Kultur

Irak-veteran hjelper andre soldater tilbake til livet

PSYKOLOGI: Moralske skader er krevende å behandle, men det finnes håp, mener pensjonert oberst Dorothy Perkins. Norsk orlogskaptein mener moralske traumer må mer fram, og er det som gir størst risiko for psykiske plager.

– Å se noen kappe hodet av et menneske – du glemmer det aldri, sier Dorothy Perkins.

Hun er pensjonert oberst i den amerikanske hæren, og var med da Iraks tidligere president Saddam Hussein ble styrtet i 2003. Da jobbet hun på bakken med gisselsaker.

VETERAN: Dorothy Perkins er tidligere oberst i den amerikanske hæren. Hun jobbet i en årrekke med etterretning og gisselarbeid. Det har satt spor.

– Gisselsaker er dyp ondskap, sier Perkins.

Til slutt begynte hun å tvile på hva som var poenget med selve krigen.

Nå er hun på plass i Lourdes, idet en årlig militærvalfart samler militært personell fra hele verden i den sørfranske byen. Perkins er her for å dele sin historie – og forsøke å hjelpe andre.

Alt innsatspersonell blir jevnlig eksponert for dette, og jeg tror det ligger bak mye av den utbrentheten vi ser i helsevesenet.

—  Andreas Nordstrand, orlogskaptein, psykolog og forsker

Ikke PTSD

De siste årene har moralske skader fått stadig mer oppmerksomhet innen militærpsykologien. Det er kunnskap om dette feltet som Perkins deler i Lourdes. Begrepet dukket første gang opp i en studie av krigsveteraner fra Vietnam på 90-tallet, og har siden slått rot i forskningen på psykiske lidelser blant militært personell. Symptomene kan ofte minne om Posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

– Men PTSD er fryktbasert. Moralske skader handler snarere om at du føler skyld og skam. Du har gjort noe du innerst inne mener er galt, eller du har blitt vitne til noe, og ikke grepet inn. Resultatet er en sjelelig skade, en skade på det moralske kompasset ditt, sier Perkins, som etter endt tjeneste tok videreutdanning i tematikken, og i dag jobber for organisasjonen Knights of Columbus som bistår soldater og veteraner.

For mange soldater blir slike erfaringer starten på en ond sirkel: De ser på seg selv som et dårlig menneske som ikke er verdig til å være del av fellesskapet. De isolerer seg, og mange sliter med depresjoner. Noen får også selvmordstanker, og tyr til rusmidler, sex og andre ting for å døyve smerten eller føle seg bedre, forklarer Perkins.

---

Moralske skader

  • Fenomen i krysningspunktet moralfilosofi og psykologi, som har vært utforsket i en rekke studier av psykiske belastninger hos krigsveteraner. Begrepet ble myntet i 1995 i Jonathan Shay sin studie av soldater med bakgrunn fra Vietnam: Achilles in Vietnam: Combat Trauma and the Undoing of Character
  • Moralske skader omfatter emosjonell, psykologisk, atferdsmessig, spirituell og sosial skade som følge av gitte hendelser. Hendelsene involverer det å begå, ikke klare å forhindre, være vitne til, eller høre om handlinger som bryter med dyptliggende moralske holdninger og forventninger. (Litz et al., 2009).

---

Rammer blålysyrker

Moralske skader står ikke i diagnosemanualene, men burde vært der, mener Andreas Nordstrand. Han er orlogskaptein og psykolog, og forsker ved NTNU og Institutt for Militærpsykiatri og stressmestring.

Fenomenet er blitt høyaktuelt i kjølvannet av pandemien, der helsepersonell har vært nødt til å ta tøffe valg, og velge mellom hvem som får behandling og hvem som blir overlatt til seg selv.

– Alt innsatspersonell blir jevnlig eksponert for dette fenomenet, og jeg tror det ligger bak mye av den utbrentheten vi ser i helsevesenet. Det ville være en fordel hvis dette på ett eller annet vis ble innlemmet i diagnosesystemene. Samtidig er det foreløpig ingen bred kunnskap om det, og man er fortsatt ikke helt enige om hvordan man skal forstå fenomenet, sier Nordstrand, og viser til at fagfeltet fortsatt er forholdsvis nytt.

Selv advarer han mot å snakke for enkelt om skyld og skam som typiske reaksjoner, slik Perkins gjør.

– Du trenger ikke å føle direkte skyld, men du opplever at du ikke helt hører til i samfunnet lenger. Du har noen erfaringer som gjør at du ser annerledes på både deg selv, andre mennesker og verden ellers. Du vet hva mennesker er i stand til å gjøre, og du føler deg fremmedgjort i det miljøet du en gang hørte til, forklarer han.

Du vet hva mennesker er i stand til å gjøre, og du føler deg fremmedgjort i det miljøet du en gang hørte til.

—  Andreas Nordstrand, forsker

Så vekk da barn ble misbrukt

Erfaringene bak moralske traumer kalles moralske stressorer på fagspråket, og de spenner vidt. Nordstrand henter et eksempel fra Afghanistan for å forklare hva som skjer: Da norske soldater var mentorer for afghanske styrker, måtte de se gjennom fingrene på en lokal praksis med å misbruke små gutter seksuelt.

– Våre soldater reagerte sterkt på dette. Men fordi det var nødvendig å opprettholde relasjonen til afghanerne, hadde de begrenset mulighet til å gripe inn. Da havnet de i en verdibasert skvis, forklarer militærpsykologen.

Studier har vist at 40 prosent av Vietnam-veteranene var innblandet i grov voldsutøvelse, deriblant mishandling av sivile: Og blant de vestlige styrkene i Irak rapporterte en av fem av militærpersonellet å ha drept sivile. Tre av fire hadde møtt syke eller skadede mennesker uten mulighet til å hjelpe dem.

FORSKER: Andreas Espetvedt Nordstrand

– Sivile krymper seg

Nordstrand har forsket på norske militære, og sier moralske belastninger ikke bare er den hyppigst forekommende krigssonestressoren.

Det er også den type opplevelse som mest øker risiko for senere psykiske helseplager.

Og de som har høyest risiko, er de som slutter i Forsvaret. Ifølge Afghanistanundersøkelsen 2020 hadde denne gruppen 82 prosent høyere risiko for å utvikle psykiske lidelser. Sosial støtte er en nøkkelfaktor, ifølge Nordstrand. Soldatene som mister det militære miljøet, mangler et sted hvor de kan snakke fritt om hva de har stått i.

Å åpne seg til venner og familie kan lett bli kontraproduktivt, fordi sivile lett spontant reagerer med å krympe seg i møte med fortellingene. På den måten bidrar ikke åpenheten til heling, men snarere til ytterligere fremmedgjøring.

– Reaksjonen fra de andre forsterker opplevelsen av at «det er noe feil med meg», forklarer Nordstrand.

Reaksjonen fra de andre forsterker opplevelsen av at «det er noe feil med meg»

—  Andreas Nordstrand, psykolog og forsker

Med rifle i Edens hage

Dorothy Perkins mener på sin side at en del av problemet er at militæret i for stor grad preges av en taushetskultur, der man fortier ting som har skjedd. «Det som skjer i Afghanistan, blir i Afghanistan», sier Perkins.

Som utstasjonert i Irak, var jobben hennes å se både filmene der jihadistene kom med trusler og krav, og filmene der truslene ble iverksatt, fulgt av meldingen om «se hva du har forårsaket».

21. MAI: Vårt Land skrev sist lørdag om Militærvalfarten til Lourdes, som årlig
samler tusenvis av soldater fra hele verden. Arrangementet skjer i regi av Den katolske kirke, og har røtter tilbake til slutten av 2. verdenskrig.

– Å se noen kappe hodet av et menneske – du glemmer det aldri, sier kvinnen som til slutt begynte å tvile på hva som var poenget med selve krigen.

Hun siterer en annen soldat som hadde blitt sendt til å patruljere mellom Eufrat og Tigris, altså stedet hvor det sies at Edens hage lå; «Jeg går i Edens hage med en M16-rifle. Dette er helt galt!»

– Jeg begynte å tenke: Hva er det vi gjør her? Vi hadde fullstendig kjørt over dette landet, men fantes det i det hele tatt en plan?

Samtidig opplevde hun at rommet for å snakke om de moralske kvalene var svært begrenset.

– Å erkjenne hva som har skjedd er det første steget for å kunne komme seg videre. Og skal det skje, er det avgjørende å høre at andre er i samme situasjon, at du ikke er alene.

Vi hadde fullstendig kjørt over dette landet, men fantes det i det hele tatt en plan?

—  Dorothy Perkins, Irak-veteran

I skriftestolen

I Lourdes erfarer Perkins at mange åpner seg etter å ha hørt foredragene hennes. Hun mener byen dessuten har noen verktøy for dem som trenger hjelp, i kraft av å være et valfartssted der relasjonen til Gud står i sentrum, og hvor det finnes skriftestoler og prester i fleng.

– Moralske sår er kompliserte å behandle. Men måten å bli hel på, er at du igjen klarer å koble deg på en moralsk autoritet. Og da kan kontakt med kirken, eller en prest, være viktig, sier hun.

Også Nordstrand tror botsritualer kan spille en rolle, og understreker at behandling av moralske krever en kultursensitiv tilnærming:

– I USA, der folk ofte er mer religiøse enn i Norge, kan det være viktig for en soldat å få snakket med en prest som kan hjelpe dem til å fortolke troen, eller kanskje peke på at de har misforstått – for man dømmer gjerne seg selv hardere enn hva andre gjør. Men det er ikke nødvendig å være troende for å få hjelp til å håndtere dette, påpeker han.

KOMMUNION: Det feires messe i grotten i Lourdes under militærvalfarten forrige helg. Religiøse ritualer kan spille en viktig rolle for veteraner som sliter med moralske skader og tilbaketrekning.

Mors blikk blir utvei

En form for behandling kalles «adaptive disclosure». Her er poenget at en moralsk autoritet skal evaluere handlingene dine.

– Ofte brukes en gestaltteknikk der vi for eksempel spør: «Hva hvis du var din egen mor eller far eller sønn, og fikk vite hva som skjer inni deg nå?». På den måten får man tilgang til sitt egentlige normative apparat, og dette kan bli forløsende. Det er lettere å si til andre enn til deg selv at «det var ikke din skyld».

Behandlingen kan også innebære refleksjon over selve den moralske autoriteten. Når vi føler at vi har handlet galt, skyldes det ofte at vi har et pliktetisk utgangspunkt: Vi deler handlinger inn i rett og galt. Men det kan være nyttigere å se på intensjonen bak handlingen enn på resultatet, bemerker Nordstrand.

Han forteller om en veteran som hadde drept barnesoldater, og slet voldsomt etterpå. Først da han innså at intensjonen bak handlingen ikke hadde vært å drepe barn, men å verge sitt eget og kompaniets liv mot et bakholdsangrep fra barnesoldatene, klarte han å slippe tanken på at han innerst inne var en grusom person.

Posttraumatisk vekst

– Hendelsen var fortsatt vond, men ble lettere å bære, konstaterer Andreas Nordstrand, og understreker at målet med behandlingen ikke er å viske ut verdimessige grenser, men å unngå nihilisme:

– Og i stedet for at man gir opp og synes alt er bare fælt, kan man finne fram til en mer realistisk holdning om at verden inneholder både godt og ondt.

Nordstrand mener faktisk at man kan gå styrket ut av det:

– Vi må ikke bare se det mørke her, men også snakke om posttraumatisk vekst. Og de som greier å gå gjennom en slik prosess, kan faktisk ende opp med å bli klokere mennesker, som setter mer pris på det gode i verden, mener Nordstrand.

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Kultur