Hvisket til kona at hun måtte gi slipp - så gjorde hun det

Hjemme hos Ole Robert Sunde i Thereses gate er leiligheten som før. Ingenting er endret etter at kona døde for seks år siden. På veggene henger kunsten hennes, mønstrete bilder av Marit Gulbrandsen, som hun het.

– Du røyker ikke, du? spør Sunde idet jeg kommer opp trappa.

Det har nemlig han gjort i mange år, og da er pusten langt tyngre opp til fjerde etasje.

Jeg får en espresso og litt sjokolade.

Så skal vi i gang med alvorligere saker. Sunde er aktuell med Langsom marmor, som blir den siste av en sorgtrilogi med dypt personlige bøker der forfatteren vandrer rundt i Oslos gater og tenker på kona. Det er vandringene, med avsporinger, oppheng i detaljer og anekdoter, som er sentralt i alle de tre romanene.

Den naive barnetroen

– Du skriver om at din kone hadde en barnetro?

– Hun har alltid hatt en sånn fin barnetro, ja. Litt naiv, men vakker barnetro. Hun er oppdratt veldig kristent, ikke gamle testamentet, bare nye testamentet, Kristus, kjærlighet og de greiene der.

Samtidig påpeker Sunde at konas oppvekst også var preget av indremisjon, borgerlighet og avholdsbevegelse.

– Tror du det var noe i det hun trodde på?

– Ehh … ja, du tenker på det med Kristus og sånne ting?

– Ja?

– Jeg tror jeg har blitt litt sånn skapkristen etter at hun døde. Jeg har veldig sansen for at det er noe som er hellig. Når jeg har vært inni kirker i katolske land, blir jeg alltid rørt av dem som kommer inn og kneler dypt, sier Sunde, før han plutselig bryter ut:

– Men klart, det er jo noe rart som skjer når hun er død. Jeg merker jo at det er noe rart her inne i leiligheten.

– Det sitter noe igjen?

– Ja, plutselig er det noe som stryker meg over nakken.

Der ligger mitt livs lys og slukner for godt

—  Ole Robert Sunde, forfatter

Sjelen som henger igjen

Forfatteren pauser litt mens han snakker, der han sitter på hjemmekontoret i leiligheten. Veggene er dekket av fulle bokhyller. Under samtalen blir han distrahert av en støvdott som har lagt seg på en av bøkene, og fjerner den før vi fortsetter.

– Du skriver om «sjelen til min kone» i boken?

– Det var noe Bergman sa en gang om sin egen avdøde kone. «Det er ikke noe tvil om at hun er rundt meg», sa han. Det er så mye tull med sånne ting. Men det er noe, jeg føler at hun er her. Om det er innbilsk eller ikke, det aner jeg ikke. Det er ikke så viktig for meg å finne ut av heller.

[ Studentleder mener operaen utnytter unge ]

– Tror du det er et liv etter døden?

– Jeg tenker at det er noe mer enn at du bare dør. Det er noe der som jeg ikke skjønner, som jeg ikke får tak i. Jeg er veldig opptatt av det – en sånn metafysikk som jeg ikke får tak i.

– Men din kone var ikke så opptatt av det teologiske?

– Nei, ikke i det hele tatt.

– Men det virker det som du er?

– Ja, jeg grubler mer rundt det. Jeg tror ikke hun grublet rundt det i det hele tatt.

Lyset slukner

Sunde kommer på en hendelse fra dødsleiet til kona, som han glemte å skrive om i boken.

– Vil du fortelle om det?

– Ja, jeg har ikke noe imot å fortelle om det. Men hvorfor glemte jeg det? Jeg og datteren min satt ved siden av henne da hun lå på sykehuset på Lovisenberg. Hun gikk ned fra 72 til 32 kilo da de begynte strålinga.

– Og så ble hun lagt inn for å legge på seg, men så gikk hun i koma. Fire-fem dager. Jeg tror hun var livredd for å dø, for dødsøyeblikket. Da sier datteren min: «si til henne at hun skal slippe». Så hvisker jeg det inn i øret hennes, «du må slippe nå». Det har jeg ikke skrevet om. Jeg vet ikke hvorfor.

– Slapp hun?

– Ja, hun døde like etterpå. Men om det er grunnen, det vet man jo aldri. Men det er ubehagelig å tenke på nå. Du sitter sånn lammet, ikke sant, der ligger mitt livs lys og slukner for godt. Skal aldri mer ta på henne, skal aldri mer kysse henne. Borte. Etter 45 år.

Sunde tar opp et lommetørkle til øyet.

Så hvisker jeg det inn i øret hennes, «du må slippe nå». Det har jeg ikke skrevet om. Jeg vet ikke hvorfor

—  Ole Robert Sunde, forfatter

– Vi vet ingenting om døden

– Du sier hun trodde på Kristus. Kan hun ha kommet til det hun trodde på?

– Ja, jeg håper da det, sier Sunde leende.

– Hvis det er noen som skulle ha kommet til Kristus, så er det henne. Men jeg har litt problem med å tro at du er skapt av Gud og blir hentet hjem når du dør. Men jeg tror gjerne på noe metafysisk etter at du dør. Jeg tror du spinner videre.

– At du er mer enn en kropp?

– Ja, ja, og det sier jo presten òg.

Men at det står en Gud bak alt, tror ikke Sunde.

– Jeg har litt vanskelig for å tro på det. Langt inni meg så er jeg snusfornuftig, liksom. Samtidig så er det veldig spennende.

– Det er mye vi ikke vet?

– Ja, vi vet ingenting om døden. Nå har jeg skrevet tre bøker om døden, men så vet jeg ikke noe mer, jeg heller.

Han er ferdig med den såkalte sorgtrilogien nå, selv om sorgen ikke forsvinner. Men han har ikke så lyst til å være «kreftforfatter» lenger.

– Jeg må tilbake til det å prøve ut ting. Jeg skriver en vill, gammeldags, eksperimentell roman.

– Ikke så selvbiografisk?

– Nei, det stemmer.

– Er det tungt å være så personlig som du har vært?

– Ja, det er mye lettere å finne på ting enn å huske hva som skjedde. Jeg måtte ringe datteren min, for hun var med da hun døde.

Gjengangeren

En scene i boken foregår på Bislet bok, og jeg-personen snakker ut i lufta:

«så sa jeg noe litt for høyt, og ekspeditøren stoppet og lurte på hva jeg mente, og så sa jeg litt for direkte: ‘Jeg snakker med min avdøde kone’», skriver han i Langsom marmor.

Jeg stiller det samme spørsmålet som ekspeditøren stiller ham i boken:

– Kan du snakke med de døde?

– Nei, eller de svarer meg i hvert fall ikke. Da hadde jeg blitt livredd.

– Men du prøver på et vis?

– Ja, jeg tenker på – altså hva er dette for noe? For jeg kan jo hele tiden se henne for meg her. Eller nede på gata.

I romanen dukker det opp en dame på benken utenfor vinduet i Thereses gate. Hun er prikk lik kona.

– Ja, hun satt under treet her. Jeg tenker på det hele tida. Ser plutselig en arm, og så tenker jeg at det er hennes arm, men så nei, var det ikke det likevel.

Disse tingene blir litt mye for datteren til Sunde, forteller han.

– Hun mener jeg dyrker sorgen.

– Gjør du det?

– Hun mener det. Jeg synes ikke det. Jeg er bare opptatt av å se hva det gjør med meg.

[  Essay: «Er det på tide å utvide grensene for hva som fortjener vår beskyttelse, respekt og omsorg?» ]