– Salmer trengs! roper Lewi Bergrud fra scenen på Herr Nilsen til et glohett lokale fylt av en salig blanding mennesker.
Mange drikker brus, men enda flere har tydd til det flytende brødet for anledningen. De rundt 70 oppmøtte er på plass for å høre «Salmer på pøbb».
Konsertserien ble startet av Lewi Bergrud og Thor Erik Fjellvang i november i fjor, og ideen bak prosjektet er enkelt og greit at «et superlag av artister med hjertet på riktig sted» spiller salmer på puben Herr Nilsen i Oslo.
Initiativtaker Lewi Bergrud tenkte på konseptet i 15 år før han endelig fikk realisert det sammen med Thor Erik Fjellvang. Planen fikk først ordentlig fotfeste under en telefonsamtale hvor de begge ga uttrykk for at de savnet å spille musikk med mer «himmel over seg».
Etter tre kvelder med fullt hus, er det nå klart for den fjerde konserten i rekken.
Publikum som kan synge
Konserten innledes med en innbydende klubbjazz-versjon av «Som en hellig guddomskilde», og det blir fort klart at kveldens største stjerne er den trombone-spillende Nils Andreas Granseth. Hvis man søker på nettet etter denne mannen, får man opp et sitat: «Jeg øver ikke, jeg leker». Det får stå som et passende utsagn for den musiserende typen man får på Herr Nilsen denne kvelden også. Han spiller ikke, han bare leker – til alles fornøyelse.
Bandets musikalske spekter åpner kanskje med jazz, men følges opp med salmen «O store Gud» – levert som gigantisk stadionpop på de knappe 40 kvadratene lokalet rommer. Frontmann Lewi Bergrud og Miriam Våga erobrer scenen, og førstnevnte opptrer som om han står under åpen himmel og roper ut mot et endeløst folkehav.
– Her kan du synge med rølpestemma di, roper han, og publikum viser stor vilje til allsang.
Men det er lite som minner om rølp der folk står tett i tett og synger med på salmene.
Det merkverdige er at når allsangen først kommer til overflaten på Herr Nilsen, er den annerledes enn den pleier å være på pub eller på andre konserter for øvrig. Folk i dette lokalet virker faktisk til å kunne synge, og kaster seg inn i salmene på akkurat samme måte man kjenner igjen fra den harde kirkebenken: En grovstemt eldre mann legger bassen, mens den florlette konas vokal kjører på med lys sopran. I mellomgulvet ligger alle andre fra 20 til 60.
Gledessukk
Den musikalske allsidigheten suser videre med en funky fremføring av «Da Jesus Satte Sjelen Fri», før smørsanger Kim Rysstad introduseres som «gudbenådet» og trer opp på scenen med sitt uhøvlede setesdalmål. Plutselig er vi dratt videre fra Coldplay-aktig og moderne gudspop, til et omsorgsfullt tun i nattlige naturlandskaper hvor Rysstad messer frem salmen «Kom heim du villfarne barn». Dette følges opp med to salmer som, når de introduseres, lar det gå et gledessukk gjennom lokalet: «Det er makt i de foldede hender» og «Deg være ære».
Det står flere navn på gjestelisten denne kvelden. Josefine Pettersens skjøre vokal og Granseths trombone bærer «Som når et barn kommer hjem» nesten alene, i en versjon som lar tankene henfalle til det norske bandet No. 4, men også den jule-CD-en som gikk på repeat i barndomshjemmet. Var det med Carola – eller var det Sissel Kyrkjebø?
Den ærverdige, kristne musikktradisjonen trer frem i enda en ny musikalsk drakt når Birkelands visemann Asbjørn Ribe stiger opp på scenen, og det er her kvelden når sitt mest poetiske. De musikalske høydepunktene har kanskje vært større, men her får salmesangens språklige klangbunn slå fra seg med sin voldsomme kraft. Ribe virker til å være kanskje landets riktigste mann til å fremføre «Ikke en spurv til jorden».
– Jeg syns det er på tide at vi kommer ut fra de fire veggene, og ut der folk er
— Rune Solheim, tidligere trommeslager i Kaizers Orchestra
– Vi får det gode budskapet ut
Bak trommesettet til den salmespillende banden sitter en mann med store meritter på CV-en. Rune Solheim var trommeslager i bandet Kaizers Orchestra, et av de mest toneangivende bandene i nyere norsk rockehistorie. Bandet fra Rogaland var aktive fra 2000 til 2013, spilte for store stadioner, og hadde en nærmest manisk følgerskare.
– Jeg kommer fra bedehusmiljøet på Husnes og startet tidlig i Ten Sing. Dette konseptet er derfor kjent og kjært, og det ligger mitt hjerte nært, sier han når Vårt Lands utsendte huker tak i ham etter konserten.
Det er fjerde gang trommeslageren er med på «Salmer på Pøbb».
– Dette er veldig gøy å være med på. Jeg føler meg veldig hjemme i denne musikken, sier han.
I oppveksten hørte Solheim mer på salmene enn han spilte dem selv. Det gjør det ekstra spesielt i dag.
– Det å være med og spille disse salmene selv, syns jeg er utrolig sterkt. Spesielt når jeg er blitt eldre og har fått et annet forhold til tekstene. Det er dype tekster, med bibelske beskrivelser av hvem Gud er. Å spille trommer til de tekstene gir noe ekstra og eget.
Å ta salmene ut av det kjente og kjære bedehusrommet og inn bardørene ser han ingen problemer med.
– Jeg syns det er på tide at vi kommer ut fra de fire veggene, og ut der folk er. Salmene hører hjemme blant folket. Dette er helt i henhold til sånn jeg liker det. Vi får det gode budskapet ut.
– Det handler mer om det meditative enn om kristendommen for meg. Det er noe spesielt med stemningen
— Rune Snildal, publikumer
Meditativt
Blant dem som satt nærmest scenen, og fikk med seg det salmespillende lokomotivet på kloss hold, var Kristin Bockelie og Rune Snildal.
– Det er langt fra første gang vi er her på Herr Nilsen, men det er første gang vi får med oss «Salmer på pøbb», forteller Bockelie etter konserten.
De er begge nært sagt stamgjester på baren i Hambros gate, og opplyser at stemningen er en helt annen enn den vanligvis er.
– Jeg hører ikke på salmer til daglig. Men jeg er jo glad i salmer, og syns det er kult å høre dem i en setting som dette. Jeg regner meg ikke som kristen, men jeg har en fortid i Ten Sing og ungdomsklubb, så jeg kan jo disse sangene, forteller Bockelie
Det er som ren og kjær barndomsnostalgi for henne.
– Og så er jeg er veldig glad i allsang. Det var stort å høre sangene når alle sang med. Dette er vår kulturarv
Rune Snildal er enig:
– Det handler mer om det meditative enn om kristendommen for meg. Det er verdt å besøke arenaer som dette. Det er noe spesielt med stemningen.
– Jeg nøt det
Et annet sted i lokalet står to unge menn med kors rundt halsen. Kristoffer Moslått og Espen Bjørndal synes det er herlig å være til stede når en pub i Oslo bryter ut i lovsang.
– Det er fantastisk og ufattelig god stemning. Det er intimt, nedskalert og veldig lavterskel, sier Bjørndal.
De to guttene studerer musikk, og ser musikantene på scenen som forbilder. Ikke bare fordi de spiller godt, men også på grunn av prosjektet som ligger bak.
– Jeg syns det er nydelig å se hvordan Lewi Bergrud ikke legger lokk på innholdet i tekstene når han snakker mellom låtene, selv om det sikkert er mange som ikke er kristne her. Bandet legger ikke skjul på hvorfor de er der, sier Bjørndal.
I lokalet har de to unge mennene støtt på turisten Ori Maradh fra London, som bare snublet innom.
– Jeg var på let etter livemusikk i området, og dette var det første som poppet opp. Jeg innså ikke at de skulle spiller salmer, sier han og ler.
– Men de er virkelig flinke. Jeg nøt det.
---
«Salmer på Pøbb»
- Den faste gjengen som fremfører salmer på pub er Lewi Bergrud, Thor Erik Fjellvang, Rune Solheim og Jon Anders Narum. Tirsdag var også gjesteartistene Kim Rysstad, Veronica Akselsen, Miriam Våga, Asbjørn Ribe, Josefine Pettersen og Nils Andreas Granseth med.
- «Salmer på Pøbb» har blitt arrangert fire ganger i Oslo, og vil bli arrangert flere ganger til høsten.
---