Kampen mot skyggeklumpen

De har vært der selv, mor og datter. Det kan man se av tegningene til Bettina (11). De viser det uhåndterlige, det hun ikke har språk for.

– Vi voksne blir veldig usikre i møte med sorg hos barn. Ofte avleder vi dem og prøver å finne på noe morsomt, framfor å møte dem og være ærlige. Det er ikke bra. Barn som pårørende har en lovfestet rett til informasjon og hjelp, fastslår Veronica Lindholm.

Var kreftsykepleier

Hun hadde selv lang erfaring som kreftsykepleier før hun fikk kreft. Hun har vært leder i en sorggruppe på A-hus for ungdommer som har mistet sine nærmeste og hun har veiledet barn i sorg.

Nå vil Nannestad-kvinnen bruke sine egne erfaringer både som kreftpasient, mamma og kreftsykepleier for å fortelle hvordan vi kan snakke om det som mange voksne gjerne vil skåne barn for. Hun gir ut bok, holder foredrag og nettkurs.

[ Rebecca trodde hun led av vitaminmangel. Men fire ord endret alt. ]

---

Veronica Lindholm

• Alder: 42
• Familie: Singel, datter på 11
• Bosted: Holter, Nannestad
• Yrke: Kreftsykepleier
• Hobbyer: Selvutvikling, meditasjon, turer med border collieen Tindra
• Aktuell: Kommer i juni med boken Milla og skyggeklumpen, Ohm Forlag. Datteren har bidratt med tegninger.

---

Monsteret på skjermen

I februar for tre år siden fikk Veronica plutselig vondt i magen mens hun spiste pizza. Hun klaget på pizzaen og fikk pengene tilbake. Dette synes hun er litt flaut i ettertid. For det var ikke noe galt med pizzaen.

I månedene som fulgte fikk hun mer og mer vondt. Legene trodde først det var gallestein. Men en utredning på sykehus viste at hun hadde en svulst i halsen. Deretter fant de en knyttnevestor svulst i tarmen.

– Jeg lå på en benk og så det svarte monsteret på skjermen. Før legen rakk å si noe, sa jeg: «Det er kreft». «Ja, det er det», sa han. Der og da mistet jeg masken som fagperson. Jeg begynte å tenke på Bettina, og tårene flommet.

Barn fornemmer når voksne er uærlige. Når vi hemmeligholder og er redde, så skaper vi et klima der fantasifostre kan gro.

—  Veronica Lindholm

Tårene kommer også når Veronica forteller om dette til Vårt Land. Hun sier at hun blir litt overrasket over det. Trodde hun var kommet forbi det stadiet.

– Jeg har jobbet med døden hele mitt liv, men har aldri vært redd for døden selv. Da jeg så den gigantiske svulsten, «visste» jeg at jeg skulle dø. Angsten tok et jerngrep på meg. Jeg tenkte bare på at Bettina ville bli alene.

Veronica smiler når hun tenker tilbake på hva hun sa til legen:

«Jeg har en datter på ni år, så jeg kan ikke dø!»

– Som om en slik setning fra meg skulle få legen til å trekke tilbake diagnosen. Eller til å gi litt ekstra for å redde meg. Det var helt irrasjonelt, og jeg visste det. Jeg vet jo at de gjør alt de kan for alle.

Ubeskyttet

I den lange perioden med cellegiftbehandlinger lette Veronica etter mestringsstrategier. I en bok fant hun denne setningen:

«Hva er vitsen med skuddsikker vest, hvis døden kommer innenfra?»

– Den traff meg sterkt. Det er jo det vi mennesker gjør. Vi bygger oss forsvarsverk som er på utsiden av oss. Men når vi rammes innenfra, er vi ubeskyttet.

På det mørkeste snakket Veronica direkte til døden. «Kom og ta meg!» sa hun. I ettertid ser hun at det var et vendepunkt. Hun overga seg. Men ble benådet.

I dag er hun kreftfri. Men som kreftsykepleier vet hun at det opereres med et femårsvindu før kreftrisikoen er nede på samme nivå som for alle andre.

– Selv om jeg har jobbet med dette hele livet, trodde jeg ikke at kreft kunne ramme meg. Jeg var jo hjelperen, den som hadde den hvite uniformen. Min rolle var å være på andre siden.

– Har erfaringene gjort deg til en bedre sykepleier?

– Ja, mye bedre. Jeg ser et mye større bilde enn før. Helsevesenet glemmer dessverre at angsten ikke går over selv om behandlingen virker. Kreft er et traume mange tar med seg resten av livet.

«Hva er vitsen med skuddsikker vest, hvis døden kommer innenfra?»

—  Veronica Lindholm

Nannestad-kvinnen snakker engasjert om det ødeleggende tidspresset i helsevesenet. Det er som regel ikke tid for sorg og dype samtaler der:

– Sorg kan ikke distraheres bort. Pasienten trenger å bli sett. En hånd på skulderen og ordene «jeg forstår» kan være nok.

En lignende a-ha-opplevelse har Veronica fått når hun har sett hvordan helsevesenet møter barn som pårørende:

– Faglig sett har vi ekstremt mye kunnskap. Likevel er det ofte et byråkrati som ikke når fram til barna. Det går kaldt nedover ryggen min når jeg tenker på hvor mange barn som sitter der uten å bli sett, uten å bli tatt hensyn til.

– Hva trenger barna?

– Når barnet sitter hjemme og er livredd, så er fantasien ofte verre enn virkeligheten. Fantasien kan skape monstre inne i barna. Det har datteren min forsøkt å tegne i boken Milla og skyggeklumpen. Vi voksne må hjelpe dem å ta livet av disse monstrene. Da må vi tørre å si ting som de er.

Problembarn

Veronica Lindholm har sett at mange voksne blir veldig usikre i møte med sorg hos barn. De sier til barnet at «jeg er her, hvis du vil snakke».

– Voksne svarer kanskje på en sånn innbydelse, men barn gjør som regel ikke det. Det har jeg til gode å høre. Barn sliter med å uttrykke seg. For dem er sorgen et angstfylt traume. De er redde for at foreldrene skal bli borte. Da må vi snakke om det. Det hjelper ikke å avlede barnet ved å spørre om vi skal gå til lekeplassen.

– Men hvordan snakker vi om det?

– Direkte og ærlig. Vi må tørre å spørre: Er du redd? Hva er du redd for? Ofte er vi voksne redde for å spørre sånn, fordi vi er uten svar selv. Men når barnet spør oss, er det ofte en god idé å spørre om hva de tror selv. De har som regel allerede tenkt på det.

Den kreftrammede kreftsykepleieren påpeker også at barn blir utmattet av sorgen. Noen kan sove døgnet rundt. Andre mister konsentrasjonsevnen eller utagerer. De kan gå fra å være skoleflinke til å bli såkalte problembarn.

– Det var en lærer som fortalte datteren min at hun selv hadde opplevd kreft i familien da hun var barn. Bang! Der og da ble hun den beste læreren. Fordi hun så og forsto.

Ærlig og sann

For en generasjon siden var det gjengs oppfatning blant fagfolk at barn ikke hadde kapasitet til å sørge. Barn ble skjermet for sykehus og begravelser.

– Ny kunnskap viser imidlertid at barn er ekstra følsomme for traumer. De sørger ofte dypere enn mange voksne. Dette gjelder tusenvis av barn i Norge årlig, fastslår kreftsykepleier og forfatter Veronica Lindholm.

Hun påpeker at barn ikke er født med mestringsstrategier. De må lære dem. Når de opplever traumer, må de hjelpes til å sette ord på det de føler, ellers øker sjansen for at de får det ekspertene kaller komplisert sorg. Den varer mye lenger.

– Mange voksne holder ting skjult for barna. De vil ikke skremme dem. Den eldre generasjonen er verre enn den yngre, for de er vokst opp med at barna ikke skal vite.

– Skal man være grenseløst ærlig?

– Både ja og nei. Barn trenger ikke alle skumle detaljer, men en ærlig og sann forklaring. Mange sier at «mamma skal ikke dø», når de burde sagt at «vi vet ikke om mamma skal dø». Barn fornemmer når vi voksne er uærlige. Når vi hemmeligholder og er redde, så skaper vi et klima der fantasifostre kan gro.

Lindholm forteller om en pasient hun hadde som ventet kun ett døgn før hun fortalte sønnen sin om kreftdiagnosen. I ettertid har sønnen flere ganger sagt til moren: «Hvordan kan jeg stole på deg, når du ikke fortalte det til meg med én gang?»

– Til og med babyer sørger. De blir urolige og trenger mer trygghet. Det er ikke en kognitiv handling, men en følelsesmessig reaksjon. De større barna begynner ofte å google selv. Og da er det viktig at de voksne snakker med dem. Uten å omskrive.

– Kan vi snakke for mye om døden?

– Bare hvis vi gjør det med et fortegn av angst. Da kan det bli traumetriggende. Men ellers er døden en naturlig del av livet, som vi dessverre har fortrengt på en måte som er veldig usunn for oss. Mange voksne har ikke reflektert rundt døden, og da blir det vanskelig å snakke med barna om temaet.

[ Siri Helene Erland var en av Idol-finalistene i 2006. Nå gir hun ut musikk om sitt eget idol. ]

Erstattet Gud

På bloggen sin har Veronica Lindholm skrevet et innlegg hun kaller «Døden ga meg livet». Der beskriver hun det gode som er kommet ut av hennes livsomveltende sykdom.

– Tidligere levde jeg livet mitt mye gjennom hodet. Nå forsøker jeg å leve mer gjennom hjertet. Det gjør så stor forskjell!

Øynene, som nylig var fylt av tårer, stråler når hun sier det. Hun beskriver en sterk følelse av takknemlighet. Over gåturene med hunden Tindra. Over bokprosjektet med datteren Bettina. Over å kunne dele – og gi mening til alt det vonde hun har vært gjennom.

– Jeg blir lykkelig av å gi, det er den største gaven. Om jeg kan hjelpe ett barn ved å snakke om dette, så er det helt fantastisk. Det går mer og mer opp for meg hva lykke er. I vårt samfunn har vi erstattet Gud med penger og status. Men alt dette kan være borte på ett sekund. Hva har vi da?

– Hva svarer du selv?

– Det vi har da er det sjelelige, det indre livet der vi har kontakt med noe større. Det er også fellesskapet med våre nærmeste, latteren til datteren min ute på trampolinen. Jeg tror veldig mange glemmer å se hva de har fordi de er så opptatt av å jage noe annet. Da kan det ligge en brutal realitetsorientering og vente foran dem.

[ Eivind Buene gransker lovsangen 2000 ungdommer sang på Impulsfestivalen ]