Kritiker ga toppkarakter til en bok han hylles i

«Jeg har fått en herlig anmeldelse og terningkast 6 i Stavanger Aftenblad. Jan Askelund heter anmelderen, og han har vært begeistret for nesten alle mine romaner, jeg vet ikke hvordan jeg kan takke ham for hans fine lesninger, alle hans godord, annet enn å nevne ham her».

Slik skriver forfatter Stig Aasvik inn Stavanger Aftenblads kritiker Jan Askelund i sin ferske roman Åsgårdstrand.

Kritikeren har fulgt Aasviks forfatterskap tett og skrevet en rekke svært begeistrede anmeldelser. Den forrige boka, Tøyenparken (2021), fikk toppkarakter. Også Aasviks roman av året, der Askelund får rosende omtale, har kritikeren gitt terningkast seks.

– Jeg har noen bokhyller med det jeg tenker på som 2. divisjon i norsk litteratur. Det utgis kolossale mengder med norsk skjønnlitteratur, og mange bøker er først og fremst viktige for forfatteren selv, men uten å tilføre litteraturen noe, sier Jan Askelund til Vårt Land.

Han mener det Aasvik holder på med er viktig i en større litterær sammenheng.

[ NRK har knapt anmeldt diktsamlinger på to år ]

Revurderte oppdraget

Stig Aasvik debuterte med Den elektriske elefanten i 2004, og har i alt skrevet åtte bøker. De siste fem årene har han skrevet romaner som ligger tett på virkeligheten, der bøkenes jeg-person deler navn med forfatteren selv. Prosjektet startet med Lofotveggen i 2017, og har ifølge forlaget Cappelen Damm en rød tråd: «et fragmentarisk liv som ligner forfatterens».

Ifølge vaskeseddelen har ikke romanen noen tradisjonell handling, og det som står på spill «utfolder seg i språket». Askelund mener omtalen av ham selv nettopp er et godt eksempel på hvordan romanen flyter, og går fra det ene til det andre.

– Hva tenkte du da du kom til sidene der du blir hyllet?

– Nå gjør han det vanskelig for meg, tenkte jeg. Men alt dette jomfruelige pisspratet om objektivitet og at man ikke være part i en sak – for meg er det bare tull. Vi er alle parter i saker. At man kan se noe med fullstendig objektivitet, er en illusjon.

Men alt dette jomfruelige pisspratet om objektivitet og at man ikke være part i en sak … for meg er det bare tull

—  Jan Askelund

– Du er litt mer part her enn andre?

– Ja visst, men jeg har aldri vekslet et ord med Stig Aasvik. Jeg kjenner ham ikke utover det jeg har lest.

Askelund vurderte å gi oppdraget videre da han støtte på alle lovordene fra jeg-personen, men landet på nei – og adresserte det heller i anmeldelsen: «[J]eg skylder å melde at han har mange godord til denne anmelderen, «min mann i Stavanger» og Aftenbla’, for mottakelsen av de ellers så oversette bøkene hans i media».

– Jeg gjør oppmerksom på det – da er det vel greit? Å gjøre habilitet til en hovedsak når man snakker om Stig Aasviks bøker, er å ta oppmerksomheten bort fra dem. Hvorfor ikke heller drøfte hans eget skriveprosjekt og det han skriver om tilstandene i bokheimen?

[ «Og alle var enige om at det var en fin festival» ]

Ut mot kritikerstanden

Andre deler av kritikerstanden får ikke den samme hyllesten i Aasviks roman. Jeg-personen har lite til overs for en rekke navngitte litteraturkritikere.

«Når skal dere forstå at nok er nok, at det er på tide å finne sine egne vinger, forlate andedammen, la normale og anstendige folk få trekke ut proppen og rense opp etter dere?», skriver han til NRKs litteraturkritikere.

Særlig Marta Norheim, som for øvrig har fått feilstavet navnet sitt med en ekstra «h», får kritikk. «Den arrogante, overbetalte og stappmette litteraturkritikeren», beskriver han henne som.

Hovedanmelder i Klassekampen, Tom Egil Hverven, er i romanen beskrevet som en «smiskeræv», mens Dagbladets Cathrine Krøger, blir beskrevet som «den verste og mest inkompetente litteraturkritikeren dette landet har hatt».

[ Frø, verktøy, elsykler og skiutstyr har for lengst inntatt biblioteket. Litteratur, hvor ble det av deg i alt mylderet? ]

Bryr seg lite

På Cathrine Krøger preller karakteristikken av som vann på gåsa, og hun mener det vitner om en forfatter som «bare vil ha oppmerksomhet».

– Jeg kan ikke forstå at man i 2022, slik verden ser ut, prioriterer å skrive en bok der du hamrer løs på norske anmeldere og den lille andedammen, sier Dagbladet-kritikeren

Hun synes det «overhodet ikke er greit» at en kritiker anmelder en bok hen selv får skryt i, og ville selv sagt fra seg oppdraget. Selv om det nevnes i anmeldelsen, minner hun om at det er terningkastet som vil følge boka.

– Det ville vært vanskeligere å anmelde. Jeg ville vært bundet av den rosende omtalen, enten det var på godt eller vondt.

Jan Zahl, litteraturansvarlig i Stavanger Aftenblad, bemerker at han ikke hadde lest boka før han delegerte den til Jan Askelund. Likevel mener han det var helt naturlig at det var nettopp han som fikk oppdraget.

– Vi er opptatt av at anmeldere følger et forfatterskap, og Askelund har anmeldt hans siste utgivelser. Slik jeg kjenner Aasviks forfatterskap handler det dessuten om Aasvik selv og det kompliserte virkelighetslitteratur-feltet. Da blir anmelderen og resepsjonen en del av bøkene, sier han, og minner om at anmelderen spiller med åpne kort.

[ Flere mener bibliotekenes uavhengighet utfordres ]

«Ussel gjeng»

Stig Aasvik har fått flere spørsmål på e-post fra Vårt Land. Der skriver forfatteren at det ikke er han som avgjør om Askelund er inhabil eller ikke.

«Jeg synes han har vært modig som har kastet seg over romanene mine, han forstår romanprosjektet og er i stand til å formidle. Jeg er heldig og takknemlig som har hatt en så kompetent og utholdende leser i ryggen. Jeg kjenner ikke Jan Askelund, men jeg har satt meg litt inn i hva han har gjort for norsk litteratur gjennom flere ti år. Han er for eksempel one of the good guys i mottakelsen av Tor Ulvens bøker, der de fleste skygget unna eller avviste eller var ute av stand til å beskrive Tor Ulvens litteratur, der var Jan Askelund en mann å gå til (dette er dokumentert godt i Henning Hagerup og Torunn Borges Skjelett og hjerte fra 1999). Kort sagt, Jan Askelund er en av mine helter. I og utenfor romanen».

Aasvik skriver videre at «få om ingen andre enn Jan Askelund» har vært interessert i hans romanprosjekt. «Heller ikke Vårt Land», poengterer han.

«Det var derfor naturlig for meg å skrive ham inn, også andre såkalte litteraturkritikere har funnet veien inn i mine bøker, og ja, jeg er enig med romankarakteren Stig Aasvik: Jeg har ikke noe godt å si om norske kritikere (minus Jan Askelund). De er ikke nysgjerrige, de er ute av stand til å beskrive hva som er godt eller mindre godt, de skriver på autopilot, klager og sutrer over dårlige rammebetingelser og annet. For en ussel og trist gjeng».