det med venninnene, forfatterne eller næringslivskollegene, og folk er på vei ned i det tredje glasset, lukker jeg døra til romkapselen og glir hjemover til moderskipet. Jeg passer ikke lenger så godt inn, rusen gjør at dørene lukker seg uansett. Jeg elsker mine venner like mye, men nå passer det med forskjellige rom. Men alle disse fortellingene om alkohol, disse bruksanvisningene som vi så villig internaliserer, har blitt både tydelige og underlige for meg fordi jeg står utenfor dem. Forfattere diskuterer og analyserer alt mellom himmel og jord, men veldig sjelden dette. Det alkoholfrie livet er for meg et liv i stor frihet, men også jeg snakker veldig sjelden om denne friheten med noen.

[ Operaen bruker gratisarbeid fra unge for å nå de unge ]

Alminneligheten

«I boka om litteraturen er det alkohol på alle sidene», står det et sted i romanen Ædru av den danske forfatteren Jesper Stein. Jeg fant boka i stabler i København. Han er populær, jeg skal komme tilbake til ham. Mange forfattere og kunstnere har blitt dyrket for både det de har skapt og for sin alkoholavhengighet, som i de mest romantiserende øyeblikk blir sett på som to sider av samme sak. Alkohol blir ofte omskrevet som en slags identitetsbærer eller ressurs, enten som en nødvendig destruktiv kraft, eller som noe som setter forfatteren i kontakt med sine kreative krefter.

Forfattere portretteres også med vinglass i hendene eller ølen foran seg, som på Litteraturhuset, der Steffen Kverneland har portrettert en hel forfattergenerasjon – og for her å benytte anledningen til å fornærme ved hjelp av en språklig klisjé – med noe godt i glasset. Sylvi Listhaugs «i dette landet spiser vi svin og drikker alkohol» er noe ingen av mine venstreorienterte venner vil signere på, men alkoholdelen av utsagnet bekreftes av hele denne veggen. Slik gjør vi det her.

Wellness- og helsebølgen har gjort at både forfattere og kunstnere både løper og løfter, og mange har et annet forhold til alkohol enn generasjonen før dem. Men at alkohol hører hjemme i fellesskapet av forfattere og kunstnere, som festens fundament og belønningens vesen, er ikke annerledes. Det har vært sånn lenge. Det er heller ikke bare en forfattergreie, det er en alminnelig greie. En slags konsensus, et vingeslag tvers gjennom samfunnslagene, muligens med unntak av steder i bibelbeltet der jeg aldri vokste opp.

[ Studentlederen mener Operaen utnytter unge ]

Høyttaleranlegget

Østerdalen, 1992: Jeg var atten og gikk på videregående, da rektor kalte meg opp over høyttaleranlegget og ba meg komme til hans kontor. Jeg ble engstelig, det lå i kortene at det måtte være alvor. Jeg følte alles blikk i ryggen, men det var ingenting mot hva jeg følte etterpå, på vei ned trappene og hjem til hybelen. Det rektor hadde sagt til meg, var at han hadde hørt rykter om at jeg røykte hasj. Å kalle meg opp over høyttaleranlegget for ikke bare å konfrontere meg, men samtidig å la alle få vite om det, var en strategi. Å røyke hasj på Tynset tidlig på nittitallet var det samme som å ha bosatt seg i nærheten av djevelen selv. Narkotika var samlebetegnelsen på all ond rus, og det var visst mye av det på Røros. Men til denne fjellbygda måtte den ikke komme, og derfor måtte ondet tas ved roten. Jeg skulle henges ut, som forebygging.

Gapestokken han satte meg i, var den for de uskyldig dømte. Jeg hadde ikke gjort det han anklaget meg for, men gapestokker virker uansett. Det var først som voksen, da jeg hadde trådt inn i litteraturfeltets romkapsel for de ikke-drikkende, at jeg følte sinne og ikke lenger skam for denne maktutøvelsen. Raseri kommer ofte forsinket hos meg, og det var først nå jeg klarte å ta inn over meg hvordan toleransen for alkohol i bygdemiljøet hadde vært mer eller mindre endeløs. Du kunne drikke deg sanseløs foran alle på sprit du ikke ante hvor kom fra. Det var naturlig. Det kvalifiserte aldri til rektors kontor. Men bare et tøysete rykte om et rusmiddel jeg ikke hadde brukt, var verdt en torpedo. Og en torpedo var det.

I Østerdalen på åttitallet var bygdefesten inngangen til det sosiale voksenlivet, og der var du velkommen når du var konfirmert. Aldersgrensen kunne forsvares fordi det lille grendehuset ikke serverte alkohol, men pølser, brus og kopper halvfulle med kaffe. Ved bordene, et stykke fra dansebandet, satt voksne menn med nok hjemmebrent i en kanne under bordet til å servere enhver femtenåring som ville ha. Øl på puben var vi for unge til. At introduseringen til voksenlivet skulle foregå slik, var udiskutabelt, det var en metode, det var overføring av drikkingens hvordan. Vi skulle innvies, vi gledet oss, overalt fantes bekreftelsen på at dette var normalitet, og til slutt kastet vi opp i snøhaugen. Alt var som det skulle, og når mandagen kom, og den normale sjenansen var gjenopprettet, visste vi at det skulle komme en ny lørdag med åpne sluser.

Det var i dette rommet vi kunne nærme oss de unge mennene og de oss, noe vi uten tilgangen til kannene under bordet ville hatt problemer med. Dette var en voksen måte å være i verden på. Foreldrene våre snakket ofte alvorlig om å komme seg trygt hjem. Alle var redde for hjemturen på glatte østerdalsveier i mørket. Gratisfylla, den der femten år gamle jenter fikk sprit på fjerdedagsfesten av menn på alder med sine fedre, kan jeg ikke huske at ble problematisert. Den var normal. Det var på en slik fest at en jeg kjente ble voldtatt av en dritings guttegjeng hun hadde gått i klasse med siden barneskolen. Da vi snakket om det, var det som om vi snakket om et uvær eller en naturkatastrofe, noe utenfor det menneskelig styrte. Moren hennes sa at det var best hun glemte hele greia.

Men slike hendelser var ikke en del av samfunnets samtale om rus med seg selv, for den samtalen handlet om sekkebetegnelsen narkotika, en fare som truet oss utenfra. Én gang og du er hekta, sa politifolk på kampanjebesøk og sa at vi virkelig måtte passe oss. De sang mens de spilte gitar: Fra bagatell og til helvete, det kan gå temmelig fort. Da er det seint å angre på det du har gjort.

Alkohol gir folk åpenbart mange gleder, men skammen når det går galt, er det ikke så ofte folk deler

—  Tyra Tronstad

Ansvaret

I Danmark har forfatteren Jesper Steins bok blitt en salgssuksess. Det er en ærlig og presis fortelling om kampen mot avhengighet, gjennom et Minnesota-program som legger vekt på å bearbeide egne følelser som skyld og skam og erkjenne sine løgner, sitt svik og sine egentlige motiver. Den levner liten tvil om at å bli edru etter tretti års drikking, er en enorm jobb. Den avhengige hjernen er en fryktelig motspiller. Når Stein skriver om det, foretar han ikke bare et oppgjør med løgnene og selvbedraget som opprettholdt drikkingen, men også med litteraturfeltets rusforherligelse og de litterære idolene som også var med på å opprettholde stillaset rundt hans alkoholiserte forfatter-jeg.

Han kler av alt sammen, klarer som edru ikke å lese verken Vigdis Hjorth eller Tomas Espedal som før, og det virker nærmest som om han er lei seg for det. Men sløret er borte, og det har seg slik at han nå ser forherligelse, unnskyldninger og blinde flekker hvor enn han går. Han støtter seg til Per Olov Enquist, som også har beskrevet sin dramatiske tørrlegging i boka Et annet liv. Den store dramatikeren var også i ferd med å drikke seg i hjel. Men han ble edru, overlevde og skrev videre, i motsetning til forfatteren Ole Lund Kirkegaard, som døde på tristeste vis i en snøfonn, på vei hjem fra kroa.

Men det stiger et paradoks opp fra sidene i Jesper Steins bok. Selv ikke fra dypet av en Minnesotaklinikk og etter flere tiårs drikking, skadde barn og utslitte (og med tiden fraskilte) ektefeller kommer han med særlig mye systemkritikk. Han tar skammen. Sier unnskyld. Avkler litteraturfeltets blinde alkoholflekk, men legger likevel skylden på seg selv. På den måten hevder han at alkoholisme er på en eller annen måte alltid personlig. At kulturens syn på alkohol nok opprettholdes kollektivt, men at ulempene må – og skal – betales av individet. Etter tretti års intens avhengighet virker det som om han fortsatt lar alkoholen selv gå fri.

Jeg følte alles blikk i ryggen, men det var ingenting mot hva jeg følte etterpå, på vei ned trappene og hjem til hybelen

—  Tyra Teodora Tronstad

Andre stoffer får ikke slippe unna på den måten. Kokain, amfetamin, piller kjøpt på internett, opiater fra USA, cannabis fra et sted nede ved elva: Alle, som regel, definert som problematiske i seg selv, farlige nettopp i egenskap av sin kjemi. Ansvaret for avhengigheten legges litt her og der: ungdomsmiljøet, de organiserte kriminelle, smuglerne, slepphendte leger, de amerikanske legemiddelselskapene, dealerne på gatehjørnene, det mørke nettet. Blir du avhengig, er det et resultat av sterke stoffer og sterke krefter. Blir du derimot avhengig av alkohol, er det hos deg selv problemet ligger. Du er et menneske som har mistet grepet. Det hefter ved deg. Du taklet det ikke, og det burde du gjort.

Alkohol gir folk åpenbart mange gleder, men skammen når det går galt, er det ikke så ofte folk deler. Det er ikke så rart, for stigmaet er betydelig. At avhengighet er en naturlig reaksjon på alkohol over tid, fordi alkohol er alkohol og hjernen er hjernen, og at den hjernen som tåler mye alkohol over tid uten å skades av det, ikke finnes, hører man ikke så ofte noen nevne. Fellesskapet over vinglasset bæres oppe av en tro på at vi tåler det, for det er det bare noen få som ikke gjør, og disse noen få er ikke oss. Disse få må på Minnesotaklinikken og jobbe med seg selv, som Jesper Stein.

[ Katolsk prest: – Alkoholen kan hjelpe sjelesorgen ]

Alkoholikeren

En som ikke tar på seg skammen helt alene, er amerikanske Holly Whitaker i boken Quit Like a Woman. The Radical Choice to Not Drink in a Culture Obsessed with Alcohol. Whitaker var en tilsynelatende vellykket kvinne i trettiårene med god jobb, men var i det stille i ferd med å drikke seg i hjel. Det så ikke bra ut, det gikk i mange flasker om dagen. I boka skriver hun om veien til å bli edru, slik så mange andre har gjort. Det er en ferd gjennom amerikanske terapivarianter og wellness-trender, og mye er som hos Jesper Stein: Som leser får man inntrykk av hvilken enorm jobb som må gjøres for å bygge opp det alkoholavhengigheten har revet ned.

Men til forskjell fra Stein har Whitaker er skarpt blikk på de kulturelle og økonomiske systemene som bygger opp under og opprettholder alkohol som et gode, til tross for alt man vet om hvordan det ikke er det. Og hun argumenterer for hvordan markedsføringen av alkohol som frigjørende og inspirerende, retter seg særlig mot kvinner, nøyaktig slik tobakksfabrikantene en gang gjorde det når de trengte tilgangen til nye markeder. Hennes ferd mot å bli edru er grunnleggende systemkritisk, og det er også bokas styrke og trolig også grunnen til at så mange har fattet interesse for den. Hun er en hard kritiker av selve alkoholkulturen, og særlig hvordan den hjelper og opprettholder kvinners avhengighet, og det berører, fordi hun selv har blitt så rammet av den.

Dette er alkohol for kvinner, for jenter, for venninner, bobler er ensbetydende med det nære, gode, intime venninnefellesskapet, det er drikken for betroelser, den gode samtalen, det er frigjøring

—  Tyra Tronstad

Forresten forkaster hun hele begrepet alkoholiker. Selve ordet alkoholisme er ifølge Whitaker et prisme som kan brukes til å forstå vår egen alkoholkultur. For samtidig som vi ser på alkohol som en selvsagt del av feiringer, overganger, riter og fester, og bruker det hele tiden, er det bare et fåtall som kvalifiserer til betegnelsen alkoholiker, slik vi definerer den. Den alkoholsentrerte kulturen argumenterer dermed for at alkohol bare er farlig for noen, men ikke for alle, og nettopp dette gir flertallet en god grunn til å forsvare sin egen bruk. Whitaker anerkjenner selvsagt at det finnes ulike grader av sårbarhet, det har hun selv fått erfare nokså bittert, men begrepet alkoholiker gjør at problemet bare gjelder disse få, ukontrollerbare, de som har mistet det. Alkoholikeren er den andre.

Whitaker er rasende på alkoholkulturen. Samtidig er hun morsom, og det er ikke vanskelig å følge henne når hun beskriver hvordan kulturen omkring henne har normalisert alkohol fullstendig og gjort den selvsagt i nesten enhver sammenheng. Og selv om jeg ikke faller for alle hennes selvhjelpsråd (noen vil helt sikkert ha glede av dem), er det fint å lese hvordan hun radbrekker kulturens forestillinger, de som holdt henne selv fast i avhengigheten. Hun gjør seg fri ved å sprenge sammenhenger fram fra fjell. Det er åpenbart mye terapi i å gå løs på konvensjoner. Whitaker freser, og dette er etter hukommelsen: Glem etikettene, vi snakker om etanol. Det er ikke eleganse på flaske, identitet i et glass. Det er et brennstoff, det får biler til å kjøre, og dette drikker du. Det er et løsemiddel, og så tror du ikke det skader deg? Du driver og stresser med prosessert mat, men dette er gift. Vi driver rett og slett og drikker gift. Hva hvis vi, og særlig vi kvinner, rett og slett avviste hele greia? Da snakker vi opprør. Da snakker vi frihet.

[ Ole Robert Sunde hvisket til kona at hun måtte gi slipp – så gjorde hun det ]

Boblene

Whitakers angrep på markedsføringen av alkohol mot kvinner traff meg. Jeg har sett det hun har sett, jeg har bare vært mer undrende enn analytisk. På et eller annet tidspunkt ble bobler et vanlig ord i Norge. Jeg vet ikke helt når, men plutselig var det bobler det het. Boblene bor i Vinmonopolets jenteavdeling, og flaskene er rosa, lilla eller med strøk av gull og sølv. Dette er alkohol for kvinner, for jenter, for venninner, bobler er ensbetydende med det nære, gode, intime venninnefellesskapet, det er drikken for betroelser, den gode samtalen, det er frigjøring. På festen der vi ikke lenger røyker inne, serverer mat uten sukker og palmeolje, og av og til diskuterer styrketrening, er boblene fortsatt utelatt fra helseanalysen, de er inspirasjon, de er selve festen. Jeg deltar i de boblende fellesskapene, jeg også, jeg bare sørger for å ha med meg en flaske som ligner, men som er uten alkohol, og som jeg gleder meg over navnet på: Oddbird. Jeg seiler under falskt flagg i lykkeboblenes fjord, men det ser i alle fall tilforlatelig ut.

Men den rosa jentehylla på Vinmonopolet har jeg tenkt mye på. Jeg tror ikke kvinner er tjent med å la den innsmigrende markedsføringen få eie sannheten om et rusmiddel som kan gjøre så stor skade. At noe er rosa, økologisk, elegant, smaker veldig godt og er dyrt, gjør ikke at hjernene våre tåler etanol bedre. Helsedirektoratet har akkurat foreslått at alkohol skal merkes med en advarsel om kreftfare, tretti år etter at forskere ble klar over koblingen. Og det er snodig på sin egen måte at en slik advarsel først kommer når det er kreft det gjelder. Alkohol kan gjøre deg dypt avhengig over tid og være svært skadelig også uten kreft. Spør problemdrikkeres barn eller et tilfeldig utvalg voldsofre.

Det er krevende å legge seg ut med en hel kulturs avhengighet, det vet sikkert Helsedirektoratet. Men man legger seg ikke helt ut med alkoholkulturens selvforståelse hvis man bare advarer mot kreft, man bryter ikke kontrakten fullstendig, man er bare fornuftig, rasjonell og forskningsbasert. Kreft er udiskutabelt farlig, kreft er en kamp. Advarslene har ikke kommet ennå, og alkoholprodusentene vil helst ikke ha dem. Når det er rosa sløyfer på lykkeboblene, er det foreløpig ikke sånne rosa sløyfer.

[ Sokneprest mener Oslos uteliv bidrar til mental helse ]

Kontrakten

Trenden sober curious har vart en stund, og omsider virker det som om nordmenn har blitt oppmerksomme på den. Den feier i alle fall over Instagram og innebærer en innfallsvinkel til alkohol som ikke handler om totalavhold, men om moderasjon. Den er en mild form for systemkritikk og en glede over å slippe rus, en glede som samtidig kringkastes med en viss stolthet. Den representerer trolig en naturlig forlengelse av wellness-bølgen, for var det også ikke lenge ganske ironisk at collagenshots og rawfood erstattet fett og sukker, mens drinkene var fredet?

Avhengighetens kompleksitet løses trolig ikke av sober curious, men fra mitt hjørne, fra det evinnelige Cola Zero-glasset, er det fint å se flere oddbirds. Jeg vil ikke si at andre ikke skal drikke, men jeg er lei av den totale fortrengningen av hva alkohol gjør. Jeg er lei av det udiskutable, det selvsagte, at alkohol så sjelden analyseres som system. Sober curious, hva det nå enn kan oversettes med, skaper i beste fall et litt større rom, et opprør uten fordømmelse, et sted for en litt annen samtale. Tenkemåten er i alle fall et brudd med forestillingen om at alkohol må være selve bærebjelken for fellesskapet, og ser det åpenbart skrudde i at alkohol er det stoffet du må forklare hvorfor du ikke bruker. Den gjør ikke alkohol til det innlysende, presenterer den ikke som en evig norm. Det trenger den ikke være.

Et liv uten at alkohol definerer så mange sosiale fellesskap, finnes. Det finnes. Det er pussig at det føles som et opprør, men slik er trolig bruddets natur.

Dette essayet stod først på trykk i Samtiden.